Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

Endelig er Karadzic tatt!

Endelig er den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic fra krigen på Balkan på nittitallet funnet og arrestert!

Dette er viktig av to årsaker:
1. Endelig får ofrene og pårørende fra borgerkrigen i Jugoslavia stilt en av de viktigste massemorderne for retten;
2. Krigsforbryterdomstolen i Haag får bevist at man ikke kan slippe unna med krigsforbrytelser!

Gratulerer til gutta i Haag og Beograd! Dette er en gledens dag!

Les mer her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2552557.ece
http://www.reuters.com/article/newsOne/idUSL2196241820080722

MORO

I serien "Stig Arild presenterer festlige separatistorganisasjoner" har vi denne uken kommet til en gjeng artige sjeler på Mindanao sør Filippinene. Og er navnet deres moro? Ja! Er det dobbelt moro?! Nei! Det er TRIPPEL MORO!

Moro er nettopp navnet til denne gjengen som prøver å skape sin egen lille islamske stat i øyriket i Sørøst-Asia. Og der stopper litt av oppfinnsomheten. For deretter kommer standardfrasen Islamic Liberation Front.

Vi snakker altså om MORO ISLAMIC LIBERATION FRONT!

Det som gjør dette navnet ekstra moro, er at de da får den interessante forkortelsen MILF. Den oppmerksomme leser vet veldig godt at dette også er et utrykk som benyttes for over gjennomsnitt flotte mødre, eller "Mothers I'd Like to Fuck".

Vi kan bare drømme om hvor moro det blir når MILF får sin egen stat i Filippinene, og ønsker gutta (eller er det bare en gjeng med flotte, middelaldrende mødre?) lykke til videre!

Stopp kjønnslemlestelsen!

I dag kunne norske medier melde om at to foreldre har blitt siktet for å ha gjennomført kjønnslemlestelse (omskjæring) på fem av sine døtre i alderen 5 til 14 år. Kjønnslemlestelse av kvinner ble forbudt ved lov i Norge i 1995, og strafferammen er opptil 3 års fengsel (6-8 år dersom inngrepet fører til skader, sykdom eller død).

Det er kjempeflott at myndighetene har tatt tak i dette. Kjønnslemlestelse, som hos kvinner innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og fjerning av kjønnslepper, er et grusomt brudd på menneskrettighetene, det er tortur på høyt nivå, det medfører varige smerter og helsemessige komplikasjoner, det gjør det umulig å få noen som helst nytelse av sex, og det er et ekstremt brudd på retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi må gjøre det helt klart at kjønnslemlestelse ikke tolereres i Norge, og vi må bidra til en internasjonal kamp mot denne tradisjonen. At foreldrene nå siktes i denne saken kan ha en viss preventiv effekt på andre, det beviser at norske myndigheter tar kjønnslemelstelse alvorlig.

Men skal det virkelig ha en effekt, må vi gå grundigere til verks. Foreldre som tilhører kulturer der kjønnslemlestelse er vanlig må vite at de løper en stor risiko ved å la barna sine bli utsatt for et slikt overgrep. Aftenposten melder om at det er vanskelig å bevise tilfeller av kjønnslemlestelse. For at flere tilfeller skal oppdages, må vi gjøre underlivsundersøkelser av jenter obligatorisk i Norge.

Her møter man raskt en vanskelig balansegang. Hvem skal undersøkes? Kjønnslemlestelse er vanligst i en del land i Afrika (Egypt, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Gambia m.fl.), men skjer over hele verden. Skal vi da satse på å undersøke de som har bakgrunn fra land hvor man har flest tilfeller av kjønnslemlestelse? Nei. For det første fordi dette vil være å mistenke noen personer mer enn andre basert på etnisk bakgrunn, for det andre fordi man da kan tenkes å unngå å oppdage en del tilfeller som ikke kommer fra disse landene. Det bør derfor være obligatorisk for alle jenter, såvel etnisk norske som de med en annen bakgrunn.

Men er det ikke bortkastede penger å undersøke underlivet til etnisk norske jenter bare fordi en liten andel av befolkningen med en helt annen bakgrunn skal sikres mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Igjen, nei. Her kