MORO

I serien "Stig Arild presenterer festlige separatistorganisasjoner" har vi denne uken kommet til en gjeng artige sjeler på Mindanao sør Filippinene. Og er navnet deres moro? Ja! Er det dobbelt moro?! Nei! Det er TRIPPEL MORO!

Moro er nettopp navnet til denne gjengen som prøver å skape sin egen lille islamske stat i øyriket i Sørøst-Asia. Og der stopper litt av oppfinnsomheten. For deretter kommer standardfrasen Islamic Liberation Front.

Vi snakker altså om MORO ISLAMIC LIBERATION FRONT!

Det som gjør dette navnet ekstra moro, er at de da får den interessante forkortelsen MILF. Den oppmerksomme leser vet veldig godt at dette også er et utrykk som benyttes for over gjennomsnitt flotte mødre, eller "Mothers I'd Like to Fuck".

Vi kan bare drømme om hvor moro det blir når MILF får sin egen stat i Filippinene, og ønsker gutta (eller er det bare en gjeng med flotte, middelaldrende mødre?) lykke til videre!

Stopp kjønnslemlestelsen!

I dag kunne norske medier melde om at to foreldre har blitt siktet for å ha gjennomført kjønnslemlestelse (omskjæring) på fem av sine døtre i alderen 5 til 14 år. Kjønnslemlestelse av kvinner ble forbudt ved lov i Norge i 1995, og strafferammen er opptil 3 års fengsel (6-8 år dersom inngrepet fører til skader, sykdom eller død).

Det er kjempeflott at myndighetene har tatt tak i dette. Kjønnslemlestelse, som hos kvinner innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og fjerning av kjønnslepper, er et grusomt brudd på menneskrettighetene, det er tortur på høyt nivå, det medfører varige smerter og helsemessige komplikasjoner, det gjør det umulig å få noen som helst nytelse av sex, og det er et ekstremt brudd på retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi må gjøre det helt klart at kjønnslemlestelse ikke tolereres i Norge, og vi må bidra til en internasjonal kamp mot denne tradisjonen. At foreldrene nå siktes i denne saken kan ha en viss preventiv effekt på andre, det beviser at norske myndigheter tar kjønnslemelstelse alvorlig.

Men skal det virkelig ha en effekt, må vi gå grundigere til verks. Foreldre som tilhører kulturer der kjønnslemlestelse er vanlig må vite at de løper en stor risiko ved å la barna sine bli utsatt for et slikt overgrep. Aftenposten melder om at det er vanskelig å bevise tilfeller av kjønnslemlestelse. For at flere tilfeller skal oppdages, må vi gjøre underlivsundersøkelser av jenter obligatorisk i Norge.

Her møter man raskt en vanskelig balansegang. Hvem skal undersøkes? Kjønnslemlestelse er vanligst i en del land i Afrika (Egypt, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Gambia m.fl.), men skjer over hele verden. Skal vi da satse på å undersøke de som har bakgrunn fra land hvor man har flest tilfeller av kjønnslemlestelse? Nei. For det første fordi dette vil være å mistenke noen personer mer enn andre basert på etnisk bakgrunn, for det andre fordi man da kan tenkes å unngå å oppdage en del tilfeller som ikke kommer fra disse landene. Det bør derfor være obligatorisk for alle jenter, såvel etnisk norske som de med en annen bakgrunn.

Men er det ikke bortkastede penger å undersøke underlivet til etnisk norske jenter bare fordi en liten andel av befolkningen med en helt annen bakgrunn skal sikres mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Igjen, nei. Her kan man slå to fluer i en smekk: Slike undersøkelser er positivt uansett, man kan oppdage sykdommer, kreftfare og komplikasjoner tidlig, og man kan bidra til å spre informasjon til jentene om helse, kropp og sex. Samtidig kan man oppdage menneskerettighetsbrudd der det har blitt gjort, uten at man skiller mellom etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn. Jeg har langt i fra nok medisinsk kunnskap til å være sikker på når slike undersøkelser bør gjennomføres, men et forslag må kunne være å gjøre dette tidlig i barnas liv (2-3 år?) og når de har nådd puberteten.

Når det gjelder ansvar og straff, er det definitivt foreldrene som er ansvarlige for barnas helse fram til disse fyller 18 år. Å frasi seg ansvaret fordi barna har oppholdt seg hos familie i utlandet, er derfor ikke tilstrekkelig. Det er et gyldig argument at mange foreldre er utsatt for sterkt press fra slektninger, men dette skal ikke ha noe å si for hva foreldre som er norske borgere har av ansvar overfor barna sine. Men det må også kunne åpnes for å kunne straffe andre som har ytt press og oppfordret til kjønnslemlestelse, slik som man har i f.eks. drapssaker.

Kjønnslemlestelse er utvilsomt mest skadelig på kvinner, men det er mest utbredt blant menn. Mens inngrep på kvinners kjønnsorganer er mer tradisjonelt forankret og har påståtte praktiske forklaringer som å øke dyden eller sikre at man ikke skal kvitte seg med møydommen for tidlig, er kjønnslemlestelse av menn i utgangspunktet religiøst forankret i jødedommen og islam, men har blitt en motesak i både Sør- og Nord-Amerika og i Sør-Europa. Myter eksisterer om at fjerning av menns forhud bidrar til bedre renslighet.

Rent fysisk er slike inngrep på kvinner mye mer alvorlig enn omskjæring av menn. Men prinisppielt er det like feil med mannlig omskjæring: Man amputerer en helt sunn og frisk del av kroppen (og til og med av forplantningsorganet!) til forsvarsløse barn. Dette er utvilsomt et brudd på menneskerettighetene!

Man bør derfor fortsette og trappe opp kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Men samtidig bør samme inngrep på gutter forbys på prinsippielt grunnlag. Alt annet vil være diskriminering!

En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!

Hvor dum går det an å være? I - FrP og "Fitna"

I dagens Aftenposten på nett uttaler FrP-formann Siv Jensen at hun gjerne skulle se at "norske filmskapere og kunstnere var tøffe nok til å lage en islam-kritisk film", slik den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders har gjort med "filmen" "Fitna" som ble lansert torsdag, en dag tidligere enn planlagt.

Hvor dum går det an å være?

For det første er dette første gang FrP og Jensen overhodet bryr seg med hva norske kunstnere driver med. At hun skulle være i noen som helst posisjon til å gi dem anbefalinger eller oppfordringer er jo et herlig nytt kapittel i FrPs kulturpolitikk i så måte...

For det andre tviler jeg ikke på at en del norske kunstnere og filmskapere vil være villige til å lage en islam-kritisk film. Men å snakke om islam-kritiske filmer i sammenheng med diskusjonen rundt Wilders' amatørmessige, uopplyste, propagandistiske, fremmedfientlige og hatefulle klipp-og-lim-prosjekt er, for å bruke et uttrykk min kjære venn Kapitalismus bruker både titt og ofte, "heilt på tur".

Selvsagt skal islam kritiseres, som alle religioner bør kritiseres. Selvsagt bør islam kritiseres, fordi mange samfunnssystemer som hevder å være tuftet på islam er svært undertrykkende og ufrie. Men målet med å kritisere noe, må vel være å endre det man er uenig i? Geert Wilders provokasjon kan kun sies å gjøre det motsatte, nemlig å bidra til å øke motsetningene snarere enn å legge opp til en konstruktiv debatt.

Her i Jordan, som i resten av verden, kan filmen sies å ha blitt mottatt med noe "skuffelse". Den var langt ifra så "ille" som man så for seg, en nederlandsk bekjent også sa seg glad for da jeg i går ringte for å "gratulere" ham med filmlanseringen.

Muslimer fra Jordan og andre land i regionen har helt klart lært noe fra karikaturstriden for to år siden. De innser at Wilders' høyeste ønske er å provosere, og at voldelige reaksjoner derfor kun vil være å løpe i hans ærend. I fredagens Jordan Times uttaler en en representant for ministeriet for awqaf og religiøse anliggender at "muslimer og religøst lærde bør ikke gå i fellen til de som forsøker å provosere fram reaksjoner ved å fornærme islam", før han fortsatte "som muslimer bør vi ikke gå i fellen ved å handle emosjonelt”, og at den eneste riktige måten å møte denne typen provokasjoner var å ”klargjøre den sanne betydningen av islam (…) som en moderat, blansert og fredfull religion”.

Uansett hvor enig eller uenig man er i den siste påstanden, kan man i alle fall si at det ved denne typen reaksjoner er verdens muslimer som kommer styrket ut av farsen rundt "Fitna", ikke høyreekstreme og fremmedfientlige klovner som Geert Wilders og Siv Jensen.

PS: Er det noen andre som har lagt merke til at Wilders og Jensen har eksakt samme hårfarge...? Tilfeldig? Neppe...

Jeg er fri!

Det siste jeg gjorde før jeg flyttet til Jordan i januar, var å postlegge et skjema der jeg meldte meg ut av statskirken. Å melde seg ut av noe kan neppe være noen stor anledning, tenker du kanskje, men dette er virkelig et viktig steg for meg å ta. Endelig kan jeg fri meg fra religionen!


For de som kjenner meg godt, er det velkjent at jeg de siste årene har gått fra å være relativt interessert og en ikke så høylytt kritiker av religion, til å ta fundamentalt avstand fra alt som stammer fra religion, dogmer om et liv etter døden, synd og allmengyldig moral.


Jeg har gått fra å respektere religion og religiøse holdninger og handlinger, til å være helt åpen om at jeg ikke har verken respekt eller forståelse for folks religiøse tro. Forstå meg rett, jeg respekterer enhvers rett til å tro på dogmer, men jeg er likefullt helt åpen om at jeg mister respekt for mennesker som ytrer at de har en religiøs overbevisning, da jeg mener at dette er et bevis på svak dømmekraft og ignoranse.


Som filosofen Michel Onfray (sånn circa) sier det, foretrekker jeg å leve her og nå i det virkelige liv fremfor å leve i en infantil fantasiverden der det virkelige liv først starter når dette ender.

Hvordan kan man se positivt på livet og leve lykkelig dersom man tror at "dette er alt", at før meg er det kun evighet og etter meg er det kun evighet? er det mange som spør når man diskuterer dette. For meg er det stikk motsatt, og jeg stiller derfor spørsmålet tilbake: Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror at det ikke er det virkelige liv? Hvordan kan man nyte livet dersom ens handlinger kun kretser om å oppnå et evig liv etter døden? Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror alt rundt deg bare er en illusjon? Jeg nyter hvert sekund av livet nettopp fordi jeg vet at dette er alt! Når jeg blir gammel (eller i morgen på vei til jobb, for den saks skyld), og teppet sceneteppet faller for øynene mine, sitter ikke jeg og gleder meg til andre akt, til il grande finale. Nei, den feite dama synger allerede, ikke bare på det siste verset, men også på det første og eneste. Av jord har jeg kommet, til jord skal jeg bli? Nei - av intet har jeg kommet, og til intet skal jeg igjen bli!

En som står meg nær fortalte meg for ikke så lenge siden at hun ikke turte å tenke på tanken om at det ikke fantes noen Gud, at "dette var alt" og at det ikke fantes noe liv etter døden. Da ville hun blitt gal, sa hun. For meg er det totalt uforståelig. Dersom jeg hadde mistet troen på vitenskapen, på det rasjonelle og sikkerheten om at det er det jeg ser rundt meg som virkelig eksisterer - da ville jeg blitt gal. Dersom jeg skulle gått hver dag og levd for et hinsidig liv - da ville jeg blitt gal.

Men hvordan kan jeg nekte for at det eksisterer en gud? Hvordan kan jeg bevise at alt etter døden bare er et stort intet? Selvsagt kan jeg ikke bevise noe slikt! Men jeg har da enda ikke opplevd noe som helst i livet som tyder på noe annet, og det ville da være totalt irrasjonelt å ikke basere min oppfatning på disse erfaringene.

Men hvordan startet alt sammen? kan du kanskje spørre. Et sted må jo tiden, verden og livet ha begynt! Det må jo være en start! Kristne som tror de kan blande evolusjon og religion sier gjerne at de tror på big bang-teorien, men hva startet big bang? Og hva eksisterte før dette? Hvordan var begynnelsen?

