Stopp kjønnslemlestelsen!

I dag kunne norske medier melde om at to foreldre har blitt siktet for å ha gjennomført kjønnslemlestelse (omskjæring) på fem av sine døtre i alderen 5 til 14 år. Kjønnslemlestelse av kvinner ble forbudt ved lov i Norge i 1995, og strafferammen er opptil 3 års fengsel (6-8 år dersom inngrepet fører til skader, sykdom eller død).

Det er kjempeflott at myndighetene har tatt tak i dette. Kjønnslemlestelse, som hos kvinner innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og fjerning av kjønnslepper, er et grusomt brudd på menneskrettighetene, det er tortur på høyt nivå, det medfører varige smerter og helsemessige komplikasjoner, det gjør det umulig å få noen som helst nytelse av sex, og det er et ekstremt brudd på retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi må gjøre det helt klart at kjønnslemlestelse ikke tolereres i Norge, og vi må bidra til en internasjonal kamp mot denne tradisjonen. At foreldrene nå siktes i denne saken kan ha en viss preventiv effekt på andre, det beviser at norske myndigheter tar kjønnslemelstelse alvorlig.

Men skal det virkelig ha en effekt, må vi gå grundigere til verks. Foreldre som tilhører kulturer der kjønnslemlestelse er vanlig må vite at de løper en stor risiko ved å la barna sine bli utsatt for et slikt overgrep. Aftenposten melder om at det er vanskelig å bevise tilfeller av kjønnslemlestelse. For at flere tilfeller skal oppdages, må vi gjøre underlivsundersøkelser av jenter obligatorisk i Norge.

Her møter man raskt en vanskelig balansegang. Hvem skal undersøkes? Kjønnslemlestelse er vanligst i en del land i Afrika (Egypt, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Gambia m.fl.), men skjer over hele verden. Skal vi da satse på å undersøke de som har bakgrunn fra land hvor man har flest tilfeller av kjønnslemlestelse? Nei. For det første fordi dette vil være å mistenke noen personer mer enn andre basert på etnisk bakgrunn, for det andre fordi man da kan tenkes å unngå å oppdage en del tilfeller som ikke kommer fra disse landene. Det bør derfor være obligatorisk for alle jenter, såvel etnisk norske som de med en annen bakgrunn.

Men er det ikke bortkastede penger å undersøke underlivet til etnisk norske jenter bare fordi en liten andel av befolkningen med en helt annen bakgrunn skal sikres mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Igjen, nei. Her kan man slå to fluer i en smekk: Slike undersøkelser er positivt uansett, man kan oppdage sykdommer, kreftfare og komplikasjoner tidlig, og man kan bidra til å spre informasjon til jentene om helse, kropp og sex. Samtidig kan man oppdage menneskerettighetsbrudd der det har blitt gjort, uten at man skiller mellom etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn. Jeg har langt i fra nok medisinsk kunnskap til å være sikker på når slike undersøkelser bør gjennomføres, men et forslag må kunne være å gjøre dette tidlig i barnas liv (2-3 år?) og når de har nådd puberteten.

Når det gjelder ansvar og straff, er det definitivt foreldrene som er ansvarlige for barnas helse fram til disse fyller 18 år. Å frasi seg ansvaret fordi barna har oppholdt seg hos familie i utlandet, er derfor ikke tilstrekkelig. Det er et gyldig argument at mange foreldre er utsatt for sterkt press fra slektninger, men dette skal ikke ha noe å si for hva foreldre som er norske borgere har av ansvar overfor barna sine. Men det må også kunne åpnes for å kunne straffe andre som har ytt press og oppfordret til kjønnslemlestelse, slik som man har i f.eks. drapssaker.

Kjønnslemlestelse er utvilsomt mest skadelig på kvinner, men det er mest utbredt blant menn. Mens inngrep på kvinners kjønnsorganer er mer tradisjonelt forankret og har påståtte praktiske forklaringer som å øke dyden eller sikre at man ikke skal kvitte seg med møydommen for tidlig, er kjønnslemlestelse av menn i utgangspunktet religiøst forankret i jødedommen og islam, men har blitt en motesak i både Sør- og Nord-Amerika og i Sør-Europa. Myter eksisterer om at fjerning av menns forhud bidrar til bedre renslighet.

Rent fysisk er slike inngrep på kvinner mye mer alvorlig enn omskjæring av menn. Men prinisppielt er det like feil med mannlig omskjæring: Man amputerer en helt sunn og frisk del av kroppen (og til og med av forplantningsorganet!) til forsvarsløse barn. Dette er utvilsomt et brudd på menneskerettighetene!

Man bør derfor fortsette og trappe opp kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Men samtidig bør samme inngrep på gutter forbys på prinsippielt grunnlag. Alt annet vil være diskriminering!

Grunnlov på tom mage

(Denne kronikken hadde jeg på trykk i Bergens Tidende 14. mai)

10. mai gikk Burmas innbyggere til urnene for å stemme over et forslag til ny grunnlov. Dersom grunnloven blir vedtatt vil den befeste militærets makt og legge hindringer i veien for nobelprisvinner Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy og andre opposisjonsgrupper. Men blant store deler av Burmas syklonrammede befolkning overskygger kampen for å overleve kampen for politiske rettigheter. Dette er resultatet av en klar strategi fra juntaens side. Et folk på randen av sult har annet å tenke på enn demokrati og menneskerettigheter.

Syklonen Nargis herjinger har igjen på en tragisk måte ført Burma tilbake i medias søkelys. Sist gang landet skapte overskrifter var en hel verden vitne til hvordan militærjuntaen var villige til å regelrett slakte sine egne landsmenn for å hindre at deres absolutte makt utfordres. Selv sto jeg dagen før blodbadet startet blant hundre tusen jublende mennesker ved Sule-pagoden midt i Yangon sentrum. Spenningen, og ikke minst optimismen, som lå i luften var til å ta og føle på. Jeg var blant dem som hadde et håp om at den nye medievirkeligheten ville hindre juntaen i å svare med vold, og at general Than Shwe og resten av det undertrykkende regimet ville innse at det var på tide å ta hatten sin og gå.

De kommende dagene skulle knuse dette håpet ettertrykkelig. I de siste ukene før de første forsiktige demonstrasjonene fant sted, ble utdrag fra grunnlovutkastet hyllet på lederplass i propagandaavisen The New Light of Myanmar, og talsmenn for regjeringen kunne love at flerpartivalg og demokrati lå i det burmesiske folks fremtid. Folk flest fnyste av løftene. ”De lager bare en oppskrift på hvordan de kan befeste sin egen makt, bak et dekke av falskt demokrati”, ble jeg fortalt.

Få dager senere tok folket til gatene. Men det var ikke grunnloven, men juntaens feilslåtte økonomiske politikk som tente gnisten. Over natten fjernet de subsidiene på drivstoff, noe som doblet transportkostnadene og sendte matvareprisene i været. De første små demonstrasjonene mot subsidiekutten ble raskt slått ned av myndighetene, og de voldelige arrestasjonene fikk landets munker til å reagere. Snart var gatene i de største byene fylt med rødkledte og glattbarberte elever av Buddha som resiterte Dhammaens budskap om ikke-vold, forsoning og fred.

Den nye grunnloven vil gi burmeserne betraktelig bedre politiske og sivile rettigheter enn hva de har nytt siden unntakstilstand ble erklært i 1974. Men dette forutsetter at juntaen holder seg til spillereglene, noe svært få tror den vil. Selv de mest optmistiske burmesere har forhåpentligvis gått mann av huse og stemt ”nei”. Den nye grunnloven er fundamentalt udemokratisk, og vil mer enn noe annet sørge for at makten til de militære befestes og legge hindringer i veien for National League for Democracy (NLD) og andre opposisjonskrefter.

Blant annet heter det seg at man ikke kan stille til presidentvalg dersom man er gift med en utlending. Denne artikkel er som skreddersydd for å sikre at Aung San Suu Kyi, hvis avdøde ektemann var britisk, ikke kan bli statsoverhode. Man har heller ikke lov til å stille til parlamentsvalg dersom man er medlem av en organisasjon som mottar støtte fra en annen organisasjon eller fra utlandet, noe som kan hindre et hvert medlem av NLD i å stille til valg. Grunnloven gir også utvidet makt til Tatmadaw, de væpnede styrkene. Øverstkommanderende skal utnevne ¼ av representantene i nasjonalforsamlingen, og samme mann kan når som helst sette grunnloven og presidenten til side og styre etter sitt eget forgodtbefinnende dersom han føler at det ”oppstår en situasjon som kan føre til desintegrasjon av Unionen eller av nasjonal solidaritet”. Juntaen har åpenbart hentet inspirasjon hos George Orwell, forfatteren som tjenestegjorde som politimann i Burma før han byttet ut batongen med pennen.

I Vesten får vi gjerne inntrykk av at Burma er hermetisk lukket. Men hver dag lytter millioner av burmesere til radiosendinger fra Democratic Voice of Burma sine lokaler i Oslo. Inne i Burma opererer et stort nettverk av journalister og informanter for denne frihetens stemme. Her diskuteres grunnloven fritt, og svært mange er derfor godt opplyst om hva de risikerer ved å stemme ”ja”. Men på landsbygda, der en stor andel av landets befolkning fremdeles er bosatt, er det mange som lite forståelse av grunnlovens betydning. Spesielt i disse områdene benytter myndighetene seg av svært oppfinnsomme tiltak for å vinne stemmer. Noen har fått beskjed at myndighetene har avgitt stemme på deres vegne, og det har blitt lokket med gratis mat og mobiltelefoner for å få folk til å stemme etter juntaens ønsker. Fra byene rapporteres det om arrestasjoner og angrep på NLD-medlemmer. Dette er tydelige tegn på at juntaen vet godt at dersom dette valget gjennomføres på en korrekt måte, vil folkets dom over deres vanstyre være brutal og unison.

At juntaen gjennomførte folkeavstemmingen i de fleste områder som planlagt, til tross for at Burma bare en uke tidligere ble rammet av den verste naturkatastrofen i landets historie, tyder på at den ser kaoset som har oppstått i kjølvannet av syklonen som en gyllen mulighet til å jukse til seg en seier på en enda lettere måte. ”Folket er ivrige på å avlegge sin stemme”, uttalte et regjeringsmedlem et par dager etter syklonen. Men for de fleste er det nok viktigere å skaffe familien mat, rent vann og medisiner, og å få reist et nytt tak på huset før monsunsesongen setter inn for fullt.

Ironisk nok var årsaken bak fjorårets demonstrasjoner også noe av hovedgrunnen til at de ikke lyktes. Folket tok til gatene for å vise sin misnøye med at de ikke lenger hadde råd til mat, transport, husly og klær. Men nettopp den prekære økonomiske situasjonen sørget for at oppslutningen om demonstrasjonene forble moderat. Den jevne burmeser har rett og slett ikke råd til å tape en dagsinntekt på å demonstrere. En dag vekk fra arbeid betyr en dag uten mat på bordet for familien. Etter syklonen stemmer denne situasjonsbeskrivelsen mer enn noen sinne. Juntaens totalt inkompetente og inhumane takling av den rådende situasjonen i landet er tydelige tegn på at dette er en del av en helhetlig, gjennområtten plan fra et gjennområttent regime.

For oss som stod i Sule Pagoda Road i september i fjor kunne folkemassene virke enorme. Men hva er vel hundre tusen i et land med 50 millioner innbyggere? Dersom milioner av burmesere hadde tatt til gatene samtidig, hadde selv juntaen med sine våpen og soldater ikke hatt makt til å stå i mot. Men til tross for et enormt mot ble det raskt tynt i rekkene da soldatene begynte å skyte, og få dager senere måtte demonstrantene innse at slaget var tapt også denne gangen.

Alt dette er del av generalenes nøye planlagte strategi. Hold folket nede, hold folket sultne, hold folket fattige. For da har de andre ting å tenke på enn kampen for demokrati og menneskerettigheter. For juntaen i Burma kom Nargis som en kjærkommen gave.

Kina, OL, protester og boikott

I dag har OL-fakkelen forsøkt å gjøre sin vei gjennom Londons gater, og flere steder har ilden blitt forsøk slukket, stjålet og stoppet av politiske aktivister (se video av det her, her og ikke minst her). Forståelig nok, dersom man tar Kinas forhold til Burma, Tibet og interne menneskerettigheter i betraktning.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av at Kina skal avholde sommerolympiaden 2008. Men jeg vil ikke definere meg som en motstander av det. Et OL med den oppmerksomheten det medfører kan definitivt ha positive konsekvenser for utviklingen i et land som bryter såpass mange menneskerettigheter. Min teori er at man etter OL i Kina i sommer vil "komme ut i pluss" når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet.

I flere land har debatten gått de siste par ukene om boikott, aksjoner og protester under OL. I Frankrike har president Sarkozy singalisert at han vil boikotte åpningen, mens Storbritannias statsminister Gordon Brown har utelukket en slik aksjon fra hans egen side. Polen, Tsjekkia og Tyskland har bekreftet at de vil boikotte åpningsseremonien. Her i Norge var det i forrige uke prat om at Norge skulle boikotte åpningsseremonien, men dette ble søndag avkreftet av statsminister Stoltenberg. Debatten i Norge har først og fremst oppstått etter at idrettspresident Tove Paule har hatt relativt sterke uttalelser i pressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og har i høy grad gitt norske utøvere frie tøyler til å vise sin motstand mot det kinesiske undertrykkingsregimet.

Jeg er uenig med to personer oppi alt dette: Statsminister Stoltenberg, og ikke minst det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg. Heiberg, OL-general på Lillehammer i 1994, har kommet flere mindre heldige uttalelser den siste tiden. Blant annet har han påstått at idrett og politikk må holdes adskilt, og at situasjonen i Kina har blitt mye bedre i det siste. Dette er naivt og dumt, men jeg kan godt forstå at Heiberg er i en presset situasjon, og at det er vanskelig for ham å kritisere Kina. Statsminister Stoltenberg slipper ikke like lett unna. Dersom regjeringen skulle ende med konklusjonen at det ikke er riktig å boikotte åpningsseremonien, er dette helt greit for meg. Men å komme til denne konklusjonen i april for et OL som åpner i august, er helt feil. Men å true med boikott og bruke norske og internasjonale medier for alt det er verdt, er mye viktigere. Men når man allerede nå offentliggjør at man ikke skal boikotte, har man kastet kortene og har altfor få pressmidler igjen.

Norge har alene veldig liten påvirkning på Kina gjennom en boikott, men dersom flere land er med og opprettholder presset ved å true med en slik boikott fram til lekene starter, kan man virkelig oppnå resultater. Dette var også litt av poenget til en uvanlig frittalende og hardtslående Bjørn Hansen i en kommentar i helgens "Verden på lørdag" på NRK P2 (alle Bjørn Hansen-fans må høre dette! Ca. 1/5 ut i programmet lørdag 5. april).

Som Bjørn Hansen også påpeker, har boikott sjelden ført til noen stor forandring. Det var ikke boikott av OL i Moskva som gjorde at jernteppet gjennom Europa falt. USAs boikott mot Cuba har ikke felt Castro-regimet, ei heller felte det Saddam Hussein. Men å true med boikott kan opprettholde verdensopinionens oppmerksomhet mot Kinas menneskerettighetsbrudd, og det burde nå være hovedmålet.

