Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".

Om valgbarhet

Barack Obama eller John McCain blir USAs neste president.

Mens jeg skriver dette, holder John McCain en TV-sendt tale i Washington, etter at Mitt Romney for noen få timer siden trakk seg fra kampen om å bli den republikanske kandidaten i USAs presidentvalg 4. november. Det er nå liten tvil om at det nå er McCain som skal representere "the GOP" når amerikanerne går til urnene til høsten. Hos demokratene står det fremdeles mellom Hillary Clinton og Barack Obama, som ligger svært nær hverandre i antall delegater som allerede er vunnet, som skårer likt på landsomfattene meningsmålinger, og ingen kan si hvem som vil vinne statene som gjenstår i primærvalgene.

Demokratene må nå gjøre et valg, og det valget handler om én ting:
Hvem kan slå John McCain?

For et halvt år siden var det ikke tvil om at demokratene ville vinne presidentembetet i 2008. Og republikanerne hadde heller ikke hatt noen mulighet, hadde det ikke vært for John McCain, som nå skårer høyt på nasjonale "head-to-head polls". Og disse er svært interessante.

Skal vi tro The Reuters-Zogby Index (noe vi skal være skeptiske til, da de blant andre blundere forutsa at Obama ville vinne stort over Clinton i California), ligger de to demokratiske kandidatene nå følgende an mot John McCain:

Clinton 42 % - 47 % McCain

Obama 43 % - 45 % McCain

McCain ligger altså an til å vinne over begge de to demokratene, men klart bedre an mot Clinton enn mot Obama. Men som sagt, Zogbys tall må vi ta med en klype salt. Det er derfor en god idé å argumentere mer logisk for følgende påstand: USAs neste president heter John McCain eller Barack Obama.

Hillary Clinton vil enten bli slått av Obama i primærvalgene, eller av McCain i presidentvalget.

Først, hvorfor McCain vil slå Clinton og kan slå Obama:

John McCain er den republikanske kandidaten på mange tiår som står nærmest sentrum på den politiske høyre-venstre-aksen. Skal republikanerne vinne valget nå, må de fri til "the independents", de som står i midten - Bush og hans venner ute på den kristenkonservative høyrefløyen er altfor upopulære til at man kan komme fra den samme bakgrunnen og vinne presidentembetet. McCain tjener mye på å være en tidligere krigsfange og på å ha en historie som en svært ærlig og etterrettelig mann, noe som ikke kan sies å være helt sant om den sittende presidenten, George W. Bush.

He [McCain] will showcase conservatism that is not threatening, and will be
attractive to independents and Reagan Democrats.
- South Carolina Republican Sen. Lindsey Graham

Som min kjære venn Kapitalismus på en humoristisk måte viser til i sitt siste innlegg, vil mange erkekonservative republikanere ha store problemer med at John McCain representerer dem i et presidentvalg. Ja, så galt kan det gå at mange, spesielt kristenkonservative, Bush sine kjernevelgere, blir sittende hjemme på valgdagen, fordi de anser McCain for å være så liberal at det kan være det samme om han eller demokratene vinner. Men dette stemmer ikke dersom den demokratiske kandidaten heter Hillary Clinton. Dersom Clinton står som demokratenes kandidat, vil dette fungere som en massemobilisering av konservative velgere som ikke først og fremst stemmer for McCain, men mot Clinton (kanskje med unntak av Ann Coulter... jf: Kapitalismus). Og selvom 80 % av de demokratiske velgerne oppgir at de er fornøyd uansett dersom enten Obama eller Clinton blir president, skal det mye til for Clinton å demme opp for tsunamien av kristenkonservative og økonomisk konservative (som vil unngå et nytt Clinton-forsøk på å reformere helsesystemet) som vil strømme til urnene for å holde henne borte fra Det hvite hus. Derfor vinner John McCain over Hillary Clinton.

Oh, they'll rally behind me. Most Republicans respect the process,
mostRepublicans say 'he's the nominee of our party ... I'm going to get behind
ourcandidate to make sure a Democrat doesn't come in.' It's a fairly
naturalevolution.- John McCain

McCain kan selvsagt også slå Barack Obama. I motsetning til Clinton, leder Obama mot McCain dersom man skal tro Realclearpolitics.com sine gjennomsnitt for de siste ti landsomfattende målingene gjort i USA. Men løpet er så tett at det helt klart er innenfor enhver feilmargin. Så her må vi også fram med et lite resonnement. Obama har rett og slett ikke det samme problemet som Clinton - det er svært få som har et intenst hat til senatoren fra Illinois på samme måte som de har til den tidligere førstedamen. Clintons velgere vil nok i større grad gå ut og stemme på Obama 4. november enn hva Obamas tilhengere vil gjøre med Clinton dersom hun skulle bli demokratenes kandidat, i og med at Obamas kampanje trekker mange som aldri tidligere har stemt. Obama står også mer mot det politiske sentrum enn Clinton, og vil derfor ha større potensiale fra å stjele sentrumsvelgere fra McCain. John McCain er også en litt langsom taler, og han fyller 72 år i august, mens Obama med sin retoriske egenskaper, fengende apell og ungdommelighet vil stå sterkere i direktesendte debatter (med unntak av krigen i Irak, der McCain selvsagt har et mye mer fornuftig standpunkt - selvom det i følge David Broder i Washington Post er Obamas standpunkt som er mest populært på dett området).

A recent Washington Post-ABC News poll showed McCain in a statistical tie
with either Democrat, leading Clinton by 49 percent to 46 percent, and trailing
Obama by a similar margin. Party lines are sharp, and the battle for
independents would be close. Currently, independents give McCain a 12-point lead
over Clinton but favor Obama by 6 points over the Republican.
- David Broder, Washington
Post/Realclearpolitics.com

The surest way to unify the Republican Party, however, is for Democrats to
nominate Hillary Clinton. Barack Obama, the foundation of whose candidacy is his
early opposition to the war in Iraq, would be a more interesting contrast to the
candidate who is trying to become the oldest person ever elected to a first
presidential term, and who almost promises a war with Iran.
- George Will, Washington Post/Realclearpolitics.com

Republikanerne har gjort det eneste riktige, de har stemt etter valgbarhet.
Det bør også demokratene gjøre, og velge Barack Obama.

(Se head-to-head poll mellom Obama og McCain her)

Hvor går velgerne til Edwards?

Jeg følger primærvalgene i USA med stor spenning, både det republikanske og det demokratiske løpet. Hos republikanerne begynner det å bli ganske klart at John McCain blir deres kandidat til presidentvalget 9. november. Når han nå sannsynligvis også får de stemmene som skulle ha tilfalt Rudy Giuliani, etter at han trakk seg onsdag, skal de mye til for at Mitt Romney slår McCain. Dessverre. John McCain er den kandidaten jeg liker best blant republikanerne, og derfor håper jeg ikke han blir partiets kandidat. I såkalte "head-to-head-polls" er han den eneste republikanske kandidaten som har vist en mulighet til å kunne hamle opp med både Clinton og Obama, og som tidligere nevnt ønsker jeg begge disse fremfor enhver republikaner. McCain kjører hardt på at han vil være en god øverstkommanderende for de amerikanske troppene for å tekke høyresiden i partiet som er veldig opptatt av sikkerhetspolitikk, men med sin bakgrunn som krigsfange og torturoffer, og med mange liberale standpunkt på bl.a. homofili, vil han kunne trekke mange velgere fra sentrum av det politiske spektrum.




Hos demokratene er det tettere. Men nå står det ikke lenger mellom tre kandidater, men to. Etter at John Edwards trakk sitt kandidatur på onsdag lurer mange på hva som nå vil skje på Supertirsdag. Edwards har ikke offentlig støttet verken Clinton eller Obama, men det ryktes at han holder en knapp på Obama. Dette til tross for at Obama er den kandidaten av de tre som befinner seg lengst til høyre i det politiske spektrumet, og Edwards lengst til venstre (med klar margin) med Clinton i midten. Edwards skal bl.a. ha uttrykt misnøye med Obamas forslag til nasjonal helseplan, der ikke alle skal inngå, i motsetning til Clintons foreslåtte politikk, der alle skal dekkes av helseforsikring på en eller annen måte.



Spørsmålet nå er hvem Edwards' velgere kommer til å stemme på førstkommende tirsdag, da demokratene i hele 22 stater skal stemme fram sin kandidat til presidentvalget. I følge VG-nett skal 40 % av Edwards' tilhengere nå gi sin stemme til Clinton, og 25 % til Obama, uten av VG oppgir noen kilde til dette. Men det ville ikke være unaturlig å anta at dette stemmer, i og med de tre kandidatenes plassering i det politiske landskapet. Men det er to grunner til å ta forbehold ved dette: For det første var Edwards også en anti-establissement-kandidat, slik som Obama hevder å være, i sterk kontrast til Clinton. For det andre kan dette bildet snu seg noe dersom Edwards går inn for å offentlig støtte Obama før Supertirsdagen. Man kan ikke anta at alle hans velgere da automatisk vil stemme på Obama, men at det kan ha en viss effekt er ikke til å stikke under en stol.



Etter seieren i South Carolina forrige uke ble Obama mye omtalt i pressen, og diskusjonen gikk mye på hvorvidt dette hadde blitt et rasevalg, i og med at 80 % av alle afroamerikanere som stemte ved valget i SC stemte på Obama, og at Clinton hadde fått mye større støtte fra de hvite. hvordan vil Obama klare seg i stater med færre svarte innbyggere, var spørsmålet mange stilte seg. Jeg synes dette er et litt lite gjennomtenkt spørsmål. Et valg i Sørstatene handler kanskje en del om rase, fordi motsetningene mellom svarte og hvite fremdeles er sterke (noen heiste f.eks. et sørstatsflagg utenfor et Obama-møte i SC). De svarte vil instinktivt se Obama som sin kandidat, mens de hvite aldri vil stemme på en svart. Men i andre stater, der motsetningene ikke er så store, er de hvite mer tilbøyelige til å stemme på en svart kandidat, og vice versa.



Løpet er derfor fremdeles helt åpent, og vi kan bare håpe at Obama har det som skal til for å vinne det demokratiske kandidaturet!

What change? It's the economy, stupid...

For tre-fire måneder siden trodde de fleste forståsegpåere og kommentatorer at nominasjonsprosessen i det demokratiske parti i USA ikke ville bli så mye mer enn en kroningsferd for Hillary Rodham Clinton. Kan Hillary stoppes? spurte The Economist 27. september 2007. Og svaret hadde de selv: Det ser mindre sannsynlig ut for hver dag som går.

Enter Barack Obama. Enter CHANGE. Obama lyktes med strategien om å komme inn som en frisk vind, en med nye tanker, som en skilte seg mest fra det bestående, fra Bush-administrasjonen og fra Washington. Han var ung, han var svart og han var veltalende. Plutselig var det Obama alle måtte rette seg etter, og demokrater som republikanere hoppet på change-toget. Change var den siste måneden det ordet som ble benyttet mest av kandidatene under debatter, apeller og intervjuer. Obama vant Iowa, gav amerikanerne håp, og The Economist snudde like lett som alle andre. The triumph of hope over experience? skrev den London-baserte avisen på lederplass denne gangen. Obama hadde satt dagsorden, og selvom alle nå snakket om change var det han som hadde oppfunnet begrepet, han som kunne kalle det "sitt". Hvem kunne slå Obama nå? Han spiste opp forspranget Clinton hadde hatt i månedsvis hadde hatt både i de neste statene på primaries-lista og i landet som helhet.

Enter børsfall. Enter subprime morgage, boligkrakk, ubetalte regninger og banker som går konkurs. Den amerikanske økonomien hadde vært fallende i månedsvis, men nå begynte det virkelig å bli ille. Plutselig handlet det ikke lenger om Irak, som "alle" for et år siden trodde denne valgkampen ville handle om. Folk vil nå ha en kandidat som kan snu økonomien og som kan sikre mat på bordet. Og da er det nok ikke lenger hope og change som betyr så mye, men pondus, kunnskap og experience. Nå vil amerikanerne ha en som har vært ute en vinternatt før. Det har Hillary Rodham Clinton, og nå stiger hun på meningsmålingene igjen. Hun har tatt tilbake ledelsen på de nasjonale målingene, og vant nå sist arbeiderbastionen Nevada, til tross for at den største arbeiderorganisasjonen støttet Obama.

"It's the economy, stupid", var mannen Bill Clintons slagord i 92. Dette ser ut til å være til hjelp for Hillary også, som nå har vind i seilene mot å bli demokratenes presidentkandidat i valget 9. november.

Dessverre, mener jeg. Det er vanskelig å helt vite hva Obama står for, men at det hadde vært et friskt pust å få en ung mann med visjoner inn i Det hvite hus, en mann som har vokst opp i Indonesia og nok ser verden på en litt annen måte enn det etablerte Washington, ser jeg på som en fordel.

Også på republikansk side skjer det noe, og også der er det den mest erfarne kandidaten som nå leder på målingene og som sist vant staten Sør-Carolina. Dersom vi i dag kunne vite at det var Republikanerne som skulle vinne presidentvalget til høsten, ville jeg helt klart foretrukket John McCain. En mann av sitt ord som vet hva menneskerettigheter er, noe som vel har vært som et fremmedord å regne de siste syv årene i Pennsylvania Avenue.

Derfor håper jeg det også snur også hos republikanerne, og at Mitt Romney eller Mike Huckabee vinner til slutt. For i de såkalte head-to-head-polls som har blitt gjort det siste halve året, er det først og fremst McCain som har vist evne til å kunne hamle opp med både Clinton og Obama i et presidentvalg, og jeg foretrekker begge de to sistnevnte foran enhver republikaner.

Men selv en krig som den i Irak kan vise seg å være lettere å snu en amerikansk økonomi, som nå er inne i sin verste krise på lang, lang tid. Dermed stiller jeg spørsmålet:

Can Hillary be stopped?