Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Et feilslått kapitalistisk system!

Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.

De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.

På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.

Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.

Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.

Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.

Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?

Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.

Hurtigtog nå!

At Senterpartiet er et reaksjonært og konservativt parti er ingen nyhet. Men jeg blir svært overrasket over dagens oppslag på aftenposten.no der samferdselsminister og nyvalgt leder av Senterpartiet Liv Signe Navarsete uttaler at lyntog ikke vil prioriteres de neste ti årene.

Jeg er faktisk villig til å stemme på ethvert parti (bortsett fra FrP, selvsagt, men det blir nok ikke noe problem) som setter lyntog øverst på listen over prioriteringer i neste stortingsperiode. Ikke bare fordi lyntog i seg selv er en genial sak for både effektivitet i kommunikasjonen i Norge og for miljøet, men fordi det viser at man har evne til å tenke visjonært.

Senterpartiet er åpenbart ikke blant disse partiene, og beviser sin reaksjonære natur nok engang.

Orwelliansk grums fra ytterste høyrefløy!

Debatten om norsk asylpolitikk har tatt helt av, etter at regjeringen for en uke siden presenterte sine innstramminger mot mennesker på flukt som søker asyl i Norge. Jeg var svært skuffet og overrasket over regjeringens kursendring mot en mer inhuman og høyreorientert asylpolitikk, der vi i rike Norge, som i tillegg har behov for mer arbeidskraft, snur ryggen til dem som befinner seg i en desperat situasjon. Ja, denne usolidariske handlingen fra Arbeiderpartiet gjør i tillegg til deres feilslåtte miljøpolitikk at jeg vurderer sterkt å rive partiboka mi i filler og sende den tilbake til Youngstorget.

Noe som de fleste kommentatorer pekte på etter regjeringens pressekonferanse var at dette banet vei for en ytterligere radikalisering av Fremskrittspartiets retorikk frem mot valget. Etter noen år med lite fokus på det ulmende fremmedhatet i FrP, har det igjen heldigvis blitt tydeliggjort hva denne gjengen står for.

For sist fredag uttalte Siv Jensen følgende til TV2 under sitt besøk på Republikanernes landsmøte i USA:

"Norsk asylpolitikk har vært ute av kontroll i altfor mange år. ( . . . ) Vanlige folk i vanlige bygårder rundt omkring i hele Norge merker dette. De ser trygdemisbruk, de ser at ting ikke fungerer og at folk ikke er integrert. De ser at barn blir slått, de ser at barn blir omskåret. Det er ikke en situasjon vi kan ha i et demokratisk land som Norge." (Kilde: Aftenposten)

Klippet har de siste dagene blitt spilt mange ganger på TV, og for å være helt ærlig må jeg holde meg for både øyne og ører for ikke å brekke meg når jeg ser formann Jensen stå og uttale noe slik! Og reaksjonene fra de fleste miljøer lot heller ikke vente på seg. Statsminister Stoltenberg viste til at man opp gjennom historien har mange eksempler på at personer kommer med slike uttalelser for å bygge oppunder fremmedfrykt. Ordene han ikke var tøff nok til å ta i sin munn, kom i dag fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering: FrPs retorikk i denne saken er svært lik den vi så mot jødene i Europa på 30- og 40-tallet. Er ikke dette litt vel drøyt å påstå? tenker du kanskje. Nei, det er det ikke!

Det var nettopp denne måten nazister og fascister jobbet i tiden opp mot andre verdenskrig, da de forsøkte å tillegge en minoritetsgruppe negative og skremmende holdninger og egenskaper som ikke stemmer med virkeligheten, samtidig som de hevder å ha løsningen på problemet, ja faktisk den endelige løsningen!

Ja, jeg synes faktisk at Siv Jensens uttalelse ikke er så langt fra det Vigrid-leder Tore Tvedt uttalte om jødene i VG i 2003:

"Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Dette er ren skremselspropaganda som vi kjenner godt igjen fra George Orwells bok 1984. Produser en fiende, skap en konflikt, og tilby deretter løsningen på problemet for å vinne folkets gunst. Dette er noe storebror gjorde i Orwells oppdiktede verden, dette er noe Hitler gjorde, dette er noe Stalin gjorde, og det er åpenbart noe Fremskrittspartiet driver med den dag i dag! Dette er å villede det norske folk, det er å nøre oppunder fremmedhat og rasistiske holdninger, og det er ikke minst uærlighet, noe som diskvalifiserer Siv Jensen så totalt fra å være skikket til å være statsminister.