Hva idrettsutøvere angår har jeg i år flere venner og kjente som skal delta i OL enn noen gang, både fra Norge og andre land. Jeg håper disse på en eller annen måte viser sin avsky mot menneskerettighetssituasjonen i Kina under lekene, enten ved å holde et Tibet-flagg i hånda under åpningsseremonien, eller ved å bære t-skjorter fra Amnesty eller Reporters Without Borders under TV-intervjuer eller medaljeseremonier. Idrettsforbundene bør la dem få gjøre dette ut fra samvittighetshensyn. Det spørs bare hva sponsorene synes om det... og hvor tøffe idrettsutøverne er......

Hvorfor setter de "gudfryktige" seg alltid over sin gud?

Det finnes mange syke regimer rundt om i verden. Og det er påfallende hvordan de sykeste regimene ofte er de samme som hevder å stå nær en "Gud", og styrer samfunnet etter Hans (hæ? Hva sa du? Hennes?!! Er du GAL??!!) lover, påbud og forbud.

Det er nærliggende å tenke på Iran og Saudi-Arabia.

I førstnevnte land ble det i 1979 gjennomført en "islamsk revolusjon" som skulle renske landet for all synden som fant sted under shahen. Forståelig nok, shaen var rett og slett en (unnskyld ordbruken) brutal jævel. Med støtte fra USA og Storbritannia styrte han landet med jernhånd. Derfor jublet milioner av iranere, blant dem nobelprisvinner Shirin Ebadi, da shahen ble kastet og Khomeini etablerte den Islamske republikken Iran. Islamske lover og regler ble innført, og ikke minst dømt etter, i større grad enn tidligere, og et eget religøst politi som skulle overvåke at lovene ble fulgt, ble opprettet. Men jubelen fra revolusjonens første dager stilnet raskt, og nå er Iran kjent for å være et av verdens mest brutale regimer, og henretter folk over en lav sko, og helst med så brutale metoder som mulig.

I følge Amnesty startet Iran det nye året friskt, med å henrette 13 mennesker. Iran idømmer stadig strengere straffer for de fleste "forbrytelser" etter at de startet sin aksjon mot "umoralsk oppførsel i juni i fjor. I Aftenposten forrige uke kunne vi både lese om en 24-åring som ble dømt til døden for å ha drukket alkohol fire ganger (én er greit, to er greit, tre er greit, men fire - da dømmes du til døden. Nemlig...), og at iransk høyesterett har opprettholdt en dom der to søstre er dømt til døden ved steining for utroskap (et videoopptak viste at ukjente menn var på besøk i huset). Det er rett og slett grusomt å tenke på, og Amnesty og alle andre organisasjoner som jobber med nebb og klør for å få stanset disse henrettelsene skal ha all mulig ære. Problemet nå er at det store antall henrettelser gjør at selv ikke Amnesty klarer å holde helt kontrollen.

Like ille er det i Saudi-Arabia. Her tok al-Saud familien makten på 1930-tallet, og opprettet det Saudiske kongedømmet. Saudiene var i allianse med Muhammad al-Wahhab, og gjorde det derfor til sin sak å spre hans versjon av islam, wahhabismen, i kongedømmet og i den muslimske verden generelt (det er svært normalt at andre arabiske land mottar økonomisk støtte fra Saudi-Arabia mot at saudiene får opprette wahhabistiske moskeer i det respektive land). Blander du et absoluttisk kongedømme med fundamental religiøsitet og en stammekultur der "øye for øye, tann for tann" er den regjerende lov, er man sikret å få trøbbel (tiden etter kristningen av Norge, eller for den saks skyld scener som utspiller seg i filmen og bøkene og "Arn -Tempelridderen" kan også belyse dette poenget).

