Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!

Nakenhysteri

Fotografen Jock Sturges skaper igjen overskrifter i Norge. I midten av mars raste fotograf Morten Krogvold mot Trondheim Kino, etter at sistnevnte nektet å vise en reklamefilm for fotofestivalen Nordic Lights i Kristiansund, der Krogvold er kunstnerisk leder, fordi filmen viste bilder av nakne barn som noen i følge kinoen kunne finne støtende (se filmen her).

Nå når festivalen har startet, er det Redd Barna som reagerer. I et intervju med Dagbladet hevder leder av Redd Barnas Norgesavdeling Marianne Borgen at "bildene kan trigge til vold mot barn", og anmoder festivalen om å fjerne bildene fra utstillingen.

Amerikaneren Sturges er kjent for sine fotografier, først og fremst i sort/hvitt, av nakne barn og ungdom. Disse har han tatt mens han i lengre tid har oppholdt seg i "samfunn" der nakenhet er naturlig, i naturistmiljøer i det liberale nord-California og Frankrike. Bildene er til dels svært uttrykksfulle, stemningsfulle og flotte, og ikke minst ærlige.

Borgens frykter at pedofile kan tennes av Sturges' bilder, og dermed begå overgrep mot barn. Overgrep mot barn må selvsagt forhindres med alle mulige virkemidler, men jeg tror å stemple denne utstillingen som pornografisk har motsatt virkning. Borgens holdninger er nakenhysteri, og bygger oppunder nettopp et unaturlig og usunt forhold til nakenhet og til barn og ungdoms kropper. Jeg er sikker på at dersom det hadde vært bilder av 3-åringer utstillingen hadde handlet om, hadde det ikke blitt reagert på samme måte, ei heller, selvsagt, om det var fullt utvokste voksne kvinner det var snakk om. Men når det er ungdom som så tydelig er i en overgangsfase rent kroppslig, blir det reaksjoner. Hvorfor? Hvorfor skal vi ikke kunne forholde oss naturlig til også nakne subjekter i denne perioden av livet? Hvorfor skal vi reagere på det mest naturlige i verden, nemlig nakne mennesker?

Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at man kan stusse over noen av Sturges' bilder. Når det uttrykket han ønsker å formidle later til å være naturlighet og det vakre ved det normale, virker en del av bildene litt vel oppstilt og dermed også seksualiserte, uten at bildene blir seksuelle av den grunn, nettopp fordi subjektene i bildet ikke utstråler seksualitet. Dette gjør at bildene får noen unødvendige sensuelle undertoner. Men dette er først og fremst en kunstnerisk innvending, fordi jeg synes dette gjør bildene til dårligere kunstverk, ikke fordi jeg synes at bildene er i nærheten av å grense til pornografi. Det er også noe merkelig at nesten alle bildene er av jenter, noe som jeg godt kan forstå fører til at noen tar slutningen at Sturges har et spesielt forhold til unge jenter.


Den eneste etiske innvendingen jeg kan er at de som er tatt bilde av kanskje ikke setter like stor pris på bildene noen år senere. Denne innvendingen gjelder alle mulige bilder som har et personlig og intimt uttrykk, slik som nettopp pornografi, men blir spesielt sterk i situasjoner der barn er involvert. Men denne innvendingen har ingenting med påstanden om at bildene kan føre til overgrep mot barn å gjøre.

















Jeg er enig med Krogvold når han hevder at holdningene til Trondheim Kino (og sikkert også Borgen) ligner amerikanske tilstander. Jeg vil være overrasket dersom ikke de unge jentene på disse bildene har et mer avslappet og naturlig forhold til sin kropp en hva en gjennomsnittlig tenåring (eller voksen for den del) har. Jeg tror at disse bildene kan bidra til å gjenvinne det naturliges herredømme over det synet vi har på kropp i vårt samfunn. "Alt" skal ikke være naturlig, både fordi vi skal være svært varsomme mot å seksualisere barn, men ikke minst fordi det er trist hvis vi ender opp med å avseksualisere kropp og kroppslige uttrykk helt. Som en venninne av meg en gang sa da vi diskuterte saken om svenske kvinner som ønsket å bade toppløse i offentlige svømmehaller, så er det trist om kvinnebryster mister mystikken, begjæret og det seksuelle som er forbundet med dem.


Men utstilligen på Nordic Lights handler ikke om avseksualisering. Den handler om å forsøke å få bukt med et usunt nakenhysteri.



(Døm selv - Du kan se et utvalg av Sturges' bilder her og her.)

"Ikke-sosialistisk side" - tidenes dummeste uttrykk.

En rolig "lørdags"-morgen her i Amman, og jeg hører på opptak av morgenens Politisk kvarter fra NRK P2, som i dag i sin helhet handlet om Høyres landsmøte, og Erna Solberg var studiogjest.

Det er jo nydelig å høre hvor mye kaos det er på borgerlig side. Men en ting irriterer meg kraftig, og det er det usannsynlig dumme uttrykket "ikke-sosialistisk side". For når var Arbeiderpartiet sosialistisk? Når var de reaksjonære bøndene i Senterpartiet sosialistiske? Og når sist var lekesosialistene i Sosialistisk Vestreparti sosialistiske?

Dét er lenge siden, det.

Så for all del, hold på med kaoset deres på borgerlig side. Men kall det nettopp det - borgerlig - og ikke "ikke-sosialistisk", for det er et uttrykk som ikke gir noen som helst mening i dagens norske politiske virkelighet!

Når det er sagt, tror jeg det beste alternativet for en god norsk regjering (etter det mislykkede forsøket med SV) er Ap, V og H. De kunne nok regjert i lang, lang tid, og hold klovnene i FrP langt unna regjeringsmakt.

Det heter "rom"!

I hele forrige uke reagerte jeg på hvordan norske medier refererte til en del voldelige hendelser som fant sted i hovedstaden som "oppgjør i sigøynermiljøet". VG har til og med introdusert det (for meg) nye uttrykket "sigøyner-bot". Jeg trodde ordet "sigøyner" for lengst var fjernet fra offisiell norsk språkbruk, og at i alle fall NRK holdt seg for gode til å bruke dette navnet på rom-folket. Såvidt jeg kan huske, lærte vi allerede på barneskolen at det var nettopp dette navnet, rom, som skulle brukes om dette landeveiselskende folket. Men dette hadde tydeligvis ikke våre riksdekkende medier fått med seg.

Og i dag kom Jan Jansen, som VG sikkert ville kalt "sigøyner-talsmann", ut og sa at han ville ha seg frabedt å bli omtalt som sigøyner, da han anser dette navnet for å være rasistisk og ha negative konnotasjoner. Og dette ble da selvsagt en sak i norske medier utover dagen, med debatt i NRK P1s "Her og nå".

NRK og Aftenposten har da gjort det eneste fornuftige, nemlig å begynne å omtale rom-folket som nettopp "rom-folket". Mens VG, kanskje ikke så overraskende, i følge sjefsredaktør Bernt Olufsen, skal fortsette å bruke ordet "sigøyner". Han får støtte av språkrådets leder, Sylfest Lomheim.

Jeg regner også med at VG, Olufsen og Lomheim skal fortsette å benytte "neger", "tyskerunge" og "lapp"?

Argumentet til VG og Lomheim er at folk flest ikke forstår hva "rom" betyr. "Jeg tror det er mange lesere, lyttere og seere i Norge som ikke automatisk ville forstå hvilken folkegruppe vi da snakker om," sier Olufsen til NRK.

Dette er kanskje det dummeste argumentet jeg noensinne har hørt. Det i seg selv er jo ikke noe argument i det hele tatt, da det så å si hver dag introduseres nye uttrykk i media som folk ikke "automatisk" forstår hva som menes. Da må folk finne ut av dette på egen hånd. Jeg tror ærlig talt heller ikke at det er så utrolig mange i Norge som ikke ville forstått hvem det hadde blitt skrevet eller snakket om dersom man virkelig omtalte dette folket med det riktige navnet.

For det andre: Hva veier tyngst? At mange lesere, lyttere og seere i Norge som ikke automatisk ville forstå hvilken folkegruppe det er snakk om, eller at en folkegruppe, en etnisk minoritet i samfunnet vårt, føler at det begrepet storsamfunnet benytter for å beskrive dem er feil, nedverdigende og rasistisk? Selvsagt det siste.

Det ville sikkert tatt mindre enn én uke før alle i Norge visste hvem rom-folket var, dersom man skal dømme etter antall medieoppslag de har fått den siste tiden.

Det er i alle fall positivt å se at Målungdommen tar til orde for å kaste betegnelsen "sigøyner" på historiens skraphaug, og at det dermed nok en gang blir tydelig at det er på nettopp dette stedet Sylfest Lomheim også hører hjemme...

Så la det være uten tvil: DET HETER "ROM", VG!

Kina, OL, protester og boikott

I dag har OL-fakkelen forsøkt å gjøre sin vei gjennom Londons gater, og flere steder har ilden blitt forsøk slukket, stjålet og stoppet av politiske aktivister (se video av det her, her og ikke minst her). Forståelig nok, dersom man tar Kinas forhold til Burma, Tibet og interne menneskerettigheter i betraktning.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av at Kina skal avholde sommerolympiaden 2008. Men jeg vil ikke definere meg som en motstander av det. Et OL med den oppmerksomheten det medfører kan definitivt ha positive konsekvenser for utviklingen i et land som bryter såpass mange menneskerettigheter. Min teori er at man etter OL i Kina i sommer vil "komme ut i pluss" når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet.

I flere land har debatten gått de siste par ukene om boikott, aksjoner og protester under OL. I Frankrike har president Sarkozy singalisert at han vil boikotte åpningen, mens Storbritannias statsminister Gordon Brown har utelukket en slik aksjon fra hans egen side. Polen, Tsjekkia og Tyskland har bekreftet at de vil boikotte åpningsseremonien. Her i Norge var det i forrige uke prat om at Norge skulle boikotte åpningsseremonien, men dette ble søndag avkreftet av statsminister Stoltenberg. Debatten i Norge har først og fremst oppstått etter at idrettspresident Tove Paule har hatt relativt sterke uttalelser i pressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og har i høy grad gitt norske utøvere frie tøyler til å vise sin motstand mot det kinesiske undertrykkingsregimet.

Jeg er uenig med to personer oppi alt dette: Statsminister Stoltenberg, og ikke minst det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg. Heiberg, OL-general på Lillehammer i 1994, har kommet flere mindre heldige uttalelser den siste tiden. Blant annet har han påstått at idrett og politikk må holdes adskilt, og at situasjonen i Kina har blitt mye bedre i det siste. Dette er naivt og dumt, men jeg kan godt forstå at Heiberg er i en presset situasjon, og at det er vanskelig for ham å kritisere Kina. Statsminister Stoltenberg slipper ikke like lett unna. Dersom regjeringen skulle ende med konklusjonen at det ikke er riktig å boikotte åpningsseremonien, er dette helt greit for meg. Men å komme til denne konklusjonen i april for et OL som åpner i august, er helt feil. Men å true med boikott og bruke norske og internasjonale medier for alt det er verdt, er mye viktigere. Men når man allerede nå offentliggjør at man ikke skal boikotte, har man kastet kortene og har altfor få pressmidler igjen.

Norge har alene veldig liten påvirkning på Kina gjennom en boikott, men dersom flere land er med og opprettholder presset ved å true med en slik boikott fram til lekene starter, kan man virkelig oppnå resultater. Dette var også litt av poenget til en uvanlig frittalende og hardtslående Bjørn Hansen i en kommentar i helgens "Verden på lørdag" på NRK P2 (alle Bjørn Hansen-fans må høre dette! Ca. 1/5 ut i programmet lørdag 5. april).

Som Bjørn Hansen også påpeker, har boikott sjelden ført til noen stor forandring. Det var ikke boikott av OL i Moskva som gjorde at jernteppet gjennom Europa falt. USAs boikott mot Cuba har ikke felt Castro-regimet, ei heller felte det Saddam Hussein. Men å true med boikott kan opprettholde verdensopinionens oppmerksomhet mot Kinas menneskerettighetsbrudd, og det burde nå være hovedmålet.

Hva idrettsutøvere angår har jeg i år flere venner og kjente som skal delta i OL enn noen gang, både fra Norge og andre land. Jeg håper disse på en eller annen måte viser sin avsky mot menneskerettighetssituasjonen i Kina under lekene, enten ved å holde et Tibet-flagg i hånda under åpningsseremonien, eller ved å bære t-skjorter fra Amnesty eller Reporters Without Borders under TV-intervjuer eller medaljeseremonier. Idrettsforbundene bør la dem få gjøre dette ut fra samvittighetshensyn. Det spørs bare hva sponsorene synes om det... og hvor tøffe idrettsutøverne er......

Hvor dum går det an å være? I - FrP og "Fitna"

I dagens Aftenposten på nett uttaler FrP-formann Siv Jensen at hun gjerne skulle se at "norske filmskapere og kunstnere var tøffe nok til å lage en islam-kritisk film", slik den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders har gjort med "filmen" "Fitna" som ble lansert torsdag, en dag tidligere enn planlagt.

Hvor dum går det an å være?

For det første er dette første gang FrP og Jensen overhodet bryr seg med hva norske kunstnere driver med. At hun skulle være i noen som helst posisjon til å gi dem anbefalinger eller oppfordringer er jo et herlig nytt kapittel i FrPs kulturpolitikk i så måte...

For det andre tviler jeg ikke på at en del norske kunstnere og filmskapere vil være villige til å lage en islam-kritisk film. Men å snakke om islam-kritiske filmer i sammenheng med diskusjonen rundt Wilders' amatørmessige, uopplyste, propagandistiske, fremmedfientlige og hatefulle klipp-og-lim-prosjekt er, for å bruke et uttrykk min kjære venn Kapitalismus bruker både titt og ofte, "heilt på tur".

Selvsagt skal islam kritiseres, som alle religioner bør kritiseres. Selvsagt bør islam kritiseres, fordi mange samfunnssystemer som hevder å være tuftet på islam er svært undertrykkende og ufrie. Men målet med å kritisere noe, må vel være å endre det man er uenig i? Geert Wilders provokasjon kan kun sies å gjøre det motsatte, nemlig å bidra til å øke motsetningene snarere enn å legge opp til en konstruktiv debatt.

Her i Jordan, som i resten av verden, kan filmen sies å ha blitt mottatt med noe "skuffelse". Den var langt ifra så "ille" som man så for seg, en nederlandsk bekjent også sa seg glad for da jeg i går ringte for å "gratulere" ham med filmlanseringen.

Muslimer fra Jordan og andre land i regionen har helt klart lært noe fra karikaturstriden for to år siden. De innser at Wilders' høyeste ønske er å provosere, og at voldelige reaksjoner derfor kun vil være å løpe i hans ærend. I fredagens Jordan Times uttaler en en representant for ministeriet for awqaf og religiøse anliggender at "muslimer og religøst lærde bør ikke gå i fellen til de som forsøker å provosere fram reaksjoner ved å fornærme islam", før han fortsatte "som muslimer bør vi ikke gå i fellen ved å handle emosjonelt”, og at den eneste riktige måten å møte denne typen provokasjoner var å ”klargjøre den sanne betydningen av islam (…) som en moderat, blansert og fredfull religion”.

Uansett hvor enig eller uenig man er i den siste påstanden, kan man i alle fall si at det ved denne typen reaksjoner er verdens muslimer som kommer styrket ut av farsen rundt "Fitna", ikke høyreekstreme og fremmedfientlige klovner som Geert Wilders og Siv Jensen.

PS: Er det noen andre som har lagt merke til at Wilders og Jensen har eksakt samme hårfarge...? Tilfeldig? Neppe...

Da er det på tide for Ramin-Osmundsen å trekke seg. Dessverre.

Da spørsmålene begynte å hagle mot barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen i går (tirsdag) om hennes forhold til det nyutnevnte barneombudet Ida Hjort Kraby, var min instinktive reaksjon at dette var storm i et vannglass. Dette ble først og fremst forsterket av at Siv Jensen etter kort tid, før noe som helst fellende mot Ramin-Osmundsen hadde kommet for dagen, krevde at statsråden måtte vurdere sin stilling.

Fremskrittspartiet har vært ute etter å ta Ramin-Osmundsen siden lenge før hun ble utnevnt som statsråd (FrP angrep henne støtt og stadig under hennes tid i UDI også), fordi de vet at de kan sanke stemmer på å være det eneste partiet som tør å stille spørsmål ved egnetheten til en kvinne av utenlandsk (i dette tilfellet fransk, men det hadde nok ikke vært en sak dersom hun var hvit) opprinnelse.

Men i dag har det blitt klart at det Ramin-Osmundsen i går fortalte statsministeren, mediene og det norske folk, nemlig at hun kun har truffet Hjort Kraby privat ved kun et par anledninger, ikke stemmer. VG kan fortelle om hyttebesøk og bursdagsfeiring på teaterkafeen der kun få personer var innom, mens NRK opplyser at Hjort Kraby og hennes eksmann besøkte Ramin-Osmundsen og hennes mann Terje Osmundsen da de bodde i Paris. I tillegg skal de ha hatt en del omgang i et nettverk av kvinnelige jurister.

Manuela Ramin-Osmundsen bør nå trekke seg som barne- og likestillingsminister.

Dette av to årsker:
1. Det er uprofesjonelt å ikke innse at hun burde ha spurt Justisdepartementets lovutvalg om å vurdere hennes habilitet i saken.
2. Hun har løyet for statsministeren og for folket.

Det kan godt hende at Ida Hjort Kraby er den beste kandidaten til jobben som barneombud (selvom saksbehandlingen har indisier som kan tilsi noe annet), og at man er venninne av en statsråd skal heller ikke være et hinder for å bli utnevnt til ombudskvinne. Det er derfor trist at Ida Hjort Krabys navn nå kan være svertet for offentlige stillinger for all fremtid.

Det bør derfor vurderes i departementet om Hjort Kraby har fått jobben på riktig grunnlag, ellers må også hun frastå fra å tiltre som barneombud senere i vår. Dersom alt virker greit, og embedsverket vurderer henne som den beste kandidaten, mener jeg det er riktig at blir det nye barneombudet.

For Ramin-Osmundsen derimot, finnes det ingen alternativer. Når hun sier at hun ikke husket at hun og mannen besøkte Hjort Kraby på hytta i Lofoten på et dagsbesøk på begynnelsen av 90-tallet, kan jeg godt gå med på det. Jeg husker heller ikke alle hytteturer jeg har vært på opp gjennom årene. Men etterhvert som flere avsløringer kommer, virker dette hukommelsestapet mindre og mindre sannsynlig, og det blir tydeligere at Ramin-Osmundsen ikke innehar den profesjonaliteten som kreves av en statsråd. Når hun i tillegg har løyet overfor sin sjef og landets statsminister, Jens Stoltenberg (dette baserer jeg på antakelsen om at Stoltenberg aldri ville ha gått ut offentlig og støttet Ramin-Osmundsen dersom han hadde kjent alle fakta i denne saken), er det siste spiker i kista for Ramin-Osmundsens karriere som statsråd.

Dette er trist, for Arbeiderpartiet og resten av regjeringen har nå fått seg en stygg ripe i lakken under et nobelt forsøk på å gjøre regjeringen og norsk statsforvaltning mer fargerik og inkluderende.

Manuela Ramin-Osmundsen: Ikke vent til statsministeren gir deg sparken, det er på tide å trekke seg.

Om valgbarhet

Barack Obama eller John McCain blir USAs neste president.

Mens jeg skriver dette, holder John McCain en TV-sendt tale i Washington, etter at Mitt Romney for noen få timer siden trakk seg fra kampen om å bli den republikanske kandidaten i USAs presidentvalg 4. november. Det er nå liten tvil om at det nå er McCain som skal representere "the GOP" når amerikanerne går til urnene til høsten. Hos demokratene står det fremdeles mellom Hillary Clinton og Barack Obama, som ligger svært nær hverandre i antall delegater som allerede er vunnet, som skårer likt på landsomfattene meningsmålinger, og ingen kan si hvem som vil vinne statene som gjenstår i primærvalgene.

Demokratene må nå gjøre et valg, og det valget handler om én ting:
Hvem kan slå John McCain?

For et halvt år siden var det ikke tvil om at demokratene ville vinne presidentembetet i 2008. Og republikanerne hadde heller ikke hatt noen mulighet, hadde det ikke vært for John McCain, som nå skårer høyt på nasjonale "head-to-head polls". Og disse er svært interessante.

Skal vi tro The Reuters-Zogby Index (noe vi skal være skeptiske til, da de blant andre blundere forutsa at Obama ville vinne stort over Clinton i California), ligger de to demokratiske kandidatene nå følgende an mot John McCain:

Clinton 42 % - 47 % McCain

Obama 43 % - 45 % McCain

McCain ligger altså an til å vinne over begge de to demokratene, men klart bedre an mot Clinton enn mot Obama. Men som sagt, Zogbys tall må vi ta med en klype salt. Det er derfor en god idé å argumentere mer logisk for følgende påstand: USAs neste president heter John McCain eller Barack Obama.

Hillary Clinton vil enten bli slått av Obama i primærvalgene, eller av McCain i presidentvalget.

Først, hvorfor McCain vil slå Clinton og kan slå Obama:

John McCain er den republikanske kandidaten på mange tiår som står nærmest sentrum på den politiske høyre-venstre-aksen. Skal republikanerne vinne valget nå, må de fri til "the independents", de som står i midten - Bush og hans venner ute på den kristenkonservative høyrefløyen er altfor upopulære til at man kan komme fra den samme bakgrunnen og vinne presidentembetet. McCain tjener mye på å være en tidligere krigsfange og på å ha en historie som en svært ærlig og etterrettelig mann, noe som ikke kan sies å være helt sant om den sittende presidenten, George W. Bush.

He [McCain] will showcase conservatism that is not threatening, and will be
attractive to independents and Reagan Democrats.
- South Carolina Republican Sen. Lindsey Graham

Som min kjære venn Kapitalismus på en humoristisk måte viser til i sitt siste innlegg, vil mange erkekonservative republikanere ha store problemer med at John McCain representerer dem i et presidentvalg. Ja, så galt kan det gå at mange, spesielt kristenkonservative, Bush sine kjernevelgere, blir sittende hjemme på valgdagen, fordi de anser McCain for å være så liberal at det kan være det samme om han eller demokratene vinner. Men dette stemmer ikke dersom den demokratiske kandidaten heter Hillary Clinton. Dersom Clinton står som demokratenes kandidat, vil dette fungere som en massemobilisering av konservative velgere som ikke først og fremst stemmer for McCain, men mot Clinton (kanskje med unntak av Ann Coulter... jf: Kapitalismus). Og selvom 80 % av de demokratiske velgerne oppgir at de er fornøyd uansett dersom enten Obama eller Clinton blir president, skal det mye til for Clinton å demme opp for tsunamien av kristenkonservative og økonomisk konservative (som vil unngå et nytt Clinton-forsøk på å reformere helsesystemet) som vil strømme til urnene for å holde henne borte fra Det hvite hus. Derfor vinner John McCain over Hillary Clinton.

Oh, they'll rally behind me. Most Republicans respect the process,
mostRepublicans say 'he's the nominee of our party ... I'm going to get behind
ourcandidate to make sure a Democrat doesn't come in.' It's a fairly
naturalevolution.- John McCain

McCain kan selvsagt også slå Barack Obama. I motsetning til Clinton, leder Obama mot McCain dersom man skal tro Realclearpolitics.com sine gjennomsnitt for de siste ti landsomfattende målingene gjort i USA. Men løpet er så tett at det helt klart er innenfor enhver feilmargin. Så her må vi også fram med et lite resonnement. Obama har rett og slett ikke det samme problemet som Clinton - det er svært få som har et intenst hat til senatoren fra Illinois på samme måte som de har til den tidligere førstedamen. Clintons velgere vil nok i større grad gå ut og stemme på Obama 4. november enn hva Obamas tilhengere vil gjøre med Clinton dersom hun skulle bli demokratenes kandidat, i og med at Obamas kampanje trekker mange som aldri tidligere har stemt. Obama står også mer mot det politiske sentrum enn Clinton, og vil derfor ha større potensiale fra å stjele sentrumsvelgere fra McCain. John McCain er også en litt langsom taler, og han fyller 72 år i august, mens Obama med sin retoriske egenskaper, fengende apell og ungdommelighet vil stå sterkere i direktesendte debatter (med unntak av krigen i Irak, der McCain selvsagt har et mye mer fornuftig standpunkt - selvom det i følge David Broder i Washington Post er Obamas standpunkt som er mest populært på dett området).

A recent Washington Post-ABC News poll showed McCain in a statistical tie
with either Democrat, leading Clinton by 49 percent to 46 percent, and trailing
Obama by a similar margin. Party lines are sharp, and the battle for
independents would be close. Currently, independents give McCain a 12-point lead
over Clinton but favor Obama by 6 points over the Republican.
- David Broder, Washington
Post/Realclearpolitics.com

The surest way to unify the Republican Party, however, is for Democrats to
nominate Hillary Clinton. Barack Obama, the foundation of whose candidacy is his
early opposition to the war in Iraq, would be a more interesting contrast to the
candidate who is trying to become the oldest person ever elected to a first
presidential term, and who almost promises a war with Iran.
- George Will, Washington Post/Realclearpolitics.com

Republikanerne har gjort det eneste riktige, de har stemt etter valgbarhet.
Det bør også demokratene gjøre, og velge Barack Obama.

(Se head-to-head poll mellom Obama og McCain her)

Medienes børshysteri II

I dag har E24 på sin førsteside (like under saken "Ragnvaldur Hannesson: Skatter ødelegger". hahaha) en sak med tittel "Tre års sparing borte".

Dersom man klikker inn og leser saken, ser man at dersom man sparte 1000 kroner hver måned i tre år, vil man i snitt sitte med 37000 kroner i aksjeverdi i dag. Med andre ord, så har man bare tjent 1000 kroner, noe som i følge E24 betyr mer eller mindre det samme som at alle de 36000 kronene man har puttet inn i aksjer er borte... eh...

Åpenbart motsier E24 sin egen overskrift i denne saken. Og den er bare en del av medienes uendelige børshysteri. Har dere hørt om risiko?! Dersom det er verdt en overskrift at man ikke har tjent så veldig mye, bare litt, på å sette pengene sine i aksjer, så lurer jeg på om finansjournalistene i Norge ikke burde begynne å lete etter litt mer interessante og viktige saker å skrive om.

Eventuelt holdt kjeft. Og lest en god bok i stedet.

THIS IS the economy, stupid!

Norske børsmeglere og markedsanalytikere har aldri vært kjent for noen slående enighet om markedets tilstand. Noen roper kjøp, andre roper selg, renta skal opp, renta skal ned (gjerne samtidig) og fremtiden ser både lys og mørk ut på en gang, skal vi tro gutta på og rundt børsen.

Så også i dag. Aftenpostens økonomisider på nett, E24, kan i dag både melde om uttalelser som "Det ser grusomt ut nå" og om at "aksjeekspertene" nå ser gode kjøp på Oslo Børs, under overskriften "Kjøp disse aksjene". Med andre ord er alt som det pleier å være.

Nå er det de tre H-er som gjelder; Hermetikk, hodepute og hagle.
- Investeringsdirektør Einar T. Bonnevie i Warren Wicklund til
E24

Men at flere analytikere nå roper "KRAKK!" kan da ikke være helt normalt? Verdien av aksjene på Oslo børs har falt over 20 % siden nyttår, og i dag falt børsen 5,5 %, noe som betyr at over 100 mrd kroner "forsvant" i løse luften.
- Nå har store formuer forsvunnet, sier aksjesjef Paal Karstensen i DnB Nor Markets til E24. Ja, har det virkelig det? Eller er dette bare hysteri fra folk som lever på, av og for børsen?

La oss se på det fra en litt annen vinkel:
Dersom du investerte 1 million kroner på børsen for 16 måneder siden, ville du i snitt nå sitte med ca. 1.046.831 kroner. Hvis du satset på de "riktige" aksjene, ville du selvsagt sitte med mer. Dersom du investerte den samme millionen i mars 2003, ville du nå etter "krakket" de siste dagene fremdeles kunnet innkassere nesten fire millioner kroner! Etter dagens "dramatiske fall" på Oslo Børs, er verdien av aksjene på samme nivå som de var i 2006!

Og hva tror folk, lissom? At en børs som firedobler seg på fem år er normalt?! At en slik vekst ikke vil føre til en korreksjon? At det ikke er normalt med et fall i internasjonale finansmarkeder når amerikanerne sliter med å tilbakebetale lån som de aldri skulle ha fått, slik at kjøpekraften i USA faller?

For å være helt ærlig har jeg ikke så altfor mye sympati med Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og John Fredriksen, som har tapt milliarder de siste par-tre ukene. Ikke det at jeg unner noen å tape milliarder av kroner, men jeg regner med at disse gutta har det greit allikevel. De pengene kommer tilbake.

Men jeg er dritt lei maset til gutta på børsen, som sitter og skriker "HALLOIEN, GUTTA! DETTE ER KRAKK, ASS!".

Jeg har ikke et eneste studiepoeng på NHH, enda mindre (heldigvis) på BI. Men selv jeg vet at økonomien svinger.

Så hold kjeft! Og les en god bok i stedet!

PS: Dette er verdien til Oslo Børs de siste seks årene, målt i millioner kroner:

2002 - 502 938
2003 - 689 734
2004 - 931 650
2005 - 1 403 267
2006 - 1 915 777
2007 - 2 156 989

Klikk her for å se graf over utviklingen på Oslo Børs de siste fem årene.

What change? It's the economy, stupid...

For tre-fire måneder siden trodde de fleste forståsegpåere og kommentatorer at nominasjonsprosessen i det demokratiske parti i USA ikke ville bli så mye mer enn en kroningsferd for Hillary Rodham Clinton. Kan Hillary stoppes? spurte The Economist 27. september 2007. Og svaret hadde de selv: Det ser mindre sannsynlig ut for hver dag som går.

Enter Barack Obama. Enter CHANGE. Obama lyktes med strategien om å komme inn som en frisk vind, en med nye tanker, som en skilte seg mest fra det bestående, fra Bush-administrasjonen og fra Washington. Han var ung, han var svart og han var veltalende. Plutselig var det Obama alle måtte rette seg etter, og demokrater som republikanere hoppet på change-toget. Change var den siste måneden det ordet som ble benyttet mest av kandidatene under debatter, apeller og intervjuer. Obama vant Iowa, gav amerikanerne håp, og The Economist snudde like lett som alle andre. The triumph of hope over experience? skrev den London-baserte avisen på lederplass denne gangen. Obama hadde satt dagsorden, og selvom alle nå snakket om change var det han som hadde oppfunnet begrepet, han som kunne kalle det "sitt". Hvem kunne slå Obama nå? Han spiste opp forspranget Clinton hadde hatt i månedsvis hadde hatt både i de neste statene på primaries-lista og i landet som helhet.

Enter børsfall. Enter subprime morgage, boligkrakk, ubetalte regninger og banker som går konkurs. Den amerikanske økonomien hadde vært fallende i månedsvis, men nå begynte det virkelig å bli ille. Plutselig handlet det ikke lenger om Irak, som "alle" for et år siden trodde denne valgkampen ville handle om. Folk vil nå ha en kandidat som kan snu økonomien og som kan sikre mat på bordet. Og da er det nok ikke lenger hope og change som betyr så mye, men pondus, kunnskap og experience. Nå vil amerikanerne ha en som har vært ute en vinternatt før. Det har Hillary Rodham Clinton, og nå stiger hun på meningsmålingene igjen. Hun har tatt tilbake ledelsen på de nasjonale målingene, og vant nå sist arbeiderbastionen Nevada, til tross for at den største arbeiderorganisasjonen støttet Obama.

"It's the economy, stupid", var mannen Bill Clintons slagord i 92. Dette ser ut til å være til hjelp for Hillary også, som nå har vind i seilene mot å bli demokratenes presidentkandidat i valget 9. november.

Dessverre, mener jeg. Det er vanskelig å helt vite hva Obama står for, men at det hadde vært et friskt pust å få en ung mann med visjoner inn i Det hvite hus, en mann som har vokst opp i Indonesia og nok ser verden på en litt annen måte enn det etablerte Washington, ser jeg på som en fordel.

Også på republikansk side skjer det noe, og også der er det den mest erfarne kandidaten som nå leder på målingene og som sist vant staten Sør-Carolina. Dersom vi i dag kunne vite at det var Republikanerne som skulle vinne presidentvalget til høsten, ville jeg helt klart foretrukket John McCain. En mann av sitt ord som vet hva menneskerettigheter er, noe som vel har vært som et fremmedord å regne de siste syv årene i Pennsylvania Avenue.

Derfor håper jeg det også snur også hos republikanerne, og at Mitt Romney eller Mike Huckabee vinner til slutt. For i de såkalte head-to-head-polls som har blitt gjort det siste halve året, er det først og fremst McCain som har vist evne til å kunne hamle opp med både Clinton og Obama i et presidentvalg, og jeg foretrekker begge de to sistnevnte foran enhver republikaner.

Men selv en krig som den i Irak kan vise seg å være lettere å snu en amerikansk økonomi, som nå er inne i sin verste krise på lang, lang tid. Dermed stiller jeg spørsmålet:

Can Hillary be stopped?