Til dette har den britiske 90 år gamle ateisten og forfatteren av boka "Somewhere Towards the End", Diana Athill, et enkelt og genialt svar: "Kanskje den menneskelige fantasi så begrenset at vi bare er i stand til å tenke innenfor et paradigme av en begynnelse og en slutt?" Mennesket har jo ved et utall anledninger opp gjennom historien bevist sin ubegrensede uvitenhet (nei, jorda er ikke flat og den er heller ikke sentrum av universet, noe til og med den katolske kirken innså såpass tidlig som i 1992 (!) da de frikjente Galileo Galilei for kjetteri...), og det er ingen grunn til å tro at dersom vi ikke kan bevise at det ikke finnes noen gud eller ikke kan besvare alle spørsmål om hvordan tingene oppstod, at dette beviser eksistensen av en høyere makts allmektighet og skaperevne.

Religion er en illusjon, og Gud er en løgn. En arveløgn som går i generasjoner, og som stadig lurer, forfører og forleder milliarder av mennesker verden over. Enhver kristen nordmann hadde, dersom han hadde blitt adoptert av en familie i Saudi-Arabia sekunder etter sin fødsel, ikke blitt kristen allikevel, men muslim. Han hadde trodd at profeten Mohammad og boka hans var de riktige kildene til hvordan han skulle leve livet sitt. Og hadde han blitt oppdratt i Burma ville han gått til templene og tilbedt Buddha og forskjellige åndeverder. Men i stedet har han forblitt i Norge, og tror at Jesus for 2000 år siden gikk på vannet, gjorde vann om til vin og vekket døde mennesker til live.

Men det gjør ikke jeg. Jeg har fridd meg fra denne illusjonen, fra denne løgnen, fra denne undertrykkende samfunnsinstitusjonen som kirken og religionen er.

Jeg er fri, og har aldri følt meg mer lykkelig!

Viva Zapatero!

Da er det bare å gratulerere det spanske sosialistpartiet og statsminister José Louis Rodriguez Zapatero med nok en valgseier i det spanske parlamentsvalget!

Spanjolene har gått til urnene og gitt uttrykk for at de sier nei til en stadig mer utdatert katolsk kirke som vil legge seg opp i vanlige, moderne menneskers liv, og til et konservativt og krigshissig Partido Popular som med velgerprofitt som mål kynisk skyldte på ETA da bombene smalt i Madrid bare tre dager før forrige parlamentsvalg for fire år siden. Om enn hvor tragisk disse bombene var, var det en lykke for Spania at PP begikk en slik superblunder som lokket flere velgere ut av de tusen hjem og satt Zapatero til å styre landet, noe spanjolene i dag har bekreftet at de er tilfredse med.

Jeg ser fram til flere år med kjærkommen reform i Spania - røykelov, homoekteskap, samtaler med baskerne og innskrenkelse av kirkens makt er bare en fantastisk begynnelse på noe virkelig stort!

VIVA ESPAÑA! VIVA ZAPATERO!

Hashemittene - en fiffig kongeslekt

Midtøsten er ikke akkurat kjent for å ose av demokratiske regimer. Og dette kan man gjerne gi Vesten skylda for. Da tenker jeg ikke på den stadige klagingen over amerikanerne og deres herjinger i Midtøsten (men jeg tar det gjerne igjen en annen gang). Jeg tenker mer historisk sett, på den tiden da franskmenn og briter var de store kolonimaktene og delte Midtøsten mellom seg. De innsatt gjerne konger som det selv måtte passe dem, og disse familiene har enten blitt sittende eller blitt kastet av en eller annen brutal diktator, hvis familie gjerne fremdeles sitter ved makten (Syria) om han ikke gjør det selv (inntil nylig, Irak. Iran passer også inn her, den britisk- og amerikanskstøttede gale, gale shahen ble styrtet av de nesten like gale preste som i dag styrer landet).


Jordan, der jeg for tiden bor, er et annet fiffig eksempel. Landets offisielle navn er Det hashemittiske kongedømmet Jordan, etter familien Hashemi som styrer (les: eier) landet. Og er det noen denne familien har god trening i, så er det å være konger rundt omkring. Ikke nok med at de hevder å være direkte etterkommere av profeten Muhammad (stamfaren Hashim ibn Abd al-Manaf var profetens bestefar - tenk det, du), men en senere kar på familietreet, Hussein bin Ali, var emir av Hijaz, den vestlige delen av den arabiske halvøy i dagens Saudi-Arabia, der de hellige byene Mekka og Medina ligger. Og allerede her starter historien med Hashemitter som blir innsatt i noen andres tjeneste: bin Ali var nemlig emir i Hijaz på nåde fra den osmanske sultanen (herskeren over alle muslimer), som satt i sitt flotte palass i Istanbul. Etter at osmanerne tapte første verdenskrig, erklærte bin Ali seg like gjerne som konge av et uavhengig Hijaz. Dette med sterk støtte fra... ja, du gjettet riktig, britene.


Det var jo på denne tiden gode gamle T.E. Laurence red rundt og lekte araber, og han ble som kjent gjennom den legendariske filmen Laurence of Arabia god kompis med hashemittene. Men plutselig kom al-Saud familien ridende, annekterte Hijaz, og innlemmet landet senere inn i Det wahhabiske kongeriket Saudi-Arabia. Samme gjeng sitter og koser seg i kongestolen fremdeles, denne gangen med aktiv amerikansk støtte.


Men hva med hashemittene? De hadde jo ikke noe kongedømme lenger!


Vel, det strømmet ikke akkurat på med hashemitter på det lokale NAV-kontoret. Som sagt, så var hashemittene gode venner med britene, og da T.E. Lawrence og Hussein bin Alis sønn, Faisal bin Al Hussein Bin Ali El-Hashemi (kall han gjerne bare Faisal), red inn i Damaskus og kastet osmanerne (tyrkerne) ut av byen en dag i 1918, satt Faisal seg i en stilling som etterhvert skulle lede til den (godt betalte, vil jeg anta) jobben som konge av Stor-Syria (omfatter dagens Israel, Palestina, Jordan, Libanon samt en bitteliten del av Tyrkia). Men franskmennene, de jævlene, lot aldri en sjanse gå fra seg til å stikke kjepper i hjulene for britenes planer i Midtøsten på denne tiden. Og da Frankrike overtok herredømme over Stor-Syria bare fire måneder etter at Faisal hadde satt seg på kongetronen, kastet de ham like gjerne ut av landet. Faisal benyttet sjansen til et lengre opphold i, ja nettopp, Storbritannia.


Stakkar Faisal. Hva skulle han nå finne på? Hashemittene var igjen uten et land å regjere...


Britene hadde på samme tid fått i oppdrag å holde styr på det nylig opprettede (les: oppfunnede) landet Irak. Som historien har vist ved flere anledninger, er ikke dette nødvendigvis verdens enkleste land å regjere. Så den gang som nå fikk britene føle motstand mot sitt nærvær og sin direkte administrasjon. Dermed fikk noen den geniale ideen (det var nok på et relativt fuktig nachspiel) at gode, gamle Faisal skulle få lov til å bli konge av Irak. Dette syntes faktisk irakerne (hvem er det?) var en kjempeidé, og Faisal ble tatt i mot med åpne armer. Til gjengjeld klarte nå kong Faisal I av Irak å ordne det til slik at landet ble selvstendig (nok en nachspielidé). Kjenner jeg britene rett (og det skal jeg ikke påstå at jeg gjør, men allikevel) så tror jeg de syntes det var like greit å overlate denne konfliktfylte delen av landet til noen andre.

Faisal fikk lov til å være konge av det selvstendige Irak i tre år, før han døde av slag (i Sveits, av alle steder. Er ikke det ikke en idé å være i Irak når man først har blitt konge der?). Som seg hør og bør i et kongerike, var det eldstesønnen Ghazi som tok over tronen etter far. Ghazi døde under mystiske omstendigheter bare seks år senere, og hans sønn, nå Faisal II (de er svært oppfinnsomme på navnefronten i denne familien) tok over jobben. Faisal fikk i motsetning til sin far virkelig satt seg til rette i kongestolen, og regjerte i to tiår. Til gjengjeld var han så uheldig å bli henrettet ved nakkeskudd i bakgården på palasset sitt, sammen med resten av familien, da Abdul Karim Qassim og hans kamerater begikk kupp, og la veien åpen for Saddam Hussein noen år senere.


Dermed var Hashemittene nok engang uten et kongedømme...

Vel, det er faktisk ikke helt sant. For hva var det egentlig som i mellomtiden skjedde litt lenger vest? I Transjordan, denne sanddynen uten nevneverdige byer eller naturressurser øst for Jordanelven?

Da Faisal I ble kastet ut av Damaskus, ble broren hans, Abdullah, så forbannet at han samlet en her i Hijaz og red nordover for å frigjøre byen fra franskmennene. Men Winston Churchill, som nå ledet den fish'n chips-spisende nasjonen på øyene vest for Det europeiske kontinent, ville det annerledes. Han hadde ikke lyst til å komme i trøbbel med franskmennene, og under et berømt teselskap lovte Churchill Abdullah å fikse ham et kongerike dersom han roet ned krigsgemyttene. Abdullah fulgte kanskje ikke så overraskende sine venners råd, og ble belønnet med tittel som emir og senere konge av det til slutt (25. mai 1923) selvstendige Transjordan.

I 1951, mens han var på besøk i Klippemoskeen i Jerusalem, ble kong Abdullah I drept i et attentat av en skredderlærling/terrorist (ja, allerede da var dette begrepet flittig i bruk). Sønnen hans, Talal, tok dermed over som konge av Jordan. Men Talal var ikke helt frisk i hodet, stakkar, og sønnen hans, prins Hussein, ble raskt erkært konge i en alder av 17 år. Kong Hussein var en ganske så populær konge av Jordan, folket stolte på hans beslutninger og visdom. Mot slutten av det andre årtusen ble han svært syk, og reiste ofte til USA for behandling. Like før sin død i 1999 returnerte han til Jordan for å endre litt på arverekkefølgen. Det var broen til kong Hussein, Hassan, som hadde vært kronprins i flere tiår. Men kongen hadde plutselig endret oppfatning om hvem som skulle ta over tronen når han la selv kronen på hylla.

Kong Hussein hadde hatt en rekke koner, og med dem fått en rekke barn (til en slik grad at jeg ikke gidder å ramse dem opp engang...). Én av disse var briten Antoinette Avril Gardiner, med hvem han bl.a. fikk sønnen Abdullah (svært oppfinnsomt, nok engang). Kong Hussein avsatt like godt Hassan som kronprins, og insatte sin sønn Abdullah, bare dager før han selv døde. Og nå kong Abdullah II har ikke vært dårligere. Da kong Hussein endret arverekkefølgen, ordnet han det også så Abduallahs halvbror, Hamzah, skulle være kronprins under Abdullah. Men i 2004 avsatte Abdullah Hamzah som kronprins, uten å oppnevne en ny (men det antas at det etterhvert vil bli Abdullahs sønn prins Hussein (nok en gang, et svært fantasifullt navnevalg), med følgende beskjed opplest på jordansk TV: "Your holding this symbolic position has restrained your freedom and hindered our entrusting you with certain responsibilities that you are fully qualified to undertake."

Vel, det er kanskje greit at vi ikke har en like "interessant" monarkisk historie i Norge...




PS: Jeg var ute forrige helg og drakk pils og diskuterte homofili med en dame som vissnok skal være en fjern prinsesse i denne familien... Jeg skal etter sigende ikke vite om at hun er prinsesse.


PPS: Det skal sies at om jeg ikke har pyntet på historien om hashemittene, så er den noe upresis. Hashemittene utgjør i teorien så mye som halvparten av etterfølgerne etter profeten Muhammed, og siden den karen levde for så mye som 1400 år siden, er det kanskje litt over the top å betegne dagens hashemitter som "one big happy family"...

Trange kår for kjærligheten i Saudi-Arabia

Som en liten oppfølger til innlegget tidligere i uka om det syke, syke regimet i Saudi-Arabia, kommer her et klipp fra avisa Jordan Times/Reuters 14. januar. Nuff said.

No red roses for Saudi sweethearts on Valentine's day

RIYADH (Reuters) - Saudi Arabia's religious police have banned red roses ahead of Valentine's Day, forcing couples in the conservative Muslim nation to think of new ways to show their love.

The Commission for the Promotion of Virtue and Prevention of Vice has ordered florists and gift shop owners in the capital Riyadh to remove any items colored scarlet, which is widely seen as symbolizing love, newspapers said.

"They visited us last night," the Saudi Gazette quoted an unidentified florist as saying.
It is not unusual for the Saudi vice squad to clamp down ahead of Valentine's Day, which it sees as encouraging relations between men and women outside of wedlock, the newspaper said.

Saudi Arabia imposes an austere form of Sunni Islam which prevents unrelated men and women from mixing, bans women from driving and demands that women wear a headscarf and a cloak.

Relations outside marriage are strictly banned and punishable by law.

(Reporting by Souhail Karam; Editing by Giles Elgood)

Hvorfor setter de "gudfryktige" seg alltid over sin gud?

Det finnes mange syke regimer rundt om i verden. Og det er påfallende hvordan de sykeste regimene ofte er de samme som hevder å stå nær en "Gud", og styrer samfunnet etter Hans (hæ? Hva sa du? Hennes?!! Er du GAL??!!) lover, påbud og forbud.

Det er nærliggende å tenke på Iran og Saudi-Arabia.

I førstnevnte land ble det i 1979 gjennomført en "islamsk revolusjon" som skulle renske landet for all synden som fant sted under shahen. Forståelig nok, shaen var rett og slett en (unnskyld ordbruken) brutal jævel. Med støtte fra USA og Storbritannia styrte han landet med jernhånd. Derfor jublet milioner av iranere, blant dem nobelprisvinner Shirin Ebadi, da shahen ble kastet og Khomeini etablerte den Islamske republikken Iran. Islamske lover og regler ble innført, og ikke minst dømt etter, i større grad enn tidligere, og et eget religøst politi som skulle overvåke at lovene ble fulgt, ble opprettet. Men jubelen fra revolusjonens første dager stilnet raskt, og nå er Iran kjent for å være et av verdens mest brutale regimer, og henretter folk over en lav sko, og helst med så brutale metoder som mulig.

I følge Amnesty startet Iran det nye året friskt, med å henrette 13 mennesker. Iran idømmer stadig strengere straffer for de fleste "forbrytelser" etter at de startet sin aksjon mot "umoralsk oppførsel i juni i fjor. I Aftenposten forrige uke kunne vi både lese om en 24-åring som ble dømt til døden for å ha drukket alkohol fire ganger (én er greit, to er greit, tre er greit, men fire - da dømmes du til døden. Nemlig...), og at iransk høyesterett har opprettholdt en dom der to søstre er dømt til døden ved steining for utroskap (et videoopptak viste at ukjente menn var på besøk i huset). Det er rett og slett grusomt å tenke på, og Amnesty og alle andre organisasjoner som jobber med nebb og klør for å få stanset disse henrettelsene skal ha all mulig ære. Problemet nå er at det store antall henrettelser gjør at selv ikke Amnesty klarer å holde helt kontrollen.

Like ille er det i Saudi-Arabia. Her tok al-Saud familien makten på 1930-tallet, og opprettet det Saudiske kongedømmet. Saudiene var i allianse med Muhammad al-Wahhab, og gjorde det derfor til sin sak å spre hans versjon av islam, wahhabismen, i kongedømmet og i den muslimske verden generelt (det er svært normalt at andre arabiske land mottar økonomisk støtte fra Saudi-Arabia mot at saudiene får opprette wahhabistiske moskeer i det respektive land). Blander du et absoluttisk kongedømme med fundamental religiøsitet og en stammekultur der "øye for øye, tann for tann" er den regjerende lov, er man sikret å få trøbbel (tiden etter kristningen av Norge, eller for den saks skyld scener som utspiller seg i filmen og bøkene og "Arn -Tempelridderen" kan også belyse dette poenget).

Saudi-Arabia er kanskje det landet i verden som nå undertrykker kvinners rettigheter i størst utstrekning. Som kjent har ikke kvinner lov til å kjøre bil, og skal de ut et ærend, må de ledsages av et mannlig familiemedlem. Blir du tatt for å stjele, er amputasjon av hender en normal bestraffelse, og i 2007 ble 143 mennesker henrettet ved halshugging på offentlig sted. Heller ikke her skal det så mye til for å bli dømt til døden. Våre venner i Aftenposten kan videre melde om at "et 19 år gammelt offer for en massevoldtekt i fjor ble dømt til pisking og fengsel fordi hun hadde sittet i en bil sammen med en mann hun ikke var i slekt med. Da den unge kvinnen anket dommen, ble straffen omgjort fra 90 til 200 piskeslag fordi dommerne følte seg krenket." Kongen benådet senere kvinnen, etter massivt internasjonalt press. Og i fjor meldte det saudiske nyhetsbyrået at en egyptisk mann ble henrettet for å legge Koranen fra seg på badet (senere ble han også tiltalt for utroskap og, ikke minst, heksekunst!). For noen dager siden ble sågar en kvinne arrestert, forhørt i flere timer, strippet og ransaket, alt for å ha tatt en kaffe med en kollega på Starbucks (fordi strømmen hadde gått på kontoret, og det var litt vanskelig å diskutere markedsstrategi i mørket)! Alt ordnet seg selvsagt da hun endelig fikk tak i mannen sin, som godkjente oppførselen hennes.

Det er to spørsmål som reiser seg for meg i denne sammenhengen:

For det første, hvordan skal Norge forholde seg til land som bryter menneskerettighetene noe så grundig? Jeg har liten tro på boikott og diplomatisk isolasjon som virkemiddel, som er det enkle svaret mange ofte har på dette. Men jeg har heller ingen tro på at vi ikke skal sette krav til disse landene på de områdene der vi har mulighet til å gjøre det, og at vi skal hjelpe både Iran og Saudi-Arabia med å pumpe opp så mye olje de bare vil (mer ett spørsmål for norske selskap enn for norske myndigheter).

For det andre, og mer mitt hovedpoeng i denne artikkelen: Hvorfor er det alltid de som hevder å handle på vegne av Gud som alltid setter seg over Ham?

I følge både kristendommen og islam er Gud allmektig, og de kristne mener Han er en "far" og "god", mens muslimer åpner enhver tale eller opplesning fra Koranen med dens første vers "I Guds, den nåderike, den barmhjertiges navn" (bism-illah al-rahmani al-rahiimi).

Jeg synes det er trist at folk legger livet sitt i hendene på en Gud oppfunnet av stammefolk i Midtøstens ørkener for flere tusen år siden. Men hvis de først tror på en slik gud, og mener at den er ALLMEKTIG, så må de da også for Guds skyld (!) la det være opp til Ham å bedømme hvorvidt han er fornøyd eller ikke med menneskenes oppførsel på jorda! Hvorfor skal de mest såkalte "gudfryktige" sette seg over Gud selv, og dømme "på hans vegne"?

Hvorfor skal prester i Norge fordømme homofile?
Hvorfor skal dommere i Iran dømme folk til steiningsdød fordi de begår den samme "synden", eller fordi de tar seg en fyll i ny og ne?
Hvorfor skal gale, gale, gale saudier kutte hodet av folk fordi de leser Koranen på dass?

Kan de ikke bare vente til dommens dag, som de så gjerne tror på, og la Gud ordne opp selv? I mellomtiden må folk få leve som de vil!

De mest religiøse viser seg ofte å være de mest hyklerske, og dette kan du lese mye mer om i den svært inspirerende boka "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi." av den franske filosofen og hardbarkede ateisten (ja, han omtales sågar som en militant ateist) Michel Onfray. Jeg inviterte Onfray til Studentersamfunnet i Bergen høsten 2007, og han kom og talte til en stor og interessert forsamling. Selv var jeg dessverre ikke tilstede, men du kan lese et intervju med ham i Studvest her.

En annen, minst like inspirerende bok som er verd å nevne i denne sammenhengen er Shirin Ebadis "Iran våkner", der man lærer om det iranske samfunnet fra revolusjonen og fram til i dag gjennom nobelprisvinneren og menneskerettighetsadvokatens øyne.