Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!

Nakenhysteri

Fotografen Jock Sturges skaper igjen overskrifter i Norge. I midten av mars raste fotograf Morten Krogvold mot Trondheim Kino, etter at sistnevnte nektet å vise en reklamefilm for fotofestivalen Nordic Lights i Kristiansund, der Krogvold er kunstnerisk leder, fordi filmen viste bilder av nakne barn som noen i følge kinoen kunne finne støtende (se filmen her).

Nå når festivalen har startet, er det Redd Barna som reagerer. I et intervju med Dagbladet hevder leder av Redd Barnas Norgesavdeling Marianne Borgen at "bildene kan trigge til vold mot barn", og anmoder festivalen om å fjerne bildene fra utstillingen.

Amerikaneren Sturges er kjent for sine fotografier, først og fremst i sort/hvitt, av nakne barn og ungdom. Disse har han tatt mens han i lengre tid har oppholdt seg i "samfunn" der nakenhet er naturlig, i naturistmiljøer i det liberale nord-California og Frankrike. Bildene er til dels svært uttrykksfulle, stemningsfulle og flotte, og ikke minst ærlige.

Borgens frykter at pedofile kan tennes av Sturges' bilder, og dermed begå overgrep mot barn. Overgrep mot barn må selvsagt forhindres med alle mulige virkemidler, men jeg tror å stemple denne utstillingen som pornografisk har motsatt virkning. Borgens holdninger er nakenhysteri, og bygger oppunder nettopp et unaturlig og usunt forhold til nakenhet og til barn og ungdoms kropper. Jeg er sikker på at dersom det hadde vært bilder av 3-åringer utstillingen hadde handlet om, hadde det ikke blitt reagert på samme måte, ei heller, selvsagt, om det var fullt utvokste voksne kvinner det var snakk om. Men når det er ungdom som så tydelig er i en overgangsfase rent kroppslig, blir det reaksjoner. Hvorfor? Hvorfor skal vi ikke kunne forholde oss naturlig til også nakne subjekter i denne perioden av livet? Hvorfor skal vi reagere på det mest naturlige i verden, nemlig nakne mennesker?

Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at man kan stusse over noen av Sturges' bilder. Når det uttrykket han ønsker å formidle later til å være naturlighet og det vakre ved det normale, virker en del av bildene litt vel oppstilt og dermed også seksualiserte, uten at bildene blir seksuelle av den grunn, nettopp fordi subjektene i bildet ikke utstråler seksualitet. Dette gjør at bildene får noen unødvendige sensuelle undertoner. Men dette er først og fremst en kunstnerisk innvending, fordi jeg synes dette gjør bildene til dårligere kunstverk, ikke fordi jeg synes at bildene er i nærheten av å grense til pornografi. Det er også noe merkelig at nesten alle bildene er av jenter, noe som jeg godt kan forstå fører til at noen tar slutningen at Sturges har et spesielt forhold til unge jenter.


Den eneste etiske innvendingen jeg kan er at de som er tatt bilde av kanskje ikke setter like stor pris på bildene noen år senere. Denne innvendingen gjelder alle mulige bilder som har et personlig og intimt uttrykk, slik som nettopp pornografi, men blir spesielt sterk i situasjoner der barn er involvert. Men denne innvendingen har ingenting med påstanden om at bildene kan føre til overgrep mot barn å gjøre.

















Jeg er enig med Krogvold når han hevder at holdningene til Trondheim Kino (og sikkert også Borgen) ligner amerikanske tilstander. Jeg vil være overrasket dersom ikke de unge jentene på disse bildene har et mer avslappet og naturlig forhold til sin kropp en hva en gjennomsnittlig tenåring (eller voksen for den del) har. Jeg tror at disse bildene kan bidra til å gjenvinne det naturliges herredømme over det synet vi har på kropp i vårt samfunn. "Alt" skal ikke være naturlig, både fordi vi skal være svært varsomme mot å seksualisere barn, men ikke minst fordi det er trist hvis vi ender opp med å avseksualisere kropp og kroppslige uttrykk helt. Som en venninne av meg en gang sa da vi diskuterte saken om svenske kvinner som ønsket å bade toppløse i offentlige svømmehaller, så er det trist om kvinnebryster mister mystikken, begjæret og det seksuelle som er forbundet med dem.


Men utstilligen på Nordic Lights handler ikke om avseksualisering. Den handler om å forsøke å få bukt med et usunt nakenhysteri.



(Døm selv - Du kan se et utvalg av Sturges' bilder her og her.)

Kina, OL, protester og boikott

I dag har OL-fakkelen forsøkt å gjøre sin vei gjennom Londons gater, og flere steder har ilden blitt forsøk slukket, stjålet og stoppet av politiske aktivister (se video av det her, her og ikke minst her). Forståelig nok, dersom man tar Kinas forhold til Burma, Tibet og interne menneskerettigheter i betraktning.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av at Kina skal avholde sommerolympiaden 2008. Men jeg vil ikke definere meg som en motstander av det. Et OL med den oppmerksomheten det medfører kan definitivt ha positive konsekvenser for utviklingen i et land som bryter såpass mange menneskerettigheter. Min teori er at man etter OL i Kina i sommer vil "komme ut i pluss" når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet.

I flere land har debatten gått de siste par ukene om boikott, aksjoner og protester under OL. I Frankrike har president Sarkozy singalisert at han vil boikotte åpningen, mens Storbritannias statsminister Gordon Brown har utelukket en slik aksjon fra hans egen side. Polen, Tsjekkia og Tyskland har bekreftet at de vil boikotte åpningsseremonien. Her i Norge var det i forrige uke prat om at Norge skulle boikotte åpningsseremonien, men dette ble søndag avkreftet av statsminister Stoltenberg. Debatten i Norge har først og fremst oppstått etter at idrettspresident Tove Paule har hatt relativt sterke uttalelser i pressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og har i høy grad gitt norske utøvere frie tøyler til å vise sin motstand mot det kinesiske undertrykkingsregimet.

Jeg er uenig med to personer oppi alt dette: Statsminister Stoltenberg, og ikke minst det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg. Heiberg, OL-general på Lillehammer i 1994, har kommet flere mindre heldige uttalelser den siste tiden. Blant annet har han påstått at idrett og politikk må holdes adskilt, og at situasjonen i Kina har blitt mye bedre i det siste. Dette er naivt og dumt, men jeg kan godt forstå at Heiberg er i en presset situasjon, og at det er vanskelig for ham å kritisere Kina. Statsminister Stoltenberg slipper ikke like lett unna. Dersom regjeringen skulle ende med konklusjonen at det ikke er riktig å boikotte åpningsseremonien, er dette helt greit for meg. Men å komme til denne konklusjonen i april for et OL som åpner i august, er helt feil. Men å true med boikott og bruke norske og internasjonale medier for alt det er verdt, er mye viktigere. Men når man allerede nå offentliggjør at man ikke skal boikotte, har man kastet kortene og har altfor få pressmidler igjen.

Norge har alene veldig liten påvirkning på Kina gjennom en boikott, men dersom flere land er med og opprettholder presset ved å true med en slik boikott fram til lekene starter, kan man virkelig oppnå resultater. Dette var også litt av poenget til en uvanlig frittalende og hardtslående Bjørn Hansen i en kommentar i helgens "Verden på lørdag" på NRK P2 (alle Bjørn Hansen-fans må høre dette! Ca. 1/5 ut i programmet lørdag 5. april).

Som Bjørn Hansen også påpeker, har boikott sjelden ført til noen stor forandring. Det var ikke boikott av OL i Moskva som gjorde at jernteppet gjennom Europa falt. USAs boikott mot Cuba har ikke felt Castro-regimet, ei heller felte det Saddam Hussein. Men å true med boikott kan opprettholde verdensopinionens oppmerksomhet mot Kinas menneskerettighetsbrudd, og det burde nå være hovedmålet.

