Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Et feilslått kapitalistisk system!

Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.

De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.

På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.

Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.

Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.

Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.

Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?

Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.

Hurtigtog nå!

At Senterpartiet er et reaksjonært og konservativt parti er ingen nyhet. Men jeg blir svært overrasket over dagens oppslag på aftenposten.no der samferdselsminister og nyvalgt leder av Senterpartiet Liv Signe Navarsete uttaler at lyntog ikke vil prioriteres de neste ti årene.

Jeg er faktisk villig til å stemme på ethvert parti (bortsett fra FrP, selvsagt, men det blir nok ikke noe problem) som setter lyntog øverst på listen over prioriteringer i neste stortingsperiode. Ikke bare fordi lyntog i seg selv er en genial sak for både effektivitet i kommunikasjonen i Norge og for miljøet, men fordi det viser at man har evne til å tenke visjonært.

Senterpartiet er åpenbart ikke blant disse partiene, og beviser sin reaksjonære natur nok engang.

Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

Norges oljeoverskudd bør betale for verdens matvarekrise

Verden er i matvarekrise. Barn dør av sult og kampen om mat får voldelige konsekvenser over hele verden. Et tegn på hvor ekstremt det begynner å bli er at selv Rema 1000 her hjemme i Norge nå hamstrer 70 % mer ris enn de pleier, fordi de frykter å gå tom. Dette vil selvfølgelig bare hjelpe til å skyte prisene i været, noe som gjør at verdens fattige ikke har råd til å brødfø seg selv, mens vi her på toppen av planeten fortsatt mesker oss i all slags herligheter.

Lederne for FNs forskjellige byråer hadde i dag krisemøte, der de kom fram til at det trengs 1,7 milliarder dollar for å hindre en verdensomspennende hungersnød.

Mye av årsaken bak de høye matvareprisene er oljeprisen. Den norske oljen, som ligger litt lavere i pris enn en del annen olje, f.eks. den fra Midtøsten, ligger nå på godt over 110 dollar fatet, en pris vi ikke har sett siden oljekrisen i 1973 (ja, den gangen kong Olav tok trikken til Holmenkollen...).

Få tjener så mye på den skyhøye oljeprisen som Norge. Derfor bør Norge nå ta ansvar. Enhver krone vi tjener som Norge tjener over 100 dollar fatet burde derfor gå til Verdens Matvarefond, slik at vi kan mette sultne mennesker verden over.

Som verdens rikeste, metteste og beste land å bo i er det vårt moralske ansvar!

De rike sentralbankene gjør verdens matvarekrise verre.

Som så ofte nytes middagen på sofaen med nyheter fra BBC World. Kveldens to hovedoppslag er som følger:

1. Verdens fem største sentralbanker sprøyter milliarder inn i økonomien for å demme opp for den økonomiske krisen.
2. Verden er i matvarekrise, og i flere og flere land har ikke folk råd til mat, grunnet økte priser.

Jeg er ikke økonom, og setter derfor stor pris på om noen kan arrestere meg dersom følgende resonnement ikke holder vann:

Verdens fem største sentralbanker (USA, EU, UK, Canada og Sveits) er, sammen med flere andre sentralbanker som allerede har gjort det samme, delvis, eller i høy grad, skyldige i at verdens matvarepriser er der de er, og at den fattige delen av verden ikke har råd til å spise tre måltider om dagen.

Verden, og da først og fremst de vestlige landene, er nå sannsynligvis inne i en resessjon. Denne finner vi først og fremst spor etter på to områder - på aksjemarkedet, der kursene stuper, og innenfor banknæringen, som ikke tør å gi lån verken til hverandre eller til privatkunder og selskaper lenger. Banker som Northern Rock, USB og SEB går til helvete, og staten må inn og hjelpe.

Og det er gjerne bankene som har seg selv å takke. De har lånt bort penger over en lav sko, og ikke tenkt på at det plutselig kunne komme trangere tider med lavere vekst. Dermed står de der med skjegget i postkassa.

Og for at man skal forhindre en stagnasjon i den økonomiske veksten, noe som over tid selvsagt er helt naturlig, spesielt etter den enorme veksten vi har sett siden slutten av nittitallet, sprøyter altså nå sentralbankene hundrevis av milliarder av dollar inn i økonomien for å få mer penger i omløp og dermed øke forbruket og temperaturen i økonomien.

Men dette har også et noe uønsket resultat, og det heter så mye som inflasjon. Jo mer penger som finnes, jo mindre er de selvsagt verdt. Og jo mer penger folk har mellom hendene, jo mer er de villige til å betale for varer og tjenester. Dermed stiger også prisen på disse varene.

