Jeg er fri!

Det siste jeg gjorde før jeg flyttet til Jordan i januar, var å postlegge et skjema der jeg meldte meg ut av statskirken. Å melde seg ut av noe kan neppe være noen stor anledning, tenker du kanskje, men dette er virkelig et viktig steg for meg å ta. Endelig kan jeg fri meg fra religionen!


For de som kjenner meg godt, er det velkjent at jeg de siste årene har gått fra å være relativt interessert og en ikke så høylytt kritiker av religion, til å ta fundamentalt avstand fra alt som stammer fra religion, dogmer om et liv etter døden, synd og allmengyldig moral.


Jeg har gått fra å respektere religion og religiøse holdninger og handlinger, til å være helt åpen om at jeg ikke har verken respekt eller forståelse for folks religiøse tro. Forstå meg rett, jeg respekterer enhvers rett til å tro på dogmer, men jeg er likefullt helt åpen om at jeg mister respekt for mennesker som ytrer at de har en religiøs overbevisning, da jeg mener at dette er et bevis på svak dømmekraft og ignoranse.


Som filosofen Michel Onfray (sånn circa) sier det, foretrekker jeg å leve her og nå i det virkelige liv fremfor å leve i en infantil fantasiverden der det virkelige liv først starter når dette ender.

Hvordan kan man se positivt på livet og leve lykkelig dersom man tror at "dette er alt", at før meg er det kun evighet og etter meg er det kun evighet? er det mange som spør når man diskuterer dette. For meg er det stikk motsatt, og jeg stiller derfor spørsmålet tilbake: Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror at det ikke er det virkelige liv? Hvordan kan man nyte livet dersom ens handlinger kun kretser om å oppnå et evig liv etter døden? Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror alt rundt deg bare er en illusjon? Jeg nyter hvert sekund av livet nettopp fordi jeg vet at dette er alt! Når jeg blir gammel (eller i morgen på vei til jobb, for den saks skyld), og teppet sceneteppet faller for øynene mine, sitter ikke jeg og gleder meg til andre akt, til il grande finale. Nei, den feite dama synger allerede, ikke bare på det siste verset, men også på det første og eneste. Av jord har jeg kommet, til jord skal jeg bli? Nei - av intet har jeg kommet, og til intet skal jeg igjen bli!

En som står meg nær fortalte meg for ikke så lenge siden at hun ikke turte å tenke på tanken om at det ikke fantes noen Gud, at "dette var alt" og at det ikke fantes noe liv etter døden. Da ville hun blitt gal, sa hun. For meg er det totalt uforståelig. Dersom jeg hadde mistet troen på vitenskapen, på det rasjonelle og sikkerheten om at det er det jeg ser rundt meg som virkelig eksisterer - da ville jeg blitt gal. Dersom jeg skulle gått hver dag og levd for et hinsidig liv - da ville jeg blitt gal.

Men hvordan kan jeg nekte for at det eksisterer en gud? Hvordan kan jeg bevise at alt etter døden bare er et stort intet? Selvsagt kan jeg ikke bevise noe slikt! Men jeg har da enda ikke opplevd noe som helst i livet som tyder på noe annet, og det ville da være totalt irrasjonelt å ikke basere min oppfatning på disse erfaringene.

Men hvordan startet alt sammen? kan du kanskje spørre. Et sted må jo tiden, verden og livet ha begynt! Det må jo være en start! Kristne som tror de kan blande evolusjon og religion sier gjerne at de tror på big bang-teorien, men hva startet big bang? Og hva eksisterte før dette? Hvordan var begynnelsen?

Til dette har den britiske 90 år gamle ateisten og forfatteren av boka "Somewhere Towards the End", Diana Athill, et enkelt og genialt svar: "Kanskje den menneskelige fantasi så begrenset at vi bare er i stand til å tenke innenfor et paradigme av en begynnelse og en slutt?" Mennesket har jo ved et utall anledninger opp gjennom historien bevist sin ubegrensede uvitenhet (nei, jorda er ikke flat og den er heller ikke sentrum av universet, noe til og med den katolske kirken innså såpass tidlig som i 1992 (!) da de frikjente Galileo Galilei for kjetteri...), og det er ingen grunn til å tro at dersom vi ikke kan bevise at det ikke finnes noen gud eller ikke kan besvare alle spørsmål om hvordan tingene oppstod, at dette beviser eksistensen av en høyere makts allmektighet og skaperevne.

Religion er en illusjon, og Gud er en løgn. En arveløgn som går i generasjoner, og som stadig lurer, forfører og forleder milliarder av mennesker verden over. Enhver kristen nordmann hadde, dersom han hadde blitt adoptert av en familie i Saudi-Arabia sekunder etter sin fødsel, ikke blitt kristen allikevel, men muslim. Han hadde trodd at profeten Mohammad og boka hans var de riktige kildene til hvordan han skulle leve livet sitt. Og hadde han blitt oppdratt i Burma ville han gått til templene og tilbedt Buddha og forskjellige åndeverder. Men i stedet har han forblitt i Norge, og tror at Jesus for 2000 år siden gikk på vannet, gjorde vann om til vin og vekket døde mennesker til live.

Men det gjør ikke jeg. Jeg har fridd meg fra denne illusjonen, fra denne løgnen, fra denne undertrykkende samfunnsinstitusjonen som kirken og religionen er.

Jeg er fri, og har aldri følt meg mer lykkelig!

Hvorfor setter de "gudfryktige" seg alltid over sin gud?

Det finnes mange syke regimer rundt om i verden. Og det er påfallende hvordan de sykeste regimene ofte er de samme som hevder å stå nær en "Gud", og styrer samfunnet etter Hans (hæ? Hva sa du? Hennes?!! Er du GAL??!!) lover, påbud og forbud.

Det er nærliggende å tenke på Iran og Saudi-Arabia.

I førstnevnte land ble det i 1979 gjennomført en "islamsk revolusjon" som skulle renske landet for all synden som fant sted under shahen. Forståelig nok, shaen var rett og slett en (unnskyld ordbruken) brutal jævel. Med støtte fra USA og Storbritannia styrte han landet med jernhånd. Derfor jublet milioner av iranere, blant dem nobelprisvinner Shirin Ebadi, da shahen ble kastet og Khomeini etablerte den Islamske republikken Iran. Islamske lover og regler ble innført, og ikke minst dømt etter, i større grad enn tidligere, og et eget religøst politi som skulle overvåke at lovene ble fulgt, ble opprettet. Men jubelen fra revolusjonens første dager stilnet raskt, og nå er Iran kjent for å være et av verdens mest brutale regimer, og henretter folk over en lav sko, og helst med så brutale metoder som mulig.

I følge Amnesty startet Iran det nye året friskt, med å henrette 13 mennesker. Iran idømmer stadig strengere straffer for de fleste "forbrytelser" etter at de startet sin aksjon mot "umoralsk oppførsel i juni i fjor. I Aftenposten forrige uke kunne vi både lese om en 24-åring som ble dømt til døden for å ha drukket alkohol fire ganger (én er greit, to er greit, tre er greit, men fire - da dømmes du til døden. Nemlig...), og at iransk høyesterett har opprettholdt en dom der to søstre er dømt til døden ved steining for utroskap (et videoopptak viste at ukjente menn var på besøk i huset). Det er rett og slett grusomt å tenke på, og Amnesty og alle andre organisasjoner som jobber med nebb og klør for å få stanset disse henrettelsene skal ha all mulig ære. Problemet nå er at det store antall henrettelser gjør at selv ikke Amnesty klarer å holde helt kontrollen.

Like ille er det i Saudi-Arabia. Her tok al-Saud familien makten på 1930-tallet, og opprettet det Saudiske kongedømmet. Saudiene var i allianse med Muhammad al-Wahhab, og gjorde det derfor til sin sak å spre hans versjon av islam, wahhabismen, i kongedømmet og i den muslimske verden generelt (det er svært normalt at andre arabiske land mottar økonomisk støtte fra Saudi-Arabia mot at saudiene får opprette wahhabistiske moskeer i det respektive land). Blander du et absoluttisk kongedømme med fundamental religiøsitet og en stammekultur der "øye for øye, tann for tann" er den regjerende lov, er man sikret å få trøbbel (tiden etter kristningen av Norge, eller for den saks skyld scener som utspiller seg i filmen og bøkene og "Arn -Tempelridderen" kan også belyse dette poenget).

Saudi-Arabia er kanskje det landet i verden som nå undertrykker kvinners rettigheter i størst utstrekning. Som kjent har ikke kvinner lov til å kjøre bil, og skal de ut et ærend, må de ledsages av et mannlig familiemedlem. Blir du tatt for å stjele, er amputasjon av hender en normal bestraffelse, og i 2007 ble 143 mennesker henrettet ved halshugging på offentlig sted. Heller ikke her skal det så mye til for å bli dømt til døden. Våre venner i Aftenposten kan videre melde om at "et 19 år gammelt offer for en massevoldtekt i fjor ble dømt til pisking og fengsel fordi hun hadde sittet i en bil sammen med en mann hun ikke var i slekt med. Da den unge kvinnen anket dommen, ble straffen omgjort fra 90 til 200 piskeslag fordi dommerne følte seg krenket." Kongen benådet senere kvinnen, etter massivt internasjonalt press. Og i fjor meldte det saudiske nyhetsbyrået at en egyptisk mann ble henrettet for å legge Koranen fra seg på badet (senere ble han også tiltalt for utroskap og, ikke minst, heksekunst!). For noen dager siden ble sågar en kvinne arrestert, forhørt i flere timer, strippet og ransaket, alt for å ha tatt en kaffe med en kollega på Starbucks (fordi strømmen hadde gått på kontoret, og det var litt vanskelig å diskutere markedsstrategi i mørket)! Alt ordnet seg selvsagt da hun endelig fikk tak i mannen sin, som godkjente oppførselen hennes.

Det er to spørsmål som reiser seg for meg i denne sammenhengen:

For det første, hvordan skal Norge forholde seg til land som bryter menneskerettighetene noe så grundig? Jeg har liten tro på boikott og diplomatisk isolasjon som virkemiddel, som er det enkle svaret mange ofte har på dette. Men jeg har heller ingen tro på at vi ikke skal sette krav til disse landene på de områdene der vi har mulighet til å gjøre det, og at vi skal hjelpe både Iran og Saudi-Arabia med å pumpe opp så mye olje de bare vil (mer ett spørsmål for norske selskap enn for norske myndigheter).

For det andre, og mer mitt hovedpoeng i denne artikkelen: Hvorfor er det alltid de som hevder å handle på vegne av Gud som alltid setter seg over Ham?

I følge både kristendommen og islam er Gud allmektig, og de kristne mener Han er en "far" og "god", mens muslimer åpner enhver tale eller opplesning fra Koranen med dens første vers "I Guds, den nåderike, den barmhjertiges navn" (bism-illah al-rahmani al-rahiimi).

Jeg synes det er trist at folk legger livet sitt i hendene på en Gud oppfunnet av stammefolk i Midtøstens ørkener for flere tusen år siden. Men hvis de først tror på en slik gud, og mener at den er ALLMEKTIG, så må de da også for Guds skyld (!) la det være opp til Ham å bedømme hvorvidt han er fornøyd eller ikke med menneskenes oppførsel på jorda! Hvorfor skal de mest såkalte "gudfryktige" sette seg over Gud selv, og dømme "på hans vegne"?

Hvorfor skal prester i Norge fordømme homofile?
Hvorfor skal dommere i Iran dømme folk til steiningsdød fordi de begår den samme "synden", eller fordi de tar seg en fyll i ny og ne?
Hvorfor skal gale, gale, gale saudier kutte hodet av folk fordi de leser Koranen på dass?

Kan de ikke bare vente til dommens dag, som de så gjerne tror på, og la Gud ordne opp selv? I mellomtiden må folk få leve som de vil!

De mest religiøse viser seg ofte å være de mest hyklerske, og dette kan du lese mye mer om i den svært inspirerende boka "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi." av den franske filosofen og hardbarkede ateisten (ja, han omtales sågar som en militant ateist) Michel Onfray. Jeg inviterte Onfray til Studentersamfunnet i Bergen høsten 2007, og han kom og talte til en stor og interessert forsamling. Selv var jeg dessverre ikke tilstede, men du kan lese et intervju med ham i Studvest her.

En annen, minst like inspirerende bok som er verd å nevne i denne sammenhengen er Shirin Ebadis "Iran våkner", der man lærer om det iranske samfunnet fra revolusjonen og fram til i dag gjennom nobelprisvinneren og menneskerettighetsadvokatens øyne.