Jeg vil ha meg frabedt at mine venner av en annen etnisk opprinnelse enn norsk omtales på denne måten. Jeg vil ha meg frabedt at Siv Jensen noe så grundig stempler flere hundre tusen av mine medborgere som trydgemisbrukere og barnemishandlere. Og jeg vil ha meg frabedt at et parti med slike holdninger skal få være med å styre landet jeg lever i!

Vi kan bare håpe på at disse uttalelsene fra Siv Jensen gjør at det norske folk våkner opp og ser hvikle skremmende holdninger FrP virkelig står for, slik at vi kan hindre at disse fremmedfientlige klovnene ikke havner i regjering etter valget i 2009. For folk flest ser nettopp at innvandrere og asylsøkere er som deg og meg - for det aller meste trivelige, flotte og ressurssterke mennesker, som mot sin vilje har måttet flykte fra hjemlandet sitt på grunn av en uholdbar sikkerhetssituasjon.

Jeg har bare én beskjed til Siv Jensen: IKKE MOBB KAMERATEN MIN!

Øya dag 1: Nick Cave er jævlig tøff!

Etter tre uker på roadtrip i Sør-Norge, har jeg nå kommet til hovedstaden og Øyafestivalen. Onsdag var første dagen, og jeg koste meg på festivalområdet fra tidlig ettermiddag til sen kveld.
Her er noen av observasjonene fra første dag:

- Det er jævlig mange hipstere på Øya. Slitsomt mange.
- Det er mange gamlinger på Øya. Det gjør at jeg føler meg ung. Det er bra.
- Folk tar ikke helt av på byfestival.

Når det gjelder musikken, var det mye snacks å ta av. Ballet åpnet med nydelig sang fra Ane Brun, som krydret showet med en minnnesang til St. Thomas som skal gis ut i høst (jeg visste ikke at St. Thomas var død....). Derfra bar det over til Mogwai, som serverte knalltøff instrumental rock - fire kraftige gitarer dundra fra Sjøsiden-scenen. Disse gutta er åpenbart opptatt av lyd og ikke utseende - ingen av dem brydde seg om hva de hadde på seg, og de så litt nerdete ut hele gjengen. Mao, veldig prisverdig i en musikkverden der image har blitt "alt".

Hardcorerockerne i Sigh and Explode var bare en parodi på seg selv, og selvom de hadde mye kul lyd, prøvde de altfor hardt til at det fristet oss til å bli værende lenge. Derfor satt vi kursen opp mot Enga igjen, der waliserne i Los Campesinos forførte publikum med herlig ærlig ungdomsklubbstemning, basert på uskyldige stemmer og lekexylofon. Virkelig en gladkonsert!

Onsdagens største skuffelse var Ida Maria, som rett og slett var gørr kjedelig. Jeg var av den oppfatning at denne jenta var full av energi og eksploderende låter, men så feil kan man ta. Dermed ble det ekstra stas å få med seg Kaizers Orchestra (jeg er ingen stor Kaizers-fan i utgangspunktet) som som alltid leverte noe så grønnjævlig foran et gira publikum.

Jeg hadde virkelig gledet meg til å se Lykke Li, den søte lille go'saken fra Sverige som serverer en merkelig blandingspop med store elektroniske innslag. Og hun skuffet ikke i det hele tatt, men sjarmerte i alle fall meg i senk. Publikum var dessverre noe slappe, noe som ble tydelig da Lykke Li ropte fra scenen "har ni tråkigt?!". For meg kom faktisk onsdagens høydepunkt under denne konserten, da Lykke Li ropte at nå skal alle danse, før gitaristen kjører afrikaintroen til Cape Cod Kwassa Kwassa av mitt for tiden favorittband, Vampire Weekend, mens jenta selv sang "Dance, dance, dance"! GULL!

Kvelden ble avsluttet på majestetisk vis med Nick Caves nye band Grinderman. Jeg har aldri hatt noe stort forhold til Cave, og hadde ikke hørt noe av Grinderman, men så for meg at dette skulle bli saker. Og de over 10.000 som samlet seg foran Enga fikk et show uten sidestykke. Jeg vil faktisk påstå at dette er en av de aller beste konsertene jeg noensinne har vært på, og det er ingen tvil om at Nick Cave er JÆVLIG TØFF! Media har også gitt konserten gode anmeldelser.

Vel, i dag er en ny Øya-dag, og jeg ser fram til go'rock fra The National, Afrikamusikk fra Kenge Kenge, til gamlekara i Sonic Youth og ikke minst til Turboneger som skal spille hele Apocalypse Dudes-albumet. Bare så synd at sistnevnte finner sted samtidig som Sigur Rós.....

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan