En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!

Hvorfor setter de "gudfryktige" seg alltid over sin gud?

Det finnes mange syke regimer rundt om i verden. Og det er påfallende hvordan de sykeste regimene ofte er de samme som hevder å stå nær en "Gud", og styrer samfunnet etter Hans (hæ? Hva sa du? Hennes?!! Er du GAL??!!) lover, påbud og forbud.

Det er nærliggende å tenke på Iran og Saudi-Arabia.

I førstnevnte land ble det i 1979 gjennomført en "islamsk revolusjon" som skulle renske landet for all synden som fant sted under shahen. Forståelig nok, shaen var rett og slett en (unnskyld ordbruken) brutal jævel. Med støtte fra USA og Storbritannia styrte han landet med jernhånd. Derfor jublet milioner av iranere, blant dem nobelprisvinner Shirin Ebadi, da shahen ble kastet og Khomeini etablerte den Islamske republikken Iran. Islamske lover og regler ble innført, og ikke minst dømt etter, i større grad enn tidligere, og et eget religøst politi som skulle overvåke at lovene ble fulgt, ble opprettet. Men jubelen fra revolusjonens første dager stilnet raskt, og nå er Iran kjent for å være et av verdens mest brutale regimer, og henretter folk over en lav sko, og helst med så brutale metoder som mulig.

I følge Amnesty startet Iran det nye året friskt, med å henrette 13 mennesker. Iran idømmer stadig strengere straffer for de fleste "forbrytelser" etter at de startet sin aksjon mot "umoralsk oppførsel i juni i fjor. I Aftenposten forrige uke kunne vi både lese om en 24-åring som ble dømt til døden for å ha drukket alkohol fire ganger (én er greit, to er greit, tre er greit, men fire - da dømmes du til døden. Nemlig...), og at iransk høyesterett har opprettholdt en dom der to søstre er dømt til døden ved steining for utroskap (et videoopptak viste at ukjente menn var på besøk i huset). Det er rett og slett grusomt å tenke på, og Amnesty og alle andre organisasjoner som jobber med nebb og klør for å få stanset disse henrettelsene skal ha all mulig ære. Problemet nå er at det store antall henrettelser gjør at selv ikke Amnesty klarer å holde helt kontrollen.

Like ille er det i Saudi-Arabia. Her tok al-Saud familien makten på 1930-tallet, og opprettet det Saudiske kongedømmet. Saudiene var i allianse med Muhammad al-Wahhab, og gjorde det derfor til sin sak å spre hans versjon av islam, wahhabismen, i kongedømmet og i den muslimske verden generelt (det er svært normalt at andre arabiske land mottar økonomisk støtte fra Saudi-Arabia mot at saudiene får opprette wahhabistiske moskeer i det respektive land). Blander du et absoluttisk kongedømme med fundamental religiøsitet og en stammekultur der "øye for øye, tann for tann" er den regjerende lov, er man sikret å få trøbbel (tiden etter kristningen av Norge, eller for den saks skyld scener som utspiller seg i filmen og bøkene og "Arn -Tempelridderen" kan også belyse dette poenget).

Saudi-Arabia er kanskje det landet i verden som nå undertrykker kvinners rettigheter i størst utstrekning. Som kjent har ikke kvinner lov til å kjøre bil, og skal de ut et ærend, må de ledsages av et mannlig familiemedlem. Blir du tatt for å stjele, er amputasjon av hender en normal bestraffelse, og i 2007 ble 143 mennesker henrettet ved halshugging på offentlig sted. Heller ikke her skal det så mye til for å bli dømt til døden. Våre venner i Aftenposten kan videre melde om at "et 19 år gammelt offer for en massevoldtekt i fjor ble dømt til pisking og fengsel fordi hun hadde sittet i en bil sammen med en mann hun ikke var i slekt med. Da den unge kvinnen anket dommen, ble straffen omgjort fra 90 til 200 piskeslag fordi dommerne følte seg krenket." Kongen benådet senere kvinnen, etter massivt internasjonalt press. Og i fjor meldte det saudiske nyhetsbyrået at en egyptisk mann ble henrettet for å legge Koranen fra seg på badet (senere ble han også tiltalt for utroskap og, ikke minst, heksekunst!). For noen dager siden ble sågar en kvinne arrestert, forhørt i flere timer, strippet og ransaket, alt for å ha tatt en kaffe med en kollega på Starbucks (fordi strømmen hadde gått på kontoret, og det var litt vanskelig å diskutere markedsstrategi i mørket)! Alt ordnet seg selvsagt da hun endelig fikk tak i mannen sin, som godkjente oppførselen hennes.

Det er to spørsmål som reiser seg for meg i denne sammenhengen:

For det første, hvordan skal Norge forholde seg til land som bryter menneskerettighetene noe så grundig? Jeg har liten tro på boikott og diplomatisk isolasjon som virkemiddel, som er det enkle svaret mange ofte har på dette. Men jeg har heller ingen tro på at vi ikke skal sette krav til disse landene på de områdene der vi har mulighet til å gjøre det, og at vi skal hjelpe både Iran og Saudi-Arabia med å pumpe opp så mye olje de bare vil (mer ett spørsmål for norske selskap enn for norske myndigheter).

For det andre, og mer mitt hovedpoeng i denne artikkelen: Hvorfor er det alltid de som hevder å handle på vegne av Gud som alltid setter seg over Ham?

I følge både kristendommen og islam er Gud allmektig, og de kristne mener Han er en "far" og "god", mens muslimer åpner enhver tale eller opplesning fra Koranen med dens første vers "I Guds, den nåderike, den barmhjertiges navn" (bism-illah al-rahmani al-rahiimi).

Jeg synes det er trist at folk legger livet sitt i hendene på en Gud oppfunnet av stammefolk i Midtøstens ørkener for flere tusen år siden. Men hvis de først tror på en slik gud, og mener at den er ALLMEKTIG, så må de da også for Guds skyld (!) la det være opp til Ham å bedømme hvorvidt han er fornøyd eller ikke med menneskenes oppførsel på jorda! Hvorfor skal de mest såkalte "gudfryktige" sette seg over Gud selv, og dømme "på hans vegne"?

Hvorfor skal prester i Norge fordømme homofile?
Hvorfor skal dommere i Iran dømme folk til steiningsdød fordi de begår den samme "synden", eller fordi de tar seg en fyll i ny og ne?
Hvorfor skal gale, gale, gale saudier kutte hodet av folk fordi de leser Koranen på dass?

Kan de ikke bare vente til dommens dag, som de så gjerne tror på, og la Gud ordne opp selv? I mellomtiden må folk få leve som de vil!

De mest religiøse viser seg ofte å være de mest hyklerske, og dette kan du lese mye mer om i den svært inspirerende boka "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi." av den franske filosofen og hardbarkede ateisten (ja, han omtales sågar som en militant ateist) Michel Onfray. Jeg inviterte Onfray til Studentersamfunnet i Bergen høsten 2007, og han kom og talte til en stor og interessert forsamling. Selv var jeg dessverre ikke tilstede, men du kan lese et intervju med ham i Studvest her.

En annen, minst like inspirerende bok som er verd å nevne i denne sammenhengen er Shirin Ebadis "Iran våkner", der man lærer om det iranske samfunnet fra revolusjonen og fram til i dag gjennom nobelprisvinneren og menneskerettighetsadvokatens øyne.

Get drunk for Africa!

Her er et lite regnestykke som noen av dere kanskje kjenner igjen fra TV-programmet "De syv dødssyndene":

I løpet av av en helg konsumeres det omlag 200000 liter øl i Norge. 150000 av dem drikkes på resturant, til en snittpris av 45 kroner per halvliter.
Det tilsvarer 13 500 000 kroner
Vi drikker vin til 22 800 000 kroner
I tillegg heller vi i oss sprit på byen til 48 000 000 kroner
Dermed har vi drukket opp 84,3 mill kroner på en helg.

Når vi tenker på at det koster 20 kroner å holde liv i et menneske i Sudan i en måned, kan vi konkludere med at vi denne helgen drikker opp 4 215 000 (4 mill. 215 tusen) menneskeliv på bar.

Da har vi enda ikke regnet med det vi drikker hjemme, og dersom vi gjør det kan vi plassere ytterligere 600 000 mennesker i graven.Og det er før vi tenker på hva vi bruker i taxi, mat og inngangspenger. La oss si at hvert menneske som er ute bruker i snitt 400 kroner, selvom tallet sikkert er høyere, og at det bare er 150 000 av oss som er ute denne helgen, selvom det sikkert også er langt flere, skal vi sannelig se om ikke det utgjør 60 millioner kroner det også.

Da har vi drukket opp 7 815 000 mennesker bare på en eneste helg.

La oss nå si at vi koster på oss en del "frihelger". Av 52 helger regner vi kanskje bare 40 av dem som "utehelger". Konklusjonen er da at vi i Norge minimum drikker opp 312 600 000 (312 mill. 600 tusen) mennesker hvert år.

Da har vi drukket opp hvert eneste menneske i:Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, Belgia, Nederland, Sveits, Tyskland, Frankrike, Spania, Portugal, Skottland, Irland, Hellas, Tsjekkia, Østerrike, Slovakia, Luxembourg, Lichenstein og Malta.

Dersom vi da regner prisen på ett menneskeliv i Sudan.Og da har vi ikke tatt med ukedager og feriedrikking. For hver halvliter du drikker denne helgen, kunne to mennesker vært reddet.

Så hva nå, da? tenker du. Skal jeg sitte her og få dårlig samvittighet for å ha det litt moro i ny og ne? Ja, litt.

Skal jeg nektes å drikke? Nei, men vi skal se hvor mange som vil være med på et eksperiment for å rett opp litt i skjevhetene.

Idé:BLI MED I The Philantropic 30 Percent Community OG GÅ PÅ FYLLA FOR AFRIKA!

Vi gjør som følger:Du har en fri kvote på 300 kroner (tilsvarer ca. 6 halvlitere på bar) i uka i alkohol. Av alt du drikker over disse 300 kronene i uka, skal du legge til 30%, som du i slutten av hver uke overfører til et veldedig prosjekt, f.eks. Leger uten grenser, UNICEF, Røde Kors, Amnesty etc. etc. etc. Det er ikke mangel på folk og organisasjoner som trenger pengene dine!

Altså, dersom du i løpet av en uke drikker for... ja, 600 kroner er ikke unaturlig for en student. Da trekker vi fra din frie kvote på 300 kroner, slik at vi sitter igjen med 300 kroner, av hvilke du skal overføre 30% til et veldedig formål. Det utgjør stakkarslige 100 kroner, noe som da i følge Christopher Schau og co. kan brødfø et barn i Sudan i 5 måneder!

Så gå inn på Facebook-gruppa "Get drunk for Africa! The Philanthropic 30 Percent Community" bli med i prosjektet! Skriv gjerne inn på veggen hvor mye du skal gi bort denne uka/måneden og til hvilken organisasjon!

Skulle 1000 mennesker bli med på gjennomføringen, og vi tar eksempelet ovenfor som utgangspunkt, vil vi på en uke samle inn omlag 100 000 kroner til veldedige formål!

Tenk deg hvor mange mennesker vi kan redde!