Obamas visjon om en farligere verden

(Jeg hadde følgende kronikk i Bergens Tidende rett før jul)

Kan vi være sikre på at Obamas visjon om avskaffelse av atomvåpen vil skape fredeligere og mer stabil verden?

Sentralt i Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av årets Nobels fredspris til Barack Obama står presidentens visjon om nedrustning og en verden fri for atomvåpen. Kritikken som siden offentliggjøringen har haglet mot Jagland og co. har i første rekke stilt spørsmål ved om Obama får prisen kun for fagre ord, uten å ha rukket å utrette noe nevneverdig i praksis. Men blant alle de kritiske spørsmålene er det ett som mangler: Få – om noen – har har stilt spørsmål ved gyldigheten ved presidentens visjoner. Bak tildelelsen av fredsprisen ligger en uuttalt antakelse om at avskaffelse av atomvåpen vil føre til en fredeligere verden. I forbindelse med årets fredspris er det viktig å ikke la muligheten til å stille kritiske spørsmål ved denne for lengst vedtatte sannheten gå fra oss.

Atomvåpnenes ubegrensede grusomhet
Vitnesbyrd fra overlevende etter to gangene atomvåpen har blitt benyttet i krig er historier om ufattelig grusomhet og lidelse. Forkullede lik, øyne som smeltet ut av hodeskallen og pulveriserte menneskekropper var bare noe av det atombombene som amerikanerne slapp over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 etterlot seg. Atomvåpnene som har blitt utviklet siden, får bombene fra den tid til å framstå som småtteri. En eventuell full atomkrig evner liten tvil om konsekvensene: millioner, for ikke å si milliarder av døde, og i ytterste konsekvens: utslettelse av menneskeheten.

Nettopp atomvåpnenes evne til total ødeleggelse er allikevel den mest sannsylige årsaken til at de ikke har blitt benyttet siden. Frykten for atomkrig kan sees som garantisten for den freden som har hersket mellom verdens stormakter siden annen verdenskrig. Uten atomvåpen ville verden sannsynligvis vært et farligere sted å leve. Kan det derfor tenkes at nedrustningen Obama nå mottar verdens mest prestisjefylte fredspris for ikke vil føre til fred, men snarere til mer krig og lidelse?

Sett med realismens øyne
Det er lett å stille seg kritisk til akademikere som tilkjenner seg den såkalte realismen innenfor internasjonal politisk teori, men når det kommer til atomvåpen er de verdt å lytte til. Grunnleggende i realismen ligger teorien om at staters fremste mål er overlevelse, og for å sikre overlevelse må den være kapabel til å hindre den blir underlagt andre stater ved tvang. Opp gjennom historien har dette først og fremst betydd å enten bygge opp et sterkt nok forsvar som gjør det usannsynlig at et angrep kan lykkes, eller å angripe stater man så som potensielle fiender før de blir sterke nok til å utgjøre en trussel.

Problemet har alltid bestått i å vudere en annen stats evner og intensjoner rett: Ruster den seg kun med tanke på å forsvare seg selv mot et eventuelt angrep, eller har den selv agressive hensikter? Dette ”sikkerhetsdilemmaet”, hvor stater basert på frykt ufrivillig kan bli trukket inn i konflikter, har i all tid dannet grunnlaget for en usikker verden, og våpenkappløpet fram mot første verdenskrig er en god pekepinn på mulige konsekvenser.

Terrorbalansen – den kalde freden
Med unntak av de første årene etter at atomvåpen ble utviklet av USA, har verden i atomalderen vært preget av mindre usikkerhet. Terrorbalansen mellom NATO og Sovjetunionen, en situasjon der det ikke hersket noen tvil om begge siders evne til å utslette den andre, bidro til at partene gjorde alt de kunne for å unngå krig, noe Cuba-krisen i 1962 er et godt eksempel på. Hadde denne vært en krise mellom to konvensjonelle makter, kunne den snarlig ha utviklet seg til en blodig krig. De to landenes atomvåpenarsenaler førte snarere til at full konforntasjon ville bety uunngåelige motangrep og dermed katastrofale konsekvenser for ens eget land og folk. Som det så mange ganger tidligere har blitt påpekt, var ikke perioden mellom andre verdenskrig og murens fall, hvor spent den enn kunne føles, preget av en kald krig, men snarere av en kald fred.

Iran og Nord-Korea som atommakter
Etter de kalde krigens slutt har det først og fremst knyttet seg begymring til spredning av atomvåpen til stater med aggressive regimer. Frykten for gjengjeldelse gjør dog at atommakter flest favoriserer en konservativ, defensiv politikk mot andre stater. Atomvåpen bidrar til å sikre status quo, og dette vil neppe endre seg selv om flere stater skulle skaffe seg dem. Alle stater som har forsøkt å anskaffe atomvåpen de siste tiårene, med eller uten suksess, har gjort dettte av ønske om å skaffe seg sikkerhet mot potensielle fiender, ikke for selv å føre en aggresiv politikk.

Iran og Nord-Korea øsnker ikke å skaffe seg atomvåpen for å kunne angripe andre, men for å sikre sine egne regimer mot angrep utenfra. Mange beskriver lederne i disse landene som gale, men de er neppe gale nok til å be om sin egen utslettelse.

Det er også god grunn til å tro at forholdet mellom India og Pakistan hadde vært mye mer ustabilt og blodig om ikke begge land var atommakter. Hadde Irak vært en atommakt i 2003, ville vi sannsynligvis vært krigen foruten, og dermed spart de om lag hundre tusen sivile menneskelivene som siden har gått tapt.

Atomterrorisme
En annen bekymring er knyttet til om atomvåpen faller i hendene på terrorister. Som det så riktig påpekes, vil ikke frykten for gjengjeldelse ha noen betydning for terrorister, fordi de er vanskelige å finne og ikke har folk eller byer å måtte forsvare. Men om denne frykten ikke kan sies å være ubegrunnet, så er den i alle fall kraftig overdrevet. De fleste atomvåpen i verden, med unntak av noen fra det tidligere Sovjet, er utstyrt med mekanismer som gjør dem umulige å avfyre uten koder og verifisering fra andre personer. Ikke-statlige aktører vil utvilsomt finne det nærmest umulig å anskaffe ressursene det kreves for å stjele, aktivere og avfyre et atomvåpen.

Kostnadene knyttet til utvikling, produksjon og vedlikehold av atomvåpen er enorme, og et av de beste argumentene atomvåpenmotstanderne lenge har kommet med, er at disse pengene heller bør brukes på bedre formål, slik som helse, skole og bekjempelse av fattigdom. Hva dette argumentet imidlertid ikke tar innover seg, er at en avskaffelse av atomvåpen ikke ville ført til en reduksjon i atommaktenes forsvarsbudsjetter, men snarere en drastisk økning. Kostnadene ved å vedlikeholde et begrenset antall atomvåpen, slik som de arsenalene Kina, India og Pakistan besitter i dag, er ingenting i forhold til hva det ville koste å opprettholde den samme avskrekkelsen ved hjelp av våpen og militære styrker av konvensjonell art. Det er derfor tvilsomt at avskaffelse av atomvåpen ville føre til at verdens fattige kunne gått bedre tider i møte.

Obamas verden
Hvis man tar konsekvensen av atomvåpnenes positive effekt på alvor, har dette klare implikasjoner for hvordan man vurderer Obamas visjon om en verden hvor de ikke eksisterer. Hvis atomvåpen har vært sentrale i å sikre verden fred og stabilitet de siste 65 årene, vil avskaffelse av atomvåpen føre en mer ustabil verden, og øke sannsynligheten for flere og mer blodige konvensjonelle kriger på linje med dem vi så i første halvdel av forrige århundre. Terkselen for å gå til konvensjonell krig er lav, men ødeleggelsene kan være store.