Så for at ikke verdens rike - de som har penger i aksjer og svære hus - ikke skal tape på den økonomiske stagnasjonen, som har oppstått på bakgrunn av inkompetanse hos store og små banker rundtomkring i Vesten, men skal fortsette å spise billig biff og drikke billig vin og suse rundt i SUVene sine, så må verdens fattige spise et måltid mindre om dagen, fordi mer penger i omløp fører til dyrere brød.

Verdens matvarepriser steg med 40 % i fjor. Jeg mener at det er dette man må bekjempe, ikke svi av milliarder på å redde verdens rike som var så dumme å tro at aksjemarkedene for alltid ville stige.

Medienes børshysteri II

I dag har E24 på sin førsteside (like under saken "Ragnvaldur Hannesson: Skatter ødelegger". hahaha) en sak med tittel "Tre års sparing borte".

Dersom man klikker inn og leser saken, ser man at dersom man sparte 1000 kroner hver måned i tre år, vil man i snitt sitte med 37000 kroner i aksjeverdi i dag. Med andre ord, så har man bare tjent 1000 kroner, noe som i følge E24 betyr mer eller mindre det samme som at alle de 36000 kronene man har puttet inn i aksjer er borte... eh...

Åpenbart motsier E24 sin egen overskrift i denne saken. Og den er bare en del av medienes uendelige børshysteri. Har dere hørt om risiko?! Dersom det er verdt en overskrift at man ikke har tjent så veldig mye, bare litt, på å sette pengene sine i aksjer, så lurer jeg på om finansjournalistene i Norge ikke burde begynne å lete etter litt mer interessante og viktige saker å skrive om.

Eventuelt holdt kjeft. Og lest en god bok i stedet.

THIS IS the economy, stupid!

Norske børsmeglere og markedsanalytikere har aldri vært kjent for noen slående enighet om markedets tilstand. Noen roper kjøp, andre roper selg, renta skal opp, renta skal ned (gjerne samtidig) og fremtiden ser både lys og mørk ut på en gang, skal vi tro gutta på og rundt børsen.

Så også i dag. Aftenpostens økonomisider på nett, E24, kan i dag både melde om uttalelser som "Det ser grusomt ut nå" og om at "aksjeekspertene" nå ser gode kjøp på Oslo Børs, under overskriften "Kjøp disse aksjene". Med andre ord er alt som det pleier å være.

Nå er det de tre H-er som gjelder; Hermetikk, hodepute og hagle.
- Investeringsdirektør Einar T. Bonnevie i Warren Wicklund til
E24

Men at flere analytikere nå roper "KRAKK!" kan da ikke være helt normalt? Verdien av aksjene på Oslo børs har falt over 20 % siden nyttår, og i dag falt børsen 5,5 %, noe som betyr at over 100 mrd kroner "forsvant" i løse luften.
- Nå har store formuer forsvunnet, sier aksjesjef Paal Karstensen i DnB Nor Markets til E24. Ja, har det virkelig det? Eller er dette bare hysteri fra folk som lever på, av og for børsen?

La oss se på det fra en litt annen vinkel:
Dersom du investerte 1 million kroner på børsen for 16 måneder siden, ville du i snitt nå sitte med ca. 1.046.831 kroner. Hvis du satset på de "riktige" aksjene, ville du selvsagt sitte med mer. Dersom du investerte den samme millionen i mars 2003, ville du nå etter "krakket" de siste dagene fremdeles kunnet innkassere nesten fire millioner kroner! Etter dagens "dramatiske fall" på Oslo Børs, er verdien av aksjene på samme nivå som de var i 2006!

Og hva tror folk, lissom? At en børs som firedobler seg på fem år er normalt?! At en slik vekst ikke vil føre til en korreksjon? At det ikke er normalt med et fall i internasjonale finansmarkeder når amerikanerne sliter med å tilbakebetale lån som de aldri skulle ha fått, slik at kjøpekraften i USA faller?

For å være helt ærlig har jeg ikke så altfor mye sympati med Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og John Fredriksen, som har tapt milliarder de siste par-tre ukene. Ikke det at jeg unner noen å tape milliarder av kroner, men jeg regner med at disse gutta har det greit allikevel. De pengene kommer tilbake.

Men jeg er dritt lei maset til gutta på børsen, som sitter og skriker "HALLOIEN, GUTTA! DETTE ER KRAKK, ASS!".

Jeg har ikke et eneste studiepoeng på NHH, enda mindre (heldigvis) på BI. Men selv jeg vet at økonomien svinger.

Så hold kjeft! Og les en god bok i stedet!

PS: Dette er verdien til Oslo Børs de siste seks årene, målt i millioner kroner:

2002 - 502 938
2003 - 689 734
2004 - 931 650
2005 - 1 403 267
2006 - 1 915 777
2007 - 2 156 989

Klikk her for å se graf over utviklingen på Oslo Børs de siste fem årene.