Obamas visjon om en farligere verden

(Jeg hadde følgende kronikk i Bergens Tidende rett før jul)

Kan vi være sikre på at Obamas visjon om avskaffelse av atomvåpen vil skape fredeligere og mer stabil verden?

Sentralt i Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av årets Nobels fredspris til Barack Obama står presidentens visjon om nedrustning og en verden fri for atomvåpen. Kritikken som siden offentliggjøringen har haglet mot Jagland og co. har i første rekke stilt spørsmål ved om Obama får prisen kun for fagre ord, uten å ha rukket å utrette noe nevneverdig i praksis. Men blant alle de kritiske spørsmålene er det ett som mangler: Få – om noen – har har stilt spørsmål ved gyldigheten ved presidentens visjoner. Bak tildelelsen av fredsprisen ligger en uuttalt antakelse om at avskaffelse av atomvåpen vil føre til en fredeligere verden. I forbindelse med årets fredspris er det viktig å ikke la muligheten til å stille kritiske spørsmål ved denne for lengst vedtatte sannheten gå fra oss.

Atomvåpnenes ubegrensede grusomhet
Vitnesbyrd fra overlevende etter to gangene atomvåpen har blitt benyttet i krig er historier om ufattelig grusomhet og lidelse. Forkullede lik, øyne som smeltet ut av hodeskallen og pulveriserte menneskekropper var bare noe av det atombombene som amerikanerne slapp over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 etterlot seg. Atomvåpnene som har blitt utviklet siden, får bombene fra den tid til å framstå som småtteri. En eventuell full atomkrig evner liten tvil om konsekvensene: millioner, for ikke å si milliarder av døde, og i ytterste konsekvens: utslettelse av menneskeheten.

Nettopp atomvåpnenes evne til total ødeleggelse er allikevel den mest sannsylige årsaken til at de ikke har blitt benyttet siden. Frykten for atomkrig kan sees som garantisten for den freden som har hersket mellom verdens stormakter siden annen verdenskrig. Uten atomvåpen ville verden sannsynligvis vært et farligere sted å leve. Kan det derfor tenkes at nedrustningen Obama nå mottar verdens mest prestisjefylte fredspris for ikke vil føre til fred, men snarere til mer krig og lidelse?

Sett med realismens øyne
Det er lett å stille seg kritisk til akademikere som tilkjenner seg den såkalte realismen innenfor internasjonal politisk teori, men når det kommer til atomvåpen er de verdt å lytte til. Grunnleggende i realismen ligger teorien om at staters fremste mål er overlevelse, og for å sikre overlevelse må den være kapabel til å hindre den blir underlagt andre stater ved tvang. Opp gjennom historien har dette først og fremst betydd å enten bygge opp et sterkt nok forsvar som gjør det usannsynlig at et angrep kan lykkes, eller å angripe stater man så som potensielle fiender før de blir sterke nok til å utgjøre en trussel.

Problemet har alltid bestått i å vudere en annen stats evner og intensjoner rett: Ruster den seg kun med tanke på å forsvare seg selv mot et eventuelt angrep, eller har den selv agressive hensikter? Dette ”sikkerhetsdilemmaet”, hvor stater basert på frykt ufrivillig kan bli trukket inn i konflikter, har i all tid dannet grunnlaget for en usikker verden, og våpenkappløpet fram mot første verdenskrig er en god pekepinn på mulige konsekvenser.

Terrorbalansen – den kalde freden
Med unntak av de første årene etter at atomvåpen ble utviklet av USA, har verden i atomalderen vært preget av mindre usikkerhet. Terrorbalansen mellom NATO og Sovjetunionen, en situasjon der det ikke hersket noen tvil om begge siders evne til å utslette den andre, bidro til at partene gjorde alt de kunne for å unngå krig, noe Cuba-krisen i 1962 er et godt eksempel på. Hadde denne vært en krise mellom to konvensjonelle makter, kunne den snarlig ha utviklet seg til en blodig krig. De to landenes atomvåpenarsenaler førte snarere til at full konforntasjon ville bety uunngåelige motangrep og dermed katastrofale konsekvenser for ens eget land og folk. Som det så mange ganger tidligere har blitt påpekt, var ikke perioden mellom andre verdenskrig og murens fall, hvor spent den enn kunne føles, preget av en kald krig, men snarere av en kald fred.

Iran og Nord-Korea som atommakter
Etter de kalde krigens slutt har det først og fremst knyttet seg begymring til spredning av atomvåpen til stater med aggressive regimer. Frykten for gjengjeldelse gjør dog at atommakter flest favoriserer en konservativ, defensiv politikk mot andre stater. Atomvåpen bidrar til å sikre status quo, og dette vil neppe endre seg selv om flere stater skulle skaffe seg dem. Alle stater som har forsøkt å anskaffe atomvåpen de siste tiårene, med eller uten suksess, har gjort dettte av ønske om å skaffe seg sikkerhet mot potensielle fiender, ikke for selv å føre en aggresiv politikk.

Iran og Nord-Korea øsnker ikke å skaffe seg atomvåpen for å kunne angripe andre, men for å sikre sine egne regimer mot angrep utenfra. Mange beskriver lederne i disse landene som gale, men de er neppe gale nok til å be om sin egen utslettelse.

Det er også god grunn til å tro at forholdet mellom India og Pakistan hadde vært mye mer ustabilt og blodig om ikke begge land var atommakter. Hadde Irak vært en atommakt i 2003, ville vi sannsynligvis vært krigen foruten, og dermed spart de om lag hundre tusen sivile menneskelivene som siden har gått tapt.

Atomterrorisme
En annen bekymring er knyttet til om atomvåpen faller i hendene på terrorister. Som det så riktig påpekes, vil ikke frykten for gjengjeldelse ha noen betydning for terrorister, fordi de er vanskelige å finne og ikke har folk eller byer å måtte forsvare. Men om denne frykten ikke kan sies å være ubegrunnet, så er den i alle fall kraftig overdrevet. De fleste atomvåpen i verden, med unntak av noen fra det tidligere Sovjet, er utstyrt med mekanismer som gjør dem umulige å avfyre uten koder og verifisering fra andre personer. Ikke-statlige aktører vil utvilsomt finne det nærmest umulig å anskaffe ressursene det kreves for å stjele, aktivere og avfyre et atomvåpen.

Kostnadene knyttet til utvikling, produksjon og vedlikehold av atomvåpen er enorme, og et av de beste argumentene atomvåpenmotstanderne lenge har kommet med, er at disse pengene heller bør brukes på bedre formål, slik som helse, skole og bekjempelse av fattigdom. Hva dette argumentet imidlertid ikke tar innover seg, er at en avskaffelse av atomvåpen ikke ville ført til en reduksjon i atommaktenes forsvarsbudsjetter, men snarere en drastisk økning. Kostnadene ved å vedlikeholde et begrenset antall atomvåpen, slik som de arsenalene Kina, India og Pakistan besitter i dag, er ingenting i forhold til hva det ville koste å opprettholde den samme avskrekkelsen ved hjelp av våpen og militære styrker av konvensjonell art. Det er derfor tvilsomt at avskaffelse av atomvåpen ville føre til at verdens fattige kunne gått bedre tider i møte.

Obamas verden
Hvis man tar konsekvensen av atomvåpnenes positive effekt på alvor, har dette klare implikasjoner for hvordan man vurderer Obamas visjon om en verden hvor de ikke eksisterer. Hvis atomvåpen har vært sentrale i å sikre verden fred og stabilitet de siste 65 årene, vil avskaffelse av atomvåpen føre en mer ustabil verden, og øke sannsynligheten for flere og mer blodige konvensjonelle kriger på linje med dem vi så i første halvdel av forrige århundre. Terkselen for å gå til konvensjonell krig er lav, men ødeleggelsene kan være store.

Det er vanskelig å unngå de intiutive frysningene en får nedover ryggen av hyllester til atomvåpen slik som i Paul Fussels legendariske essay ”Thank God for the Atom Bomb”. Men atombombens grusomhet må ikke gjøre at vi frigjør oss selv fra å vurdere både dens positive såvel som negative sider – snarere tvert imot. Dersom Obama mot all sannsynlighet får se sin visjon bli til virkelighet, kan det vise seg at konsekvensene blir mer krig – ikke mindre. Nobelkomiteen med sine uutalte antakelser tar ikke denne motsetningen innover seg, og det skulle ikke overraske meg om den sannsynlige sammenhengen mellom atomvåpen og fred blir forbigått i stillhet også under feiringen av årets fredspris.

Økt globalisering, økonomisk integrasjon og internasjonale institusjoner bidrar til å begrense krig mellom stater. Men det er langt igjen til et globalt demokrati. Fram til da må vi nok fremdeles støtte oss på atomvåpnenes avskrekkelse som garantist for verdensfred.

Godt gjort, USA!

OBAMA VINNER!

Klokken er snart tre, og situasjonen er som følger:

CNN har forutsett at Pennsylvania, en svært viktig vippestat, går til Obama.

I Ohio leder Obama opptellingen, selvom flere sterke demokratiske distrikter gjenstår.

I Florida gjør Obama det klart bedre enn Kerry.

I Indiana, en veldig rød stat, gjør McCain det veldig mye dårligere enn Bush gjorde i 2004. Faktisk er det så jevnt at Obama kan ta Indiana.

Obama gjør det sterkt i Virginia, men kanskje ikke så sterkt som mange trodde. Utkantene av Washington DC gjenstår riktignok, og disse forventes å stemme på Obama.

Barack Hussein Obama er USAs neste president! Bra jobba, USA! Dette er et stort øyeblikk! Jeg ser fram til å komme til DC på fredag kveld og drikke øl med disse fornuftige amerikanerne!

God natt!

Et viktig steg for Sør-Afrika

En gruppe under ledelse av tidligere forsvarsminister Mosioua Lekota brøt forrige uke ut av The African National Congress (ANC), Nelson Mandelas frigjøringsparti som har styrt Sør-Afrika siden avskaffelsen av apartheid i 1994, og gjør seg klare til å danne et nytt politisk parti. Det nye partiet støtter den nylig avsatte presidenten Tabo Mbeki, og vil befinne seg noe til høyre for ANC i det politiske spektrum. ANC har nettopp valgt en ny leder, den skandaleomfengte Jacob Zuma, som står svært nær den sørafrikanske fagbevegelsen. Zuma blir etter all sannsynlighet valgt til Sør-Afrikas neste president tidlig i 2009.

På en kveld da de fleste (inkludert meg selv - jeg sitter da her med Obama-caps og ser på CNN...) er mest opptatt av valget i USA, ønsker jeg å rette en gratulasjon til Republikken Sør-Afrika! Dette er et viktig steg i riktig retning for et land der ett parti har hatt alt for stor makt i altfor lang tid, og der den virkelige kampen om posisjoner har foregått innenfor ANC, ikke ute i det virkelige demokratiet. Ja, så stort maktmonopol har ANC hatt at det er usikkert hvorvidt Sør-Afrika kan kvalifisere til å karakteriseres som et ekte demokrati. Det er på høy tid at sørafrikanerne innser at ikke alle innbyggere har samme interesser av at et frigjøringsparti sitter på all makt.

Hvorvidt ANC eller det nye partiet (som vil få statutter og et navn i løpet av desember) vil stå for den politikken som er best for det sørafrikanske folk er umulig å si og i og for seg uinteressant her og nå. For økt politisk pluralisme er i seg selv et gode som sørafrikanerne og verden forøvrig bør hilse velkommen!

Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Hurtigtog nå!

At Senterpartiet er et reaksjonært og konservativt parti er ingen nyhet. Men jeg blir svært overrasket over dagens oppslag på aftenposten.no der samferdselsminister og nyvalgt leder av Senterpartiet Liv Signe Navarsete uttaler at lyntog ikke vil prioriteres de neste ti årene.

Jeg er faktisk villig til å stemme på ethvert parti (bortsett fra FrP, selvsagt, men det blir nok ikke noe problem) som setter lyntog øverst på listen over prioriteringer i neste stortingsperiode. Ikke bare fordi lyntog i seg selv er en genial sak for både effektivitet i kommunikasjonen i Norge og for miljøet, men fordi det viser at man har evne til å tenke visjonært.

Senterpartiet er åpenbart ikke blant disse partiene, og beviser sin reaksjonære natur nok engang.

Orwelliansk grums fra ytterste høyrefløy!

Debatten om norsk asylpolitikk har tatt helt av, etter at regjeringen for en uke siden presenterte sine innstramminger mot mennesker på flukt som søker asyl i Norge. Jeg var svært skuffet og overrasket over regjeringens kursendring mot en mer inhuman og høyreorientert asylpolitikk, der vi i rike Norge, som i tillegg har behov for mer arbeidskraft, snur ryggen til dem som befinner seg i en desperat situasjon. Ja, denne usolidariske handlingen fra Arbeiderpartiet gjør i tillegg til deres feilslåtte miljøpolitikk at jeg vurderer sterkt å rive partiboka mi i filler og sende den tilbake til Youngstorget.

Noe som de fleste kommentatorer pekte på etter regjeringens pressekonferanse var at dette banet vei for en ytterligere radikalisering av Fremskrittspartiets retorikk frem mot valget. Etter noen år med lite fokus på det ulmende fremmedhatet i FrP, har det igjen heldigvis blitt tydeliggjort hva denne gjengen står for.

For sist fredag uttalte Siv Jensen følgende til TV2 under sitt besøk på Republikanernes landsmøte i USA:

"Norsk asylpolitikk har vært ute av kontroll i altfor mange år. ( . . . ) Vanlige folk i vanlige bygårder rundt omkring i hele Norge merker dette. De ser trygdemisbruk, de ser at ting ikke fungerer og at folk ikke er integrert. De ser at barn blir slått, de ser at barn blir omskåret. Det er ikke en situasjon vi kan ha i et demokratisk land som Norge." (Kilde: Aftenposten)

Klippet har de siste dagene blitt spilt mange ganger på TV, og for å være helt ærlig må jeg holde meg for både øyne og ører for ikke å brekke meg når jeg ser formann Jensen stå og uttale noe slik! Og reaksjonene fra de fleste miljøer lot heller ikke vente på seg. Statsminister Stoltenberg viste til at man opp gjennom historien har mange eksempler på at personer kommer med slike uttalelser for å bygge oppunder fremmedfrykt. Ordene han ikke var tøff nok til å ta i sin munn, kom i dag fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering: FrPs retorikk i denne saken er svært lik den vi så mot jødene i Europa på 30- og 40-tallet. Er ikke dette litt vel drøyt å påstå? tenker du kanskje. Nei, det er det ikke!

Det var nettopp denne måten nazister og fascister jobbet i tiden opp mot andre verdenskrig, da de forsøkte å tillegge en minoritetsgruppe negative og skremmende holdninger og egenskaper som ikke stemmer med virkeligheten, samtidig som de hevder å ha løsningen på problemet, ja faktisk den endelige løsningen!

Ja, jeg synes faktisk at Siv Jensens uttalelse ikke er så langt fra det Vigrid-leder Tore Tvedt uttalte om jødene i VG i 2003:

"Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Dette er ren skremselspropaganda som vi kjenner godt igjen fra George Orwells bok 1984. Produser en fiende, skap en konflikt, og tilby deretter løsningen på problemet for å vinne folkets gunst. Dette er noe storebror gjorde i Orwells oppdiktede verden, dette er noe Hitler gjorde, dette er noe Stalin gjorde, og det er åpenbart noe Fremskrittspartiet driver med den dag i dag! Dette er å villede det norske folk, det er å nøre oppunder fremmedhat og rasistiske holdninger, og det er ikke minst uærlighet, noe som diskvalifiserer Siv Jensen så totalt fra å være skikket til å være statsminister.

Jeg vil ha meg frabedt at mine venner av en annen etnisk opprinnelse enn norsk omtales på denne måten. Jeg vil ha meg frabedt at Siv Jensen noe så grundig stempler flere hundre tusen av mine medborgere som trydgemisbrukere og barnemishandlere. Og jeg vil ha meg frabedt at et parti med slike holdninger skal få være med å styre landet jeg lever i!

Vi kan bare håpe på at disse uttalelsene fra Siv Jensen gjør at det norske folk våkner opp og ser hvikle skremmende holdninger FrP virkelig står for, slik at vi kan hindre at disse fremmedfientlige klovnene ikke havner i regjering etter valget i 2009. For folk flest ser nettopp at innvandrere og asylsøkere er som deg og meg - for det aller meste trivelige, flotte og ressurssterke mennesker, som mot sin vilje har måttet flykte fra hjemlandet sitt på grunn av en uholdbar sikkerhetssituasjon.

Jeg har bare én beskjed til Siv Jensen: IKKE MOBB KAMERATEN MIN!

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

MORO

I serien "Stig Arild presenterer festlige separatistorganisasjoner" har vi denne uken kommet til en gjeng artige sjeler på Mindanao sør Filippinene. Og er navnet deres moro? Ja! Er det dobbelt moro?! Nei! Det er TRIPPEL MORO!

Moro er nettopp navnet til denne gjengen som prøver å skape sin egen lille islamske stat i øyriket i Sørøst-Asia. Og der stopper litt av oppfinnsomheten. For deretter kommer standardfrasen Islamic Liberation Front.

Vi snakker altså om MORO ISLAMIC LIBERATION FRONT!

Det som gjør dette navnet ekstra moro, er at de da får den interessante forkortelsen MILF. Den oppmerksomme leser vet veldig godt at dette også er et utrykk som benyttes for over gjennomsnitt flotte mødre, eller "Mothers I'd Like to Fuck".

Vi kan bare drømme om hvor moro det blir når MILF får sin egen stat i Filippinene, og ønsker gutta (eller er det bare en gjeng med flotte, middelaldrende mødre?) lykke til videre!

Stopp kjønnslemlestelsen!

I dag kunne norske medier melde om at to foreldre har blitt siktet for å ha gjennomført kjønnslemlestelse (omskjæring) på fem av sine døtre i alderen 5 til 14 år. Kjønnslemlestelse av kvinner ble forbudt ved lov i Norge i 1995, og strafferammen er opptil 3 års fengsel (6-8 år dersom inngrepet fører til skader, sykdom eller død).

Det er kjempeflott at myndighetene har tatt tak i dette. Kjønnslemlestelse, som hos kvinner innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og fjerning av kjønnslepper, er et grusomt brudd på menneskrettighetene, det er tortur på høyt nivå, det medfører varige smerter og helsemessige komplikasjoner, det gjør det umulig å få noen som helst nytelse av sex, og det er et ekstremt brudd på retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi må gjøre det helt klart at kjønnslemlestelse ikke tolereres i Norge, og vi må bidra til en internasjonal kamp mot denne tradisjonen. At foreldrene nå siktes i denne saken kan ha en viss preventiv effekt på andre, det beviser at norske myndigheter tar kjønnslemelstelse alvorlig.

Men skal det virkelig ha en effekt, må vi gå grundigere til verks. Foreldre som tilhører kulturer der kjønnslemlestelse er vanlig må vite at de løper en stor risiko ved å la barna sine bli utsatt for et slikt overgrep. Aftenposten melder om at det er vanskelig å bevise tilfeller av kjønnslemlestelse. For at flere tilfeller skal oppdages, må vi gjøre underlivsundersøkelser av jenter obligatorisk i Norge.

Her møter man raskt en vanskelig balansegang. Hvem skal undersøkes? Kjønnslemlestelse er vanligst i en del land i Afrika (Egypt, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Gambia m.fl.), men skjer over hele verden. Skal vi da satse på å undersøke de som har bakgrunn fra land hvor man har flest tilfeller av kjønnslemlestelse? Nei. For det første fordi dette vil være å mistenke noen personer mer enn andre basert på etnisk bakgrunn, for det andre fordi man da kan tenkes å unngå å oppdage en del tilfeller som ikke kommer fra disse landene. Det bør derfor være obligatorisk for alle jenter, såvel etnisk norske som de med en annen bakgrunn.

Men er det ikke bortkastede penger å undersøke underlivet til etnisk norske jenter bare fordi en liten andel av befolkningen med en helt annen bakgrunn skal sikres mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Igjen, nei. Her kan man slå to fluer i en smekk: Slike undersøkelser er positivt uansett, man kan oppdage sykdommer, kreftfare og komplikasjoner tidlig, og man kan bidra til å spre informasjon til jentene om helse, kropp og sex. Samtidig kan man oppdage menneskerettighetsbrudd der det har blitt gjort, uten at man skiller mellom etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn. Jeg har langt i fra nok medisinsk kunnskap til å være sikker på når slike undersøkelser bør gjennomføres, men et forslag må kunne være å gjøre dette tidlig i barnas liv (2-3 år?) og når de har nådd puberteten.

Når det gjelder ansvar og straff, er det definitivt foreldrene som er ansvarlige for barnas helse fram til disse fyller 18 år. Å frasi seg ansvaret fordi barna har oppholdt seg hos familie i utlandet, er derfor ikke tilstrekkelig. Det er et gyldig argument at mange foreldre er utsatt for sterkt press fra slektninger, men dette skal ikke ha noe å si for hva foreldre som er norske borgere har av ansvar overfor barna sine. Men det må også kunne åpnes for å kunne straffe andre som har ytt press og oppfordret til kjønnslemlestelse, slik som man har i f.eks. drapssaker.

Kjønnslemlestelse er utvilsomt mest skadelig på kvinner, men det er mest utbredt blant menn. Mens inngrep på kvinners kjønnsorganer er mer tradisjonelt forankret og har påståtte praktiske forklaringer som å øke dyden eller sikre at man ikke skal kvitte seg med møydommen for tidlig, er kjønnslemlestelse av menn i utgangspunktet religiøst forankret i jødedommen og islam, men har blitt en motesak i både Sør- og Nord-Amerika og i Sør-Europa. Myter eksisterer om at fjerning av menns forhud bidrar til bedre renslighet.

Rent fysisk er slike inngrep på kvinner mye mer alvorlig enn omskjæring av menn. Men prinisppielt er det like feil med mannlig omskjæring: Man amputerer en helt sunn og frisk del av kroppen (og til og med av forplantningsorganet!) til forsvarsløse barn. Dette er utvilsomt et brudd på menneskerettighetene!

Man bør derfor fortsette og trappe opp kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Men samtidig bør samme inngrep på gutter forbys på prinsippielt grunnlag. Alt annet vil være diskriminering!

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!

Grunnlov på tom mage

(Denne kronikken hadde jeg på trykk i Bergens Tidende 14. mai)

10. mai gikk Burmas innbyggere til urnene for å stemme over et forslag til ny grunnlov. Dersom grunnloven blir vedtatt vil den befeste militærets makt og legge hindringer i veien for nobelprisvinner Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy og andre opposisjonsgrupper. Men blant store deler av Burmas syklonrammede befolkning overskygger kampen for å overleve kampen for politiske rettigheter. Dette er resultatet av en klar strategi fra juntaens side. Et folk på randen av sult har annet å tenke på enn demokrati og menneskerettigheter.

Syklonen Nargis herjinger har igjen på en tragisk måte ført Burma tilbake i medias søkelys. Sist gang landet skapte overskrifter var en hel verden vitne til hvordan militærjuntaen var villige til å regelrett slakte sine egne landsmenn for å hindre at deres absolutte makt utfordres. Selv sto jeg dagen før blodbadet startet blant hundre tusen jublende mennesker ved Sule-pagoden midt i Yangon sentrum. Spenningen, og ikke minst optimismen, som lå i luften var til å ta og føle på. Jeg var blant dem som hadde et håp om at den nye medievirkeligheten ville hindre juntaen i å svare med vold, og at general Than Shwe og resten av det undertrykkende regimet ville innse at det var på tide å ta hatten sin og gå.

De kommende dagene skulle knuse dette håpet ettertrykkelig. I de siste ukene før de første forsiktige demonstrasjonene fant sted, ble utdrag fra grunnlovutkastet hyllet på lederplass i propagandaavisen The New Light of Myanmar, og talsmenn for regjeringen kunne love at flerpartivalg og demokrati lå i det burmesiske folks fremtid. Folk flest fnyste av løftene. ”De lager bare en oppskrift på hvordan de kan befeste sin egen makt, bak et dekke av falskt demokrati”, ble jeg fortalt.

Få dager senere tok folket til gatene. Men det var ikke grunnloven, men juntaens feilslåtte økonomiske politikk som tente gnisten. Over natten fjernet de subsidiene på drivstoff, noe som doblet transportkostnadene og sendte matvareprisene i været. De første små demonstrasjonene mot subsidiekutten ble raskt slått ned av myndighetene, og de voldelige arrestasjonene fikk landets munker til å reagere. Snart var gatene i de største byene fylt med rødkledte og glattbarberte elever av Buddha som resiterte Dhammaens budskap om ikke-vold, forsoning og fred.

Den nye grunnloven vil gi burmeserne betraktelig bedre politiske og sivile rettigheter enn hva de har nytt siden unntakstilstand ble erklært i 1974. Men dette forutsetter at juntaen holder seg til spillereglene, noe svært få tror den vil. Selv de mest optmistiske burmesere har forhåpentligvis gått mann av huse og stemt ”nei”. Den nye grunnloven er fundamentalt udemokratisk, og vil mer enn noe annet sørge for at makten til de militære befestes og legge hindringer i veien for National League for Democracy (NLD) og andre opposisjonskrefter.

Blant annet heter det seg at man ikke kan stille til presidentvalg dersom man er gift med en utlending. Denne artikkel er som skreddersydd for å sikre at Aung San Suu Kyi, hvis avdøde ektemann var britisk, ikke kan bli statsoverhode. Man har heller ikke lov til å stille til parlamentsvalg dersom man er medlem av en organisasjon som mottar støtte fra en annen organisasjon eller fra utlandet, noe som kan hindre et hvert medlem av NLD i å stille til valg. Grunnloven gir også utvidet makt til Tatmadaw, de væpnede styrkene. Øverstkommanderende skal utnevne ¼ av representantene i nasjonalforsamlingen, og samme mann kan når som helst sette grunnloven og presidenten til side og styre etter sitt eget forgodtbefinnende dersom han føler at det ”oppstår en situasjon som kan føre til desintegrasjon av Unionen eller av nasjonal solidaritet”. Juntaen har åpenbart hentet inspirasjon hos George Orwell, forfatteren som tjenestegjorde som politimann i Burma før han byttet ut batongen med pennen.

I Vesten får vi gjerne inntrykk av at Burma er hermetisk lukket. Men hver dag lytter millioner av burmesere til radiosendinger fra Democratic Voice of Burma sine lokaler i Oslo. Inne i Burma opererer et stort nettverk av journalister og informanter for denne frihetens stemme. Her diskuteres grunnloven fritt, og svært mange er derfor godt opplyst om hva de risikerer ved å stemme ”ja”. Men på landsbygda, der en stor andel av landets befolkning fremdeles er bosatt, er det mange som lite forståelse av grunnlovens betydning. Spesielt i disse områdene benytter myndighetene seg av svært oppfinnsomme tiltak for å vinne stemmer. Noen har fått beskjed at myndighetene har avgitt stemme på deres vegne, og det har blitt lokket med gratis mat og mobiltelefoner for å få folk til å stemme etter juntaens ønsker. Fra byene rapporteres det om arrestasjoner og angrep på NLD-medlemmer. Dette er tydelige tegn på at juntaen vet godt at dersom dette valget gjennomføres på en korrekt måte, vil folkets dom over deres vanstyre være brutal og unison.

At juntaen gjennomførte folkeavstemmingen i de fleste områder som planlagt, til tross for at Burma bare en uke tidligere ble rammet av den verste naturkatastrofen i landets historie, tyder på at den ser kaoset som har oppstått i kjølvannet av syklonen som en gyllen mulighet til å jukse til seg en seier på en enda lettere måte. ”Folket er ivrige på å avlegge sin stemme”, uttalte et regjeringsmedlem et par dager etter syklonen. Men for de fleste er det nok viktigere å skaffe familien mat, rent vann og medisiner, og å få reist et nytt tak på huset før monsunsesongen setter inn for fullt.

Ironisk nok var årsaken bak fjorårets demonstrasjoner også noe av hovedgrunnen til at de ikke lyktes. Folket tok til gatene for å vise sin misnøye med at de ikke lenger hadde råd til mat, transport, husly og klær. Men nettopp den prekære økonomiske situasjonen sørget for at oppslutningen om demonstrasjonene forble moderat. Den jevne burmeser har rett og slett ikke råd til å tape en dagsinntekt på å demonstrere. En dag vekk fra arbeid betyr en dag uten mat på bordet for familien. Etter syklonen stemmer denne situasjonsbeskrivelsen mer enn noen sinne. Juntaens totalt inkompetente og inhumane takling av den rådende situasjonen i landet er tydelige tegn på at dette er en del av en helhetlig, gjennområtten plan fra et gjennområttent regime.

For oss som stod i Sule Pagoda Road i september i fjor kunne folkemassene virke enorme. Men hva er vel hundre tusen i et land med 50 millioner innbyggere? Dersom milioner av burmesere hadde tatt til gatene samtidig, hadde selv juntaen med sine våpen og soldater ikke hatt makt til å stå i mot. Men til tross for et enormt mot ble det raskt tynt i rekkene da soldatene begynte å skyte, og få dager senere måtte demonstrantene innse at slaget var tapt også denne gangen.

Alt dette er del av generalenes nøye planlagte strategi. Hold folket nede, hold folket sultne, hold folket fattige. For da har de andre ting å tenke på enn kampen for demokrati og menneskerettigheter. For juntaen i Burma kom Nargis som en kjærkommen gave.

"Ikke-sosialistisk side" - tidenes dummeste uttrykk.

En rolig "lørdags"-morgen her i Amman, og jeg hører på opptak av morgenens Politisk kvarter fra NRK P2, som i dag i sin helhet handlet om Høyres landsmøte, og Erna Solberg var studiogjest.

Det er jo nydelig å høre hvor mye kaos det er på borgerlig side. Men en ting irriterer meg kraftig, og det er det usannsynlig dumme uttrykket "ikke-sosialistisk side". For når var Arbeiderpartiet sosialistisk? Når var de reaksjonære bøndene i Senterpartiet sosialistiske? Og når sist var lekesosialistene i Sosialistisk Vestreparti sosialistiske?

Dét er lenge siden, det.

Så for all del, hold på med kaoset deres på borgerlig side. Men kall det nettopp det - borgerlig - og ikke "ikke-sosialistisk", for det er et uttrykk som ikke gir noen som helst mening i dagens norske politiske virkelighet!

Når det er sagt, tror jeg det beste alternativet for en god norsk regjering (etter det mislykkede forsøket med SV) er Ap, V og H. De kunne nok regjert i lang, lang tid, og hold klovnene i FrP langt unna regjeringsmakt.

Kina, OL, protester og boikott

I dag har OL-fakkelen forsøkt å gjøre sin vei gjennom Londons gater, og flere steder har ilden blitt forsøk slukket, stjålet og stoppet av politiske aktivister (se video av det her, her og ikke minst her). Forståelig nok, dersom man tar Kinas forhold til Burma, Tibet og interne menneskerettigheter i betraktning.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av at Kina skal avholde sommerolympiaden 2008. Men jeg vil ikke definere meg som en motstander av det. Et OL med den oppmerksomheten det medfører kan definitivt ha positive konsekvenser for utviklingen i et land som bryter såpass mange menneskerettigheter. Min teori er at man etter OL i Kina i sommer vil "komme ut i pluss" når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet.

I flere land har debatten gått de siste par ukene om boikott, aksjoner og protester under OL. I Frankrike har president Sarkozy singalisert at han vil boikotte åpningen, mens Storbritannias statsminister Gordon Brown har utelukket en slik aksjon fra hans egen side. Polen, Tsjekkia og Tyskland har bekreftet at de vil boikotte åpningsseremonien. Her i Norge var det i forrige uke prat om at Norge skulle boikotte åpningsseremonien, men dette ble søndag avkreftet av statsminister Stoltenberg. Debatten i Norge har først og fremst oppstått etter at idrettspresident Tove Paule har hatt relativt sterke uttalelser i pressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og har i høy grad gitt norske utøvere frie tøyler til å vise sin motstand mot det kinesiske undertrykkingsregimet.

Jeg er uenig med to personer oppi alt dette: Statsminister Stoltenberg, og ikke minst det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg. Heiberg, OL-general på Lillehammer i 1994, har kommet flere mindre heldige uttalelser den siste tiden. Blant annet har han påstått at idrett og politikk må holdes adskilt, og at situasjonen i Kina har blitt mye bedre i det siste. Dette er naivt og dumt, men jeg kan godt forstå at Heiberg er i en presset situasjon, og at det er vanskelig for ham å kritisere Kina. Statsminister Stoltenberg slipper ikke like lett unna. Dersom regjeringen skulle ende med konklusjonen at det ikke er riktig å boikotte åpningsseremonien, er dette helt greit for meg. Men å komme til denne konklusjonen i april for et OL som åpner i august, er helt feil. Men å true med boikott og bruke norske og internasjonale medier for alt det er verdt, er mye viktigere. Men når man allerede nå offentliggjør at man ikke skal boikotte, har man kastet kortene og har altfor få pressmidler igjen.

Norge har alene veldig liten påvirkning på Kina gjennom en boikott, men dersom flere land er med og opprettholder presset ved å true med en slik boikott fram til lekene starter, kan man virkelig oppnå resultater. Dette var også litt av poenget til en uvanlig frittalende og hardtslående Bjørn Hansen i en kommentar i helgens "Verden på lørdag" på NRK P2 (alle Bjørn Hansen-fans må høre dette! Ca. 1/5 ut i programmet lørdag 5. april).

Som Bjørn Hansen også påpeker, har boikott sjelden ført til noen stor forandring. Det var ikke boikott av OL i Moskva som gjorde at jernteppet gjennom Europa falt. USAs boikott mot Cuba har ikke felt Castro-regimet, ei heller felte det Saddam Hussein. Men å true med boikott kan opprettholde verdensopinionens oppmerksomhet mot Kinas menneskerettighetsbrudd, og det burde nå være hovedmålet.

Hva idrettsutøvere angår har jeg i år flere venner og kjente som skal delta i OL enn noen gang, både fra Norge og andre land. Jeg håper disse på en eller annen måte viser sin avsky mot menneskerettighetssituasjonen i Kina under lekene, enten ved å holde et Tibet-flagg i hånda under åpningsseremonien, eller ved å bære t-skjorter fra Amnesty eller Reporters Without Borders under TV-intervjuer eller medaljeseremonier. Idrettsforbundene bør la dem få gjøre dette ut fra samvittighetshensyn. Det spørs bare hva sponsorene synes om det... og hvor tøffe idrettsutøverne er......

Hvor dum går det an å være? II - FrP og klima.

Det er neppe noen nyhet at Fremskrittspartiet tiltrekker seg hverken de mest intelligente velgerne blant oss eller at de er klimafientlige. Men det er allikevel viktig å belyse hvor langt ute på jordet de egentlig er når det gjelder en av vår tids viktigste utfordringer - global oppvarming.

I slutten av mars avholdt FrP sin "miljø- og klimakonferanse" i Bergen. Dette var nok et eksempel på at slik man roper i skogen får man svar. Partiet har nok lett lenge før de kunne finne noen som ville tale i mot den generelle oppfattelsen blant verdens klimaforskere om at global oppvarming er reell og menneskeskapt, for de endte opp med å invitere en svensk ekspert på sveiseteknologi ved navn Fred Goldberg. Til Aftenposten uttaler Goldberg at det er tragisk at Al Gore "får dupere verden" med sitt klimasyn. I sitt foredrag til en lyttende FrP-forsamling kunne han fortelle at "statistikk beviser at mennesket ikke har noen påvirkning på CO2-utslippene".

Dette har sveiseteknikeren, eller klimaanalytikeren som han selv kaller seg, funnet ut med "utgangspunkt i analyser av statistikk", og han håpet derfor at "Frp kan bidra til å avsløre at mye av klimadebatten er et kynisk spill om penger".

"Det kommer til å bli kaldere", spår han. Hans forklaring på den omtalte temperaturøkningen er "sol og mindre skyer". Goldberg mener at vanndamp er årsak til 95-98 prosent av drivhuseffekten.

FrPs formann Siv Jensen vil ikke svare på om hun tror klimaendringene er menneskeskapt eller ikke. "Jeg vil ikke avvise det. Men jeg er ikke forsker. Jeg må basere meg på de resultater de greier å frembringe. Jeg registrerer at det er delte meninger om det. Jeg ser også at det er store væromslag. Er de naturlige eller farlige? Svarene foreligger ikke", sier formann Siv Jensen.

JO! SVARENE FORELIGGER!!!

2500 forskere i FNs Klimapanel har slått fast at det virkelig er en sammenheng mellom utslipp av CO2 og global oppvarming. Jeg vet ikke hvem jeg stoler på jeg, 2500 klimaforskere eller en svensk sveisetekniker...?

Følgende beviser hvor anti-vitenskapelige FrP er: FrP velger å høre på et par-tre raringer som går mot 2500 forskere, og mange av FrPerne avviser forskernes resultater. Virkelige forskere, derimot, slik som et par fra Lancaster University, går vitenskapelig til verks for å avkrefte hypotesene til sine meningsmotstandere.

"Mere sol og mindre skyer"-hypotesen som Goldberg sikter til, stammer fra dansken Henrik Svensmark. Hans teori går ut på at varierende solaktivitet og solstormer er bakgrunnen for global oppvarming.

Men BBC kan i dag fortelle at denne teorien nå har fått seg et kraftig skudd for baugen, og at det ikke er funnet noen sammenheng mellom varierende solaktivitet, mengden skyer og global oppvarming.

According to Terry Sloan, the message coming from his research is simple:
"We tried to corroborate Svensmark's hypothesis, but we could not; as far as we can see, he has no reason to challenge the IPCC - the IPCC has got it right.

"So we had better carry on trying to cut carbon emissions."

Og slutte å stemme FrP...

Hvor dum går det an å være? I - FrP og "Fitna"

I dagens Aftenposten på nett uttaler FrP-formann Siv Jensen at hun gjerne skulle se at "norske filmskapere og kunstnere var tøffe nok til å lage en islam-kritisk film", slik den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders har gjort med "filmen" "Fitna" som ble lansert torsdag, en dag tidligere enn planlagt.

Hvor dum går det an å være?

For det første er dette første gang FrP og Jensen overhodet bryr seg med hva norske kunstnere driver med. At hun skulle være i noen som helst posisjon til å gi dem anbefalinger eller oppfordringer er jo et herlig nytt kapittel i FrPs kulturpolitikk i så måte...

For det andre tviler jeg ikke på at en del norske kunstnere og filmskapere vil være villige til å lage en islam-kritisk film. Men å snakke om islam-kritiske filmer i sammenheng med diskusjonen rundt Wilders' amatørmessige, uopplyste, propagandistiske, fremmedfientlige og hatefulle klipp-og-lim-prosjekt er, for å bruke et uttrykk min kjære venn Kapitalismus bruker både titt og ofte, "heilt på tur".

Selvsagt skal islam kritiseres, som alle religioner bør kritiseres. Selvsagt bør islam kritiseres, fordi mange samfunnssystemer som hevder å være tuftet på islam er svært undertrykkende og ufrie. Men målet med å kritisere noe, må vel være å endre det man er uenig i? Geert Wilders provokasjon kan kun sies å gjøre det motsatte, nemlig å bidra til å øke motsetningene snarere enn å legge opp til en konstruktiv debatt.

Her i Jordan, som i resten av verden, kan filmen sies å ha blitt mottatt med noe "skuffelse". Den var langt ifra så "ille" som man så for seg, en nederlandsk bekjent også sa seg glad for da jeg i går ringte for å "gratulere" ham med filmlanseringen.

Muslimer fra Jordan og andre land i regionen har helt klart lært noe fra karikaturstriden for to år siden. De innser at Wilders' høyeste ønske er å provosere, og at voldelige reaksjoner derfor kun vil være å løpe i hans ærend. I fredagens Jordan Times uttaler en en representant for ministeriet for awqaf og religiøse anliggender at "muslimer og religøst lærde bør ikke gå i fellen til de som forsøker å provosere fram reaksjoner ved å fornærme islam", før han fortsatte "som muslimer bør vi ikke gå i fellen ved å handle emosjonelt”, og at den eneste riktige måten å møte denne typen provokasjoner var å ”klargjøre den sanne betydningen av islam (…) som en moderat, blansert og fredfull religion”.

Uansett hvor enig eller uenig man er i den siste påstanden, kan man i alle fall si at det ved denne typen reaksjoner er verdens muslimer som kommer styrket ut av farsen rundt "Fitna", ikke høyreekstreme og fremmedfientlige klovner som Geert Wilders og Siv Jensen.

PS: Er det noen andre som har lagt merke til at Wilders og Jensen har eksakt samme hårfarge...? Tilfeldig? Neppe...

De rike sentralbankene gjør verdens matvarekrise verre.

Som så ofte nytes middagen på sofaen med nyheter fra BBC World. Kveldens to hovedoppslag er som følger:

1. Verdens fem største sentralbanker sprøyter milliarder inn i økonomien for å demme opp for den økonomiske krisen.
2. Verden er i matvarekrise, og i flere og flere land har ikke folk råd til mat, grunnet økte priser.

Jeg er ikke økonom, og setter derfor stor pris på om noen kan arrestere meg dersom følgende resonnement ikke holder vann:

Verdens fem største sentralbanker (USA, EU, UK, Canada og Sveits) er, sammen med flere andre sentralbanker som allerede har gjort det samme, delvis, eller i høy grad, skyldige i at verdens matvarepriser er der de er, og at den fattige delen av verden ikke har råd til å spise tre måltider om dagen.

Verden, og da først og fremst de vestlige landene, er nå sannsynligvis inne i en resessjon. Denne finner vi først og fremst spor etter på to områder - på aksjemarkedet, der kursene stuper, og innenfor banknæringen, som ikke tør å gi lån verken til hverandre eller til privatkunder og selskaper lenger. Banker som Northern Rock, USB og SEB går til helvete, og staten må inn og hjelpe.

Og det er gjerne bankene som har seg selv å takke. De har lånt bort penger over en lav sko, og ikke tenkt på at det plutselig kunne komme trangere tider med lavere vekst. Dermed står de der med skjegget i postkassa.

Og for at man skal forhindre en stagnasjon i den økonomiske veksten, noe som over tid selvsagt er helt naturlig, spesielt etter den enorme veksten vi har sett siden slutten av nittitallet, sprøyter altså nå sentralbankene hundrevis av milliarder av dollar inn i økonomien for å få mer penger i omløp og dermed øke forbruket og temperaturen i økonomien.

Men dette har også et noe uønsket resultat, og det heter så mye som inflasjon. Jo mer penger som finnes, jo mindre er de selvsagt verdt. Og jo mer penger folk har mellom hendene, jo mer er de villige til å betale for varer og tjenester. Dermed stiger også prisen på disse varene.

Så for at ikke verdens rike - de som har penger i aksjer og svære hus - ikke skal tape på den økonomiske stagnasjonen, som har oppstått på bakgrunn av inkompetanse hos store og små banker rundtomkring i Vesten, men skal fortsette å spise billig biff og drikke billig vin og suse rundt i SUVene sine, så må verdens fattige spise et måltid mindre om dagen, fordi mer penger i omløp fører til dyrere brød.