Hva idrettsutøvere angår har jeg i år flere venner og kjente som skal delta i OL enn noen gang, både fra Norge og andre land. Jeg håper disse på en eller annen måte viser sin avsky mot menneskerettighetssituasjonen i Kina under lekene, enten ved å holde et Tibet-flagg i hånda under åpningsseremonien, eller ved å bære t-skjorter fra Amnesty eller Reporters Without Borders under TV-intervjuer eller medaljeseremonier. Idrettsforbundene bør la dem få gjøre dette ut fra samvittighetshensyn. Det spørs bare hva sponsorene synes om det... og hvor tøffe idrettsutøverne er......

Hvor dum går det an å være? I - FrP og "Fitna"

I dagens Aftenposten på nett uttaler FrP-formann Siv Jensen at hun gjerne skulle se at "norske filmskapere og kunstnere var tøffe nok til å lage en islam-kritisk film", slik den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders har gjort med "filmen" "Fitna" som ble lansert torsdag, en dag tidligere enn planlagt.

Hvor dum går det an å være?

For det første er dette første gang FrP og Jensen overhodet bryr seg med hva norske kunstnere driver med. At hun skulle være i noen som helst posisjon til å gi dem anbefalinger eller oppfordringer er jo et herlig nytt kapittel i FrPs kulturpolitikk i så måte...

For det andre tviler jeg ikke på at en del norske kunstnere og filmskapere vil være villige til å lage en islam-kritisk film. Men å snakke om islam-kritiske filmer i sammenheng med diskusjonen rundt Wilders' amatørmessige, uopplyste, propagandistiske, fremmedfientlige og hatefulle klipp-og-lim-prosjekt er, for å bruke et uttrykk min kjære venn Kapitalismus bruker både titt og ofte, "heilt på tur".

Selvsagt skal islam kritiseres, som alle religioner bør kritiseres. Selvsagt bør islam kritiseres, fordi mange samfunnssystemer som hevder å være tuftet på islam er svært undertrykkende og ufrie. Men målet med å kritisere noe, må vel være å endre det man er uenig i? Geert Wilders provokasjon kan kun sies å gjøre det motsatte, nemlig å bidra til å øke motsetningene snarere enn å legge opp til en konstruktiv debatt.

Her i Jordan, som i resten av verden, kan filmen sies å ha blitt mottatt med noe "skuffelse". Den var langt ifra så "ille" som man så for seg, en nederlandsk bekjent også sa seg glad for da jeg i går ringte for å "gratulere" ham med filmlanseringen.

Muslimer fra Jordan og andre land i regionen har helt klart lært noe fra karikaturstriden for to år siden. De innser at Wilders' høyeste ønske er å provosere, og at voldelige reaksjoner derfor kun vil være å løpe i hans ærend. I fredagens Jordan Times uttaler en en representant for ministeriet for awqaf og religiøse anliggender at "muslimer og religøst lærde bør ikke gå i fellen til de som forsøker å provosere fram reaksjoner ved å fornærme islam", før han fortsatte "som muslimer bør vi ikke gå i fellen ved å handle emosjonelt”, og at den eneste riktige måten å møte denne typen provokasjoner var å ”klargjøre den sanne betydningen av islam (…) som en moderat, blansert og fredfull religion”.

Uansett hvor enig eller uenig man er i den siste påstanden, kan man i alle fall si at det ved denne typen reaksjoner er verdens muslimer som kommer styrket ut av farsen rundt "Fitna", ikke høyreekstreme og fremmedfientlige klovner som Geert Wilders og Siv Jensen.

PS: Er det noen andre som har lagt merke til at Wilders og Jensen har eksakt samme hårfarge...? Tilfeldig? Neppe...