Det er vanskelig å unngå de intiutive frysningene en får nedover ryggen av hyllester til atomvåpen slik som i Paul Fussels legendariske essay ”Thank God for the Atom Bomb”. Men atombombens grusomhet må ikke gjøre at vi frigjør oss selv fra å vurdere både dens positive såvel som negative sider – snarere tvert imot. Dersom Obama mot all sannsynlighet får se sin visjon bli til virkelighet, kan det vise seg at konsekvensene blir mer krig – ikke mindre. Nobelkomiteen med sine uutalte antakelser tar ikke denne motsetningen innover seg, og det skulle ikke overraske meg om den sannsynlige sammenhengen mellom atomvåpen og fred blir forbigått i stillhet også under feiringen av årets fredspris.

Økt globalisering, økonomisk integrasjon og internasjonale institusjoner bidrar til å begrense krig mellom stater. Men det er langt igjen til et globalt demokrati. Fram til da må vi nok fremdeles støtte oss på atomvåpnenes avskrekkelse som garantist for verdensfred.

Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".

Hvorfor setter de "gudfryktige" seg alltid over sin gud?

Det finnes mange syke regimer rundt om i verden. Og det er påfallende hvordan de sykeste regimene ofte er de samme som hevder å stå nær en "Gud", og styrer samfunnet etter Hans (hæ? Hva sa du? Hennes?!! Er du GAL??!!) lover, påbud og forbud.

Det er nærliggende å tenke på Iran og Saudi-Arabia.

I førstnevnte land ble det i 1979 gjennomført en "islamsk revolusjon" som skulle renske landet for all synden som fant sted under shahen. Forståelig nok, shaen var rett og slett en (unnskyld ordbruken) brutal jævel. Med støtte fra USA og Storbritannia styrte han landet med jernhånd. Derfor jublet milioner av iranere, blant dem nobelprisvinner Shirin Ebadi, da shahen ble kastet og Khomeini etablerte den Islamske republikken Iran. Islamske lover og regler ble innført, og ikke minst dømt etter, i større grad enn tidligere, og et eget religøst politi som skulle overvåke at lovene ble fulgt, ble opprettet. Men jubelen fra revolusjonens første dager stilnet raskt, og nå er Iran kjent for å være et av verdens mest brutale regimer, og henretter folk over en lav sko, og helst med så brutale metoder som mulig.

I følge Amnesty startet Iran det nye året friskt, med å henrette 13 mennesker. Iran idømmer stadig strengere straffer for de fleste "forbrytelser" etter at de startet sin aksjon mot "umoralsk oppførsel i juni i fjor. I Aftenposten forrige uke kunne vi både lese om en 24-åring som ble dømt til døden for å ha drukket alkohol fire ganger (én er greit, to er greit, tre er greit, men fire - da dømmes du til døden. Nemlig...), og at iransk høyesterett har opprettholdt en dom der to søstre er dømt til døden ved steining for utroskap (et videoopptak viste at ukjente menn var på besøk i huset). Det er rett og slett grusomt å tenke på, og Amnesty og alle andre organisasjoner som jobber med nebb og klør for å få stanset disse henrettelsene skal ha all mulig ære. Problemet nå er at det store antall henrettelser gjør at selv ikke Amnesty klarer å holde helt kontrollen.

Like ille er det i Saudi-Arabia. Her tok al-Saud familien makten på 1930-tallet, og opprettet det Saudiske kongedømmet. Saudiene var i allianse med Muhammad al-Wahhab, og gjorde det derfor til sin sak å spre hans versjon av islam, wahhabismen, i kongedømmet og i den muslimske verden generelt (det er svært normalt at andre arabiske land mottar økonomisk støtte fra Saudi-Arabia mot at saudiene får opprette wahhabistiske moskeer i det respektive land). Blander du et absoluttisk kongedømme med fundamental religiøsitet og en stammekultur der "øye for øye, tann for tann" er den regjerende lov, er man sikret å få trøbbel (tiden etter kristningen av Norge, eller for den saks skyld scener som utspiller seg i filmen og bøkene og "Arn -Tempelridderen" kan også belyse dette poenget).

Saudi-Arabia er kanskje det landet i verden som nå undertrykker kvinners rettigheter i størst utstrekning. Som kjent har ikke kvinner lov til å kjøre bil, og skal de ut et ærend, må de ledsages av et mannlig familiemedlem. Blir du tatt for å stjele, er amputasjon av hender en normal bestraffelse, og i 2007 ble 143 mennesker henrettet ved halshugging på offentlig sted. Heller ikke her skal det så mye til for å bli dømt til døden. Våre venner i Aftenposten kan videre melde om at "et 19 år gammelt offer for en massevoldtekt i fjor ble dømt til pisking og fengsel fordi hun hadde sittet i en bil sammen med en mann hun ikke var i slekt med. Da den unge kvinnen anket dommen, ble straffen omgjort fra 90 til 200 piskeslag fordi dommerne følte seg krenket." Kongen benådet senere kvinnen, etter massivt internasjonalt press. Og i fjor meldte det saudiske nyhetsbyrået at en egyptisk mann ble henrettet for å legge Koranen fra seg på badet (senere ble han også tiltalt for utroskap og, ikke minst, heksekunst!). For noen dager siden ble sågar en kvinne arrestert, forhørt i flere timer, strippet og ransaket, alt for å ha tatt en kaffe med en kollega på Starbucks (fordi strømmen hadde gått på kontoret, og det var litt vanskelig å diskutere markedsstrategi i mørket)! Alt ordnet seg selvsagt da hun endelig fikk tak i mannen sin, som godkjente oppførselen hennes.

Det er to spørsmål som reiser seg for meg i denne sammenhengen:

For det første, hvordan skal Norge forholde seg til land som bryter menneskerettighetene noe så grundig? Jeg har liten tro på boikott og diplomatisk isolasjon som virkemiddel, som er det enkle svaret mange ofte har på dette. Men jeg har heller ingen tro på at vi ikke skal sette krav til disse landene på de områdene der vi har mulighet til å gjøre det, og at vi skal hjelpe både Iran og Saudi-Arabia med å pumpe opp så mye olje de bare vil (mer ett spørsmål for norske selskap enn for norske myndigheter).

For det andre, og mer mitt hovedpoeng i denne artikkelen: Hvorfor er det alltid de som hevder å handle på vegne av Gud som alltid setter seg over Ham?

I følge både kristendommen og islam er Gud allmektig, og de kristne mener Han er en "far" og "god", mens muslimer åpner enhver tale eller opplesning fra Koranen med dens første vers "I Guds, den nåderike, den barmhjertiges navn" (bism-illah al-rahmani al-rahiimi).

Jeg synes det er trist at folk legger livet sitt i hendene på en Gud oppfunnet av stammefolk i Midtøstens ørkener for flere tusen år siden. Men hvis de først tror på en slik gud, og mener at den er ALLMEKTIG, så må de da også for Guds skyld (!) la det være opp til Ham å bedømme hvorvidt han er fornøyd eller ikke med menneskenes oppførsel på jorda! Hvorfor skal de mest såkalte "gudfryktige" sette seg over Gud selv, og dømme "på hans vegne"?

Hvorfor skal prester i Norge fordømme homofile?
Hvorfor skal dommere i Iran dømme folk til steiningsdød fordi de begår den samme "synden", eller fordi de tar seg en fyll i ny og ne?
Hvorfor skal gale, gale, gale saudier kutte hodet av folk fordi de leser Koranen på dass?

Kan de ikke bare vente til dommens dag, som de så gjerne tror på, og la Gud ordne opp selv? I mellomtiden må folk få leve som de vil!

De mest religiøse viser seg ofte å være de mest hyklerske, og dette kan du lese mye mer om i den svært inspirerende boka "Vi trenger ikke Gud. En håndbok i ateologi." av den franske filosofen og hardbarkede ateisten (ja, han omtales sågar som en militant ateist) Michel Onfray. Jeg inviterte Onfray til Studentersamfunnet i Bergen høsten 2007, og han kom og talte til en stor og interessert forsamling. Selv var jeg dessverre ikke tilstede, men du kan lese et intervju med ham i Studvest her.

En annen, minst like inspirerende bok som er verd å nevne i denne sammenhengen er Shirin Ebadis "Iran våkner", der man lærer om det iranske samfunnet fra revolusjonen og fram til i dag gjennom nobelprisvinneren og menneskerettighetsadvokatens øyne.