Saudi-Arabia er kanskje det landet i verden som nå undertrykker kvinners rettigheter i størst utstrekning. Som kjent har ikke kvinner lov til å kjøre bil, og skal de ut et ærend, må de ledsages av et mannlig familiemedlem. Blir du tatt for å stjele, er amputasjon av hender en normal bestraffelse, og i 2007 ble 143 mennesker henrettet ved halshugging på offentlig sted. Heller ikke her skal det så mye til for å bli dømt til døden. Våre venner i Aftenposten kan videre melde om at "et 19 år gammelt offer for en massevoldtekt i fjor ble dømt til pisking og fengsel fordi hun hadde sittet i en bil sammen med en mann hun ikke var i slekt med. Da den unge kvinnen anket dommen, ble straffen omgjort fra 90 til 200 piskeslag fordi dommerne følte seg krenket." Kongen benådet senere kvinnen, etter massivt internasjonalt press. Og i fjor meldte det saudiske nyhetsbyrået at en egyptisk mann ble henrettet for å legge Koranen fra seg på badet (senere ble han også tiltalt for utroskap og, ikke minst, heksekunst!). For noen dager siden ble sågar en kvinne arrestert, forhørt i flere timer, strippet og ransaket, alt for å ha tatt en kaffe med en kollega på Starbucks (fordi strømmen hadde gått på kontoret, og det var litt vanskelig å diskutere markedsstrategi i mørket)! Alt ordnet seg selvsagt da hun endelig fikk tak i mannen sin, som godkjente oppførselen hennes.

Det er to spørsmål som reiser seg for meg i denne sammenhengen:

For det første, hvordan skal Norge forholde seg til land som bryter menneskerettighetene noe så grundig? Jeg har liten tro på boikott og diplomatisk isolasjon som virkemiddel, som er det enkle svaret mange ofte har på dette. Men jeg har heller ingen tro på at vi ikke skal sette krav til disse landene på de områdene der vi har mulighet til å gjøre det, og at vi skal hjelpe både Iran og Saudi-Arabia med å pumpe opp så mye olje de bare vil (mer ett spørsmål for norske selskap enn for norske myndigheter).

For det andre, og mer mitt hovedpoeng i denne artikkelen: Hvorfor er det alltid de som hevder å handle på vegne av Gud som alltid setter seg over Ham?

I følge både kristendommen og islam er Gud allmektig, og de kristne mener Han er en "far" og "god", mens muslimer åpner enhver tale eller opplesning fra Koranen med dens første vers "I Guds, den nåderike, den barmhjertiges navn" (bism-illah al-rahmani al-rahiimi).

Jeg synes det er trist at folk legger livet sitt i hendene på en Gud oppfunnet av stammefolk i Midtøstens ørkener for flere tusen år siden. Men hvis de først tror på en slik gud, og mener at den er ALLMEKTIG, så må de da også for Guds skyld (!) la det være opp til Ham å bedømme hvorvidt han er fornøyd eller ikke med menneskenes oppførsel på jorda! Hvorfor skal de mest såkalte "gudfryktige" sette seg over Gud selv, og dømme "på hans vegne"?

Hvorfor skal prester i Norge fordømme homofile?
Hvorfor skal dommere i Iran dømme folk til steiningsdød fordi de begår den samme "synden", eller fordi de tar seg en fyll i ny og ne?
Hvorfor skal gale, gale, gale saudier kutte hodet av folk fordi de leser Koranen på dass?

Kan de ikke bare vente til dommens dag, som de så gjerne tror på, og la Gud ordne opp selv? I mellomtiden må folk få leve som de vil!

De mest religiøse viser seg ofte å være de mest hyklerske, og dette kan du lese mye mer om i den svært inspirerende boka "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi." av den franske filosofen og hardbarkede ateisten (ja, han omtales sågar som en militant ateist) Michel Onfray. Jeg inviterte Onfray til Studentersamfunnet i Bergen høsten 2007, og han kom og talte til en stor og interessert forsamling. Selv var jeg dessverre ikke tilstede, men du kan lese et intervju med ham i Studvest her.

En annen, minst like inspirerende bok som er verd å nevne i denne sammenhengen er Shirin Ebadis "Iran våkner", der man lærer om det iranske samfunnet fra revolusjonen og fram til i dag gjennom nobelprisvinneren og menneskerettighetsadvokatens øyne.