Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Et feilslått kapitalistisk system!

Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.

De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.

På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.

Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.

Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.

Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.

Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?

Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".

Om valgbarhet

Barack Obama eller John McCain blir USAs neste president.

Mens jeg skriver dette, holder John McCain en TV-sendt tale i Washington, etter at Mitt Romney for noen få timer siden trakk seg fra kampen om å bli den republikanske kandidaten i USAs presidentvalg 4. november. Det er nå liten tvil om at det nå er McCain som skal representere "the GOP" når amerikanerne går til urnene til høsten. Hos demokratene står det fremdeles mellom Hillary Clinton og Barack Obama, som ligger svært nær hverandre i antall delegater som allerede er vunnet, som skårer likt på landsomfattene meningsmålinger, og ingen kan si hvem som vil vinne statene som gjenstår i primærvalgene.

Demokratene må nå gjøre et valg, og det valget handler om én ting:
Hvem kan slå John McCain?

For et halvt år siden var det ikke tvil om at demokratene ville vinne presidentembetet i 2008. Og republikanerne hadde heller ikke hatt noen mulighet, hadde det ikke vært for John McCain, som nå skårer høyt på nasjonale "head-to-head polls". Og disse er svært interessante.

Skal vi tro The Reuters-Zogby Index (noe vi skal være skeptiske til, da de blant andre blundere forutsa at Obama ville vinne stort over Clinton i California), ligger de to demokratiske kandidatene nå følgende an mot John McCain:

Clinton 42 % - 47 % McCain

Obama 43 % - 45 % McCain

McCain ligger altså an til å vinne over begge de to demokratene, men klart bedre an mot Clinton enn mot Obama. Men som sagt, Zogbys tall må vi ta med en klype salt. Det er derfor en god idé å argumentere mer logisk for følgende påstand: USAs neste president heter John McCain eller Barack Obama.

Hillary Clinton vil enten bli slått av Obama i primærvalgene, eller av McCain i presidentvalget.

Først, hvorfor McCain vil slå Clinton og kan slå Obama:

John McCain er den republikanske kandidaten på mange tiår som står nærmest sentrum på den politiske høyre-venstre-aksen. Skal republikanerne vinne valget nå, må de fri til "the independents", de som står i midten - Bush og hans venner ute på den kristenkonservative høyrefløyen er altfor upopulære til at man kan komme fra den samme bakgrunnen og vinne presidentembetet. McCain tjener mye på å være en tidligere krigsfange og på å ha en historie som en svært ærlig og etterrettelig mann, noe som ikke kan sies å være helt sant om den sittende presidenten, George W. Bush.

He [McCain] will showcase conservatism that is not threatening, and will be
attractive to independents and Reagan Democrats.
- South Carolina Republican Sen. Lindsey Graham

Som min kjære venn Kapitalismus på en humoristisk måte viser til i sitt siste innlegg, vil mange erkekonservative republikanere ha store problemer med at John McCain representerer dem i et presidentvalg. Ja, så galt kan det gå at mange, spesielt kristenkonservative, Bush sine kjernevelgere, blir sittende hjemme på valgdagen, fordi de anser McCain for å være så liberal at det kan være det samme om han eller demokratene vinner. Men dette stemmer ikke dersom den demokratiske kandidaten heter Hillary Clinton. Dersom Clinton står som demokratenes kandidat, vil dette fungere som en massemobilisering av konservative velgere som ikke først og fremst stemmer for McCain, men mot Clinton (kanskje med unntak av Ann Coulter... jf: Kapitalismus). Og selvom 80 % av de demokratiske velgerne oppgir at de er fornøyd uansett dersom enten Obama eller Clinton blir president, skal det mye til for Clinton å demme opp for tsunamien av kristenkonservative og økonomisk konservative (som vil unngå et nytt Clinton-forsøk på å reformere helsesystemet) som vil strømme til urnene for å holde henne borte fra Det hvite hus. Derfor vinner John McCain over Hillary Clinton.

Oh, they'll rally behind me. Most Republicans respect the process,
mostRepublicans say 'he's the nominee of our party ... I'm going to get behind
ourcandidate to make sure a Democrat doesn't come in.' It's a fairly
naturalevolution.- John McCain

McCain kan selvsagt også slå Barack Obama. I motsetning til Clinton, leder Obama mot McCain dersom man skal tro Realclearpolitics.com sine gjennomsnitt for de siste ti landsomfattende målingene gjort i USA. Men løpet er så tett at det helt klart er innenfor enhver feilmargin. Så her må vi også fram med et lite resonnement. Obama har rett og slett ikke det samme problemet som Clinton - det er svært få som har et intenst hat til senatoren fra Illinois på samme måte som de har til den tidligere førstedamen. Clintons velgere vil nok i større grad gå ut og stemme på Obama 4. november enn hva Obamas tilhengere vil gjøre med Clinton dersom hun skulle bli demokratenes kandidat, i og med at Obamas kampanje trekker mange som aldri tidligere har stemt. Obama står også mer mot det politiske sentrum enn Clinton, og vil derfor ha større potensiale fra å stjele sentrumsvelgere fra McCain. John McCain er også en litt langsom taler, og han fyller 72 år i august, mens Obama med sin retoriske egenskaper, fengende apell og ungdommelighet vil stå sterkere i direktesendte debatter (med unntak av krigen i Irak, der McCain selvsagt har et mye mer fornuftig standpunkt - selvom det i følge David Broder i Washington Post er Obamas standpunkt som er mest populært på dett området).

A recent Washington Post-ABC News poll showed McCain in a statistical tie
with either Democrat, leading Clinton by 49 percent to 46 percent, and trailing
Obama by a similar margin. Party lines are sharp, and the battle for
independents would be close. Currently, independents give McCain a 12-point lead
over Clinton but favor Obama by 6 points over the Republican.
- David Broder, Washington
Post/Realclearpolitics.com

The surest way to unify the Republican Party, however, is for Democrats to
nominate Hillary Clinton. Barack Obama, the foundation of whose candidacy is his
early opposition to the war in Iraq, would be a more interesting contrast to the
candidate who is trying to become the oldest person ever elected to a first
presidential term, and who almost promises a war with Iran.
- George Will, Washington Post/Realclearpolitics.com

Republikanerne har gjort det eneste riktige, de har stemt etter valgbarhet.
Det bør også demokratene gjøre, og velge Barack Obama.

(Se head-to-head poll mellom Obama og McCain her)