Verdens matvarepriser steg med 40 % i fjor. Jeg mener at det er dette man må bekjempe, ikke svi av milliarder på å redde verdens rike som var så dumme å tro at aksjemarkedene for alltid ville stige.

Viva Zapatero!

Da er det bare å gratulerere det spanske sosialistpartiet og statsminister José Louis Rodriguez Zapatero med nok en valgseier i det spanske parlamentsvalget!

Spanjolene har gått til urnene og gitt uttrykk for at de sier nei til en stadig mer utdatert katolsk kirke som vil legge seg opp i vanlige, moderne menneskers liv, og til et konservativt og krigshissig Partido Popular som med velgerprofitt som mål kynisk skyldte på ETA da bombene smalt i Madrid bare tre dager før forrige parlamentsvalg for fire år siden. Om enn hvor tragisk disse bombene var, var det en lykke for Spania at PP begikk en slik superblunder som lokket flere velgere ut av de tusen hjem og satt Zapatero til å styre landet, noe spanjolene i dag har bekreftet at de er tilfredse med.

Jeg ser fram til flere år med kjærkommen reform i Spania - røykelov, homoekteskap, samtaler med baskerne og innskrenkelse av kirkens makt er bare en fantastisk begynnelse på noe virkelig stort!

VIVA ESPAÑA! VIVA ZAPATERO!

Trange kår for kjærligheten i Saudi-Arabia

Som en liten oppfølger til innlegget tidligere i uka om det syke, syke regimet i Saudi-Arabia, kommer her et klipp fra avisa Jordan Times/Reuters 14. januar. Nuff said.

No red roses for Saudi sweethearts on Valentine's day

RIYADH (Reuters) - Saudi Arabia's religious police have banned red roses ahead of Valentine's Day, forcing couples in the conservative Muslim nation to think of new ways to show their love.

The Commission for the Promotion of Virtue and Prevention of Vice has ordered florists and gift shop owners in the capital Riyadh to remove any items colored scarlet, which is widely seen as symbolizing love, newspapers said.

"They visited us last night," the Saudi Gazette quoted an unidentified florist as saying.
It is not unusual for the Saudi vice squad to clamp down ahead of Valentine's Day, which it sees as encouraging relations between men and women outside of wedlock, the newspaper said.

Saudi Arabia imposes an austere form of Sunni Islam which prevents unrelated men and women from mixing, bans women from driving and demands that women wear a headscarf and a cloak.

Relations outside marriage are strictly banned and punishable by law.

(Reporting by Souhail Karam; Editing by Giles Elgood)

Da er det på tide for Ramin-Osmundsen å trekke seg. Dessverre.

Da spørsmålene begynte å hagle mot barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen i går (tirsdag) om hennes forhold til det nyutnevnte barneombudet Ida Hjort Kraby, var min instinktive reaksjon at dette var storm i et vannglass. Dette ble først og fremst forsterket av at Siv Jensen etter kort tid, før noe som helst fellende mot Ramin-Osmundsen hadde kommet for dagen, krevde at statsråden måtte vurdere sin stilling.

Fremskrittspartiet har vært ute etter å ta Ramin-Osmundsen siden lenge før hun ble utnevnt som statsråd (FrP angrep henne støtt og stadig under hennes tid i UDI også), fordi de vet at de kan sanke stemmer på å være det eneste partiet som tør å stille spørsmål ved egnetheten til en kvinne av utenlandsk (i dette tilfellet fransk, men det hadde nok ikke vært en sak dersom hun var hvit) opprinnelse.

Men i dag har det blitt klart at det Ramin-Osmundsen i går fortalte statsministeren, mediene og det norske folk, nemlig at hun kun har truffet Hjort Kraby privat ved kun et par anledninger, ikke stemmer. VG kan fortelle om hyttebesøk og bursdagsfeiring på teaterkafeen der kun få personer var innom, mens NRK opplyser at Hjort Kraby og hennes eksmann besøkte Ramin-Osmundsen og hennes mann Terje Osmundsen da de bodde i Paris. I tillegg skal de ha hatt en del omgang i et nettverk av kvinnelige jurister.

Manuela Ramin-Osmundsen bør nå trekke seg som barne- og likestillingsminister.

Dette av to årsker:
1. Det er uprofesjonelt å ikke innse at hun burde ha spurt Justisdepartementets lovutvalg om å vurdere hennes habilitet i saken.
2. Hun har løyet for statsministeren og for folket.

Det kan godt hende at Ida Hjort Kraby er den beste kandidaten til jobben som barneombud (selvom saksbehandlingen har indisier som kan tilsi noe annet), og at man er venninne av en statsråd skal heller ikke være et hinder for å bli utnevnt til ombudskvinne. Det er derfor trist at Ida Hjort Krabys navn nå kan være svertet for offentlige stillinger for all fremtid.

Det bør derfor vurderes i departementet om Hjort Kraby har fått jobben på riktig grunnlag, ellers må også hun frastå fra å tiltre som barneombud senere i vår. Dersom alt virker greit, og embedsverket vurderer henne som den beste kandidaten, mener jeg det er riktig at blir det nye barneombudet.

For Ramin-Osmundsen derimot, finnes det ingen alternativer. Når hun sier at hun ikke husket at hun og mannen besøkte Hjort Kraby på hytta i Lofoten på et dagsbesøk på begynnelsen av 90-tallet, kan jeg godt gå med på det. Jeg husker heller ikke alle hytteturer jeg har vært på opp gjennom årene. Men etterhvert som flere avsløringer kommer, virker dette hukommelsestapet mindre og mindre sannsynlig, og det blir tydeligere at Ramin-Osmundsen ikke innehar den profesjonaliteten som kreves av en statsråd. Når hun i tillegg har løyet overfor sin sjef og landets statsminister, Jens Stoltenberg (dette baserer jeg på antakelsen om at Stoltenberg aldri ville ha gått ut offentlig og støttet Ramin-Osmundsen dersom han hadde kjent alle fakta i denne saken), er det siste spiker i kista for Ramin-Osmundsens karriere som statsråd.

Dette er trist, for Arbeiderpartiet og resten av regjeringen har nå fått seg en stygg ripe i lakken under et nobelt forsøk på å gjøre regjeringen og norsk statsforvaltning mer fargerik og inkluderende.

Manuela Ramin-Osmundsen: Ikke vent til statsministeren gir deg sparken, det er på tide å trekke seg.