Obamas visjon om en farligere verden

(Jeg hadde følgende kronikk i Bergens Tidende rett før jul)

Kan vi være sikre på at Obamas visjon om avskaffelse av atomvåpen vil skape fredeligere og mer stabil verden?

Sentralt i Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av årets Nobels fredspris til Barack Obama står presidentens visjon om nedrustning og en verden fri for atomvåpen. Kritikken som siden offentliggjøringen har haglet mot Jagland og co. har i første rekke stilt spørsmål ved om Obama får prisen kun for fagre ord, uten å ha rukket å utrette noe nevneverdig i praksis. Men blant alle de kritiske spørsmålene er det ett som mangler: Få – om noen – har har stilt spørsmål ved gyldigheten ved presidentens visjoner. Bak tildelelsen av fredsprisen ligger en uuttalt antakelse om at avskaffelse av atomvåpen vil føre til en fredeligere verden. I forbindelse med årets fredspris er det viktig å ikke la muligheten til å stille kritiske spørsmål ved denne for lengst vedtatte sannheten gå fra oss.

Atomvåpnenes ubegrensede grusomhet
Vitnesbyrd fra overlevende etter to gangene atomvåpen har blitt benyttet i krig er historier om ufattelig grusomhet og lidelse. Forkullede lik, øyne som smeltet ut av hodeskallen og pulveriserte menneskekropper var bare noe av det atombombene som amerikanerne slapp over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 etterlot seg. Atomvåpnene som har blitt utviklet siden, får bombene fra den tid til å framstå som småtteri. En eventuell full atomkrig evner liten tvil om konsekvensene: millioner, for ikke å si milliarder av døde, og i ytterste konsekvens: utslettelse av menneskeheten.

Nettopp atomvåpnenes evne til total ødeleggelse er allikevel den mest sannsylige årsaken til at de ikke har blitt benyttet siden. Frykten for atomkrig kan sees som garantisten for den freden som har hersket mellom verdens stormakter siden annen verdenskrig. Uten atomvåpen ville verden sannsynligvis vært et farligere sted å leve. Kan det derfor tenkes at nedrustningen Obama nå mottar verdens mest prestisjefylte fredspris for ikke vil føre til fred, men snarere til mer krig og lidelse?

Sett med realismens øyne
Det er lett å stille seg kritisk til akademikere som tilkjenner seg den såkalte realismen innenfor internasjonal politisk teori, men når det kommer til atomvåpen er de verdt å lytte til. Grunnleggende i realismen ligger teorien om at staters fremste mål er overlevelse, og for å sikre overlevelse må den være kapabel til å hindre den blir underlagt andre stater ved tvang. Opp gjennom historien har dette først og fremst betydd å enten bygge opp et sterkt nok forsvar som gjør det usannsynlig at et angrep kan lykkes, eller å angripe stater man så som potensielle fiender før de blir sterke nok til å utgjøre en trussel.

Problemet har alltid bestått i å vudere en annen stats evner og intensjoner rett: Ruster den seg kun med tanke på å forsvare seg selv mot et eventuelt angrep, eller har den selv agressive hensikter? Dette ”sikkerhetsdilemmaet”, hvor stater basert på frykt ufrivillig kan bli trukket inn i konflikter, har i all tid dannet grunnlaget for en usikker verden, og våpenkappløpet fram mot første verdenskrig er en god pekepinn på mulige konsekvenser.

Terrorbalansen – den kalde freden
Med unntak av de første årene etter at atomvåpen ble utviklet av USA, har verden i atomalderen vært preget av mindre usikkerhet. Terrorbalansen mellom NATO og Sovjetunionen, en situasjon der det ikke hersket noen tvil om begge siders evne til å utslette den andre, bidro til at partene gjorde alt de kunne for å unngå krig, noe Cuba-krisen i 1962 er et godt eksempel på. Hadde denne vært en krise mellom to konvensjonelle makter, kunne den snarlig ha utviklet seg til en blodig krig. De to landenes atomvåpenarsenaler førte snarere til at full konforntasjon ville bety uunngåelige motangrep og dermed katastrofale konsekvenser for ens eget land og folk. Som det så mange ganger tidligere har blitt påpekt, var ikke perioden mellom andre verdenskrig og murens fall, hvor spent den enn kunne føles, preget av en kald krig, men snarere av en kald fred.

Iran og Nord-Korea som atommakter
Etter de kalde krigens slutt har det først og fremst knyttet seg begymring til spredning av atomvåpen til stater med aggressive regimer. Frykten for gjengjeldelse gjør dog at atommakter flest favoriserer en konservativ, defensiv politikk mot andre stater. Atomvåpen bidrar til å sikre status quo, og dette vil neppe endre seg selv om flere stater skulle skaffe seg dem. Alle stater som har forsøkt å anskaffe atomvåpen de siste tiårene, med eller uten suksess, har gjort dettte av ønske om å skaffe seg sikkerhet mot potensielle fiender, ikke for selv å føre en aggresiv politikk.

Iran og Nord-Korea øsnker ikke å skaffe seg atomvåpen for å kunne angripe andre, men for å sikre sine egne regimer mot angrep utenfra. Mange beskriver lederne i disse landene som gale, men de er neppe gale nok til å be om sin egen utslettelse.

Det er også god grunn til å tro at forholdet mellom India og Pakistan hadde vært mye mer ustabilt og blodig om ikke begge land var atommakter. Hadde Irak vært en atommakt i 2003, ville vi sannsynligvis vært krigen foruten, og dermed spart de om lag hundre tusen sivile menneskelivene som siden har gått tapt.

Atomterrorisme
En annen bekymring er knyttet til om atomvåpen faller i hendene på terrorister. Som det så riktig påpekes, vil ikke frykten for gjengjeldelse ha noen betydning for terrorister, fordi de er vanskelige å finne og ikke har folk eller byer å måtte forsvare. Men om denne frykten ikke kan sies å være ubegrunnet, så er den i alle fall kraftig overdrevet. De fleste atomvåpen i verden, med unntak av noen fra det tidligere Sovjet, er utstyrt med mekanismer som gjør dem umulige å avfyre uten koder og verifisering fra andre personer. Ikke-statlige aktører vil utvilsomt finne det nærmest umulig å anskaffe ressursene det kreves for å stjele, aktivere og avfyre et atomvåpen.

Kostnadene knyttet til utvikling, produksjon og vedlikehold av atomvåpen er enorme, og et av de beste argumentene atomvåpenmotstanderne lenge har kommet med, er at disse pengene heller bør brukes på bedre formål, slik som helse, skole og bekjempelse av fattigdom. Hva dette argumentet imidlertid ikke tar innover seg, er at en avskaffelse av atomvåpen ikke ville ført til en reduksjon i atommaktenes forsvarsbudsjetter, men snarere en drastisk økning. Kostnadene ved å vedlikeholde et begrenset antall atomvåpen, slik som de arsenalene Kina, India og Pakistan besitter i dag, er ingenting i forhold til hva det ville koste å opprettholde den samme avskrekkelsen ved hjelp av våpen og militære styrker av konvensjonell art. Det er derfor tvilsomt at avskaffelse av atomvåpen ville føre til at verdens fattige kunne gått bedre tider i møte.

Obamas verden
Hvis man tar konsekvensen av atomvåpnenes positive effekt på alvor, har dette klare implikasjoner for hvordan man vurderer Obamas visjon om en verden hvor de ikke eksisterer. Hvis atomvåpen har vært sentrale i å sikre verden fred og stabilitet de siste 65 årene, vil avskaffelse av atomvåpen føre en mer ustabil verden, og øke sannsynligheten for flere og mer blodige konvensjonelle kriger på linje med dem vi så i første halvdel av forrige århundre. Terkselen for å gå til konvensjonell krig er lav, men ødeleggelsene kan være store.

Det er vanskelig å unngå de intiutive frysningene en får nedover ryggen av hyllester til atomvåpen slik som i Paul Fussels legendariske essay ”Thank God for the Atom Bomb”. Men atombombens grusomhet må ikke gjøre at vi frigjør oss selv fra å vurdere både dens positive såvel som negative sider – snarere tvert imot. Dersom Obama mot all sannsynlighet får se sin visjon bli til virkelighet, kan det vise seg at konsekvensene blir mer krig – ikke mindre. Nobelkomiteen med sine uutalte antakelser tar ikke denne motsetningen innover seg, og det skulle ikke overraske meg om den sannsynlige sammenhengen mellom atomvåpen og fred blir forbigått i stillhet også under feiringen av årets fredspris.

Økt globalisering, økonomisk integrasjon og internasjonale institusjoner bidrar til å begrense krig mellom stater. Men det er langt igjen til et globalt demokrati. Fram til da må vi nok fremdeles støtte oss på atomvåpnenes avskrekkelse som garantist for verdensfred.

Godt gjort, USA!

OBAMA VINNER!

Klokken er snart tre, og situasjonen er som følger:

CNN har forutsett at Pennsylvania, en svært viktig vippestat, går til Obama.

I Ohio leder Obama opptellingen, selvom flere sterke demokratiske distrikter gjenstår.

I Florida gjør Obama det klart bedre enn Kerry.

I Indiana, en veldig rød stat, gjør McCain det veldig mye dårligere enn Bush gjorde i 2004. Faktisk er det så jevnt at Obama kan ta Indiana.

Obama gjør det sterkt i Virginia, men kanskje ikke så sterkt som mange trodde. Utkantene av Washington DC gjenstår riktignok, og disse forventes å stemme på Obama.

Barack Hussein Obama er USAs neste president! Bra jobba, USA! Dette er et stort øyeblikk! Jeg ser fram til å komme til DC på fredag kveld og drikke øl med disse fornuftige amerikanerne!

God natt!

Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Et feilslått kapitalistisk system!

Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.

De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.

På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.

Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.

Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.

Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.

Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?

Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".

Amerikanere i Midtøsten

At amerikanere ikke er de mest populære i Midtøsten, er vel kjent for de fleste. Som et eksempel på dette kan jeg referere fra en taxitur i går kveld, da jeg skulle møte en kompis ved den amerikanske ambassaden (evt. fortet), som ikke er en uvanlig opplevelse verken her i Amman eller i Kairo:

(Samtalen foregår selvsagt på arabisk)

Meg: God kveld!
Taxisjåfør: God kveld!
M: Den amerikanske ambassaden, er du snill.
T: Den amerikanske ambassaden?
M: Ja, takk.

(En liten pause)

T: Ambassaden, eller like ved ambassaden?
M: Like ved ambassaden.

(Pause)

M: Jeg er ikke amerikaner, altså.

(Pause)

Begge i kor: Al-hamdu li-llah! (Takk Gud for det!)

Om valgbarhet

Barack Obama eller John McCain blir USAs neste president.

Mens jeg skriver dette, holder John McCain en TV-sendt tale i Washington, etter at Mitt Romney for noen få timer siden trakk seg fra kampen om å bli den republikanske kandidaten i USAs presidentvalg 4. november. Det er nå liten tvil om at det nå er McCain som skal representere "the GOP" når amerikanerne går til urnene til høsten. Hos demokratene står det fremdeles mellom Hillary Clinton og Barack Obama, som ligger svært nær hverandre i antall delegater som allerede er vunnet, som skårer likt på landsomfattene meningsmålinger, og ingen kan si hvem som vil vinne statene som gjenstår i primærvalgene.

Demokratene må nå gjøre et valg, og det valget handler om én ting:
Hvem kan slå John McCain?

For et halvt år siden var det ikke tvil om at demokratene ville vinne presidentembetet i 2008. Og republikanerne hadde heller ikke hatt noen mulighet, hadde det ikke vært for John McCain, som nå skårer høyt på nasjonale "head-to-head polls". Og disse er svært interessante.

Skal vi tro The Reuters-Zogby Index (noe vi skal være skeptiske til, da de blant andre blundere forutsa at Obama ville vinne stort over Clinton i California), ligger de to demokratiske kandidatene nå følgende an mot John McCain:

Clinton 42 % - 47 % McCain

Obama 43 % - 45 % McCain

McCain ligger altså an til å vinne over begge de to demokratene, men klart bedre an mot Clinton enn mot Obama. Men som sagt, Zogbys tall må vi ta med en klype salt. Det er derfor en god idé å argumentere mer logisk for følgende påstand: USAs neste president heter John McCain eller Barack Obama.

Hillary Clinton vil enten bli slått av Obama i primærvalgene, eller av McCain i presidentvalget.

Først, hvorfor McCain vil slå Clinton og kan slå Obama:

John McCain er den republikanske kandidaten på mange tiår som står nærmest sentrum på den politiske høyre-venstre-aksen. Skal republikanerne vinne valget nå, må de fri til "the independents", de som står i midten - Bush og hans venner ute på den kristenkonservative høyrefløyen er altfor upopulære til at man kan komme fra den samme bakgrunnen og vinne presidentembetet. McCain tjener mye på å være en tidligere krigsfange og på å ha en historie som en svært ærlig og etterrettelig mann, noe som ikke kan sies å være helt sant om den sittende presidenten, George W. Bush.

He [McCain] will showcase conservatism that is not threatening, and will be
attractive to independents and Reagan Democrats.
- South Carolina Republican Sen. Lindsey Graham

Som min kjære venn Kapitalismus på en humoristisk måte viser til i sitt siste innlegg, vil mange erkekonservative republikanere ha store problemer med at John McCain representerer dem i et presidentvalg. Ja, så galt kan det gå at mange, spesielt kristenkonservative, Bush sine kjernevelgere, blir sittende hjemme på valgdagen, fordi de anser McCain for å være så liberal at det kan være det samme om han eller demokratene vinner. Men dette stemmer ikke dersom den demokratiske kandidaten heter Hillary Clinton. Dersom Clinton står som demokratenes kandidat, vil dette fungere som en massemobilisering av konservative velgere som ikke først og fremst stemmer for McCain, men mot Clinton (kanskje med unntak av Ann Coulter... jf: Kapitalismus). Og selvom 80 % av de demokratiske velgerne oppgir at de er fornøyd uansett dersom enten Obama eller Clinton blir president, skal det mye til for Clinton å demme opp for tsunamien av kristenkonservative og økonomisk konservative (som vil unngå et nytt Clinton-forsøk på å reformere helsesystemet) som vil strømme til urnene for å holde henne borte fra Det hvite hus. Derfor vinner John McCain over Hillary Clinton.

Oh, they'll rally behind me. Most Republicans respect the process,
mostRepublicans say 'he's the nominee of our party ... I'm going to get behind
ourcandidate to make sure a Democrat doesn't come in.' It's a fairly
naturalevolution.- John McCain

McCain kan selvsagt også slå Barack Obama. I motsetning til Clinton, leder Obama mot McCain dersom man skal tro Realclearpolitics.com sine gjennomsnitt for de siste ti landsomfattende målingene gjort i USA. Men løpet er så tett at det helt klart er innenfor enhver feilmargin. Så her må vi også fram med et lite resonnement. Obama har rett og slett ikke det samme problemet som Clinton - det er svært få som har et intenst hat til senatoren fra Illinois på samme måte som de har til den tidligere førstedamen. Clintons velgere vil nok i større grad gå ut og stemme på Obama 4. november enn hva Obamas tilhengere vil gjøre med Clinton dersom hun skulle bli demokratenes kandidat, i og med at Obamas kampanje trekker mange som aldri tidligere har stemt. Obama står også mer mot det politiske sentrum enn Clinton, og vil derfor ha større potensiale fra å stjele sentrumsvelgere fra McCain. John McCain er også en litt langsom taler, og han fyller 72 år i august, mens Obama med sin retoriske egenskaper, fengende apell og ungdommelighet vil stå sterkere i direktesendte debatter (med unntak av krigen i Irak, der McCain selvsagt har et mye mer fornuftig standpunkt - selvom det i følge David Broder i Washington Post er Obamas standpunkt som er mest populært på dett området).

A recent Washington Post-ABC News poll showed McCain in a statistical tie
with either Democrat, leading Clinton by 49 percent to 46 percent, and trailing
Obama by a similar margin. Party lines are sharp, and the battle for
independents would be close. Currently, independents give McCain a 12-point lead
over Clinton but favor Obama by 6 points over the Republican.
- David Broder, Washington
Post/Realclearpolitics.com

The surest way to unify the Republican Party, however, is for Democrats to
nominate Hillary Clinton. Barack Obama, the foundation of whose candidacy is his
early opposition to the war in Iraq, would be a more interesting contrast to the
candidate who is trying to become the oldest person ever elected to a first
presidential term, and who almost promises a war with Iran.
- George Will, Washington Post/Realclearpolitics.com

Republikanerne har gjort det eneste riktige, de har stemt etter valgbarhet.
Det bør også demokratene gjøre, og velge Barack Obama.

(Se head-to-head poll mellom Obama og McCain her)

Hvor går velgerne til Edwards?

Jeg følger primærvalgene i USA med stor spenning, både det republikanske og det demokratiske løpet. Hos republikanerne begynner det å bli ganske klart at John McCain blir deres kandidat til presidentvalget 9. november. Når han nå sannsynligvis også får de stemmene som skulle ha tilfalt Rudy Giuliani, etter at han trakk seg onsdag, skal de mye til for at Mitt Romney slår McCain. Dessverre. John McCain er den kandidaten jeg liker best blant republikanerne, og derfor håper jeg ikke han blir partiets kandidat. I såkalte "head-to-head-polls" er han den eneste republikanske kandidaten som har vist en mulighet til å kunne hamle opp med både Clinton og Obama, og som tidligere nevnt ønsker jeg begge disse fremfor enhver republikaner. McCain kjører hardt på at han vil være en god øverstkommanderende for de amerikanske troppene for å tekke høyresiden i partiet som er veldig opptatt av sikkerhetspolitikk, men med sin bakgrunn som krigsfange og torturoffer, og med mange liberale standpunkt på bl.a. homofili, vil han kunne trekke mange velgere fra sentrum av det politiske spektrum.




Hos demokratene er det tettere. Men nå står det ikke lenger mellom tre kandidater, men to. Etter at John Edwards trakk sitt kandidatur på onsdag lurer mange på hva som nå vil skje på Supertirsdag. Edwards har ikke offentlig støttet verken Clinton eller Obama, men det ryktes at han holder en knapp på Obama. Dette til tross for at Obama er den kandidaten av de tre som befinner seg lengst til høyre i det politiske spektrumet, og Edwards lengst til venstre (med klar margin) med Clinton i midten. Edwards skal bl.a. ha uttrykt misnøye med Obamas forslag til nasjonal helseplan, der ikke alle skal inngå, i motsetning til Clintons foreslåtte politikk, der alle skal dekkes av helseforsikring på en eller annen måte.



Spørsmålet nå er hvem Edwards' velgere kommer til å stemme på førstkommende tirsdag, da demokratene i hele 22 stater skal stemme fram sin kandidat til presidentvalget. I følge VG-nett skal 40 % av Edwards' tilhengere nå gi sin stemme til Clinton, og 25 % til Obama, uten av VG oppgir noen kilde til dette. Men det ville ikke være unaturlig å anta at dette stemmer, i og med de tre kandidatenes plassering i det politiske landskapet. Men det er to grunner til å ta forbehold ved dette: For det første var Edwards også en anti-establissement-kandidat, slik som Obama hevder å være, i sterk kontrast til Clinton. For det andre kan dette bildet snu seg noe dersom Edwards går inn for å offentlig støtte Obama før Supertirsdagen. Man kan ikke anta at alle hans velgere da automatisk vil stemme på Obama, men at det kan ha en viss effekt er ikke til å stikke under en stol.



Etter seieren i South Carolina forrige uke ble Obama mye omtalt i pressen, og diskusjonen gikk mye på hvorvidt dette hadde blitt et rasevalg, i og med at 80 % av alle afroamerikanere som stemte ved valget i SC stemte på Obama, og at Clinton hadde fått mye større støtte fra de hvite. hvordan vil Obama klare seg i stater med færre svarte innbyggere, var spørsmålet mange stilte seg. Jeg synes dette er et litt lite gjennomtenkt spørsmål. Et valg i Sørstatene handler kanskje en del om rase, fordi motsetningene mellom svarte og hvite fremdeles er sterke (noen heiste f.eks. et sørstatsflagg utenfor et Obama-møte i SC). De svarte vil instinktivt se Obama som sin kandidat, mens de hvite aldri vil stemme på en svart. Men i andre stater, der motsetningene ikke er så store, er de hvite mer tilbøyelige til å stemme på en svart kandidat, og vice versa.



Løpet er derfor fremdeles helt åpent, og vi kan bare håpe at Obama har det som skal til for å vinne det demokratiske kandidaturet!

What change? It's the economy, stupid...

For tre-fire måneder siden trodde de fleste forståsegpåere og kommentatorer at nominasjonsprosessen i det demokratiske parti i USA ikke ville bli så mye mer enn en kroningsferd for Hillary Rodham Clinton. Kan Hillary stoppes? spurte The Economist 27. september 2007. Og svaret hadde de selv: Det ser mindre sannsynlig ut for hver dag som går.

Enter Barack Obama. Enter CHANGE. Obama lyktes med strategien om å komme inn som en frisk vind, en med nye tanker, som en skilte seg mest fra det bestående, fra Bush-administrasjonen og fra Washington. Han var ung, han var svart og han var veltalende. Plutselig var det Obama alle måtte rette seg etter, og demokrater som republikanere hoppet på change-toget. Change var den siste måneden det ordet som ble benyttet mest av kandidatene under debatter, apeller og intervjuer. Obama vant Iowa, gav amerikanerne håp, og The Economist snudde like lett som alle andre. The triumph of hope over experience? skrev den London-baserte avisen på lederplass denne gangen. Obama hadde satt dagsorden, og selvom alle nå snakket om change var det han som hadde oppfunnet begrepet, han som kunne kalle det "sitt". Hvem kunne slå Obama nå? Han spiste opp forspranget Clinton hadde hatt i månedsvis hadde hatt både i de neste statene på primaries-lista og i landet som helhet.

Enter børsfall. Enter subprime morgage, boligkrakk, ubetalte regninger og banker som går konkurs. Den amerikanske økonomien hadde vært fallende i månedsvis, men nå begynte det virkelig å bli ille. Plutselig handlet det ikke lenger om Irak, som "alle" for et år siden trodde denne valgkampen ville handle om. Folk vil nå ha en kandidat som kan snu økonomien og som kan sikre mat på bordet. Og da er det nok ikke lenger hope og change som betyr så mye, men pondus, kunnskap og experience. Nå vil amerikanerne ha en som har vært ute en vinternatt før. Det har Hillary Rodham Clinton, og nå stiger hun på meningsmålingene igjen. Hun har tatt tilbake ledelsen på de nasjonale målingene, og vant nå sist arbeiderbastionen Nevada, til tross for at den største arbeiderorganisasjonen støttet Obama.

"It's the economy, stupid", var mannen Bill Clintons slagord i 92. Dette ser ut til å være til hjelp for Hillary også, som nå har vind i seilene mot å bli demokratenes presidentkandidat i valget 9. november.

Dessverre, mener jeg. Det er vanskelig å helt vite hva Obama står for, men at det hadde vært et friskt pust å få en ung mann med visjoner inn i Det hvite hus, en mann som har vokst opp i Indonesia og nok ser verden på en litt annen måte enn det etablerte Washington, ser jeg på som en fordel.

Også på republikansk side skjer det noe, og også der er det den mest erfarne kandidaten som nå leder på målingene og som sist vant staten Sør-Carolina. Dersom vi i dag kunne vite at det var Republikanerne som skulle vinne presidentvalget til høsten, ville jeg helt klart foretrukket John McCain. En mann av sitt ord som vet hva menneskerettigheter er, noe som vel har vært som et fremmedord å regne de siste syv årene i Pennsylvania Avenue.

Derfor håper jeg det også snur også hos republikanerne, og at Mitt Romney eller Mike Huckabee vinner til slutt. For i de såkalte head-to-head-polls som har blitt gjort det siste halve året, er det først og fremst McCain som har vist evne til å kunne hamle opp med både Clinton og Obama i et presidentvalg, og jeg foretrekker begge de to sistnevnte foran enhver republikaner.

Men selv en krig som den i Irak kan vise seg å være lettere å snu en amerikansk økonomi, som nå er inne i sin verste krise på lang, lang tid. Dermed stiller jeg spørsmålet:

Can Hillary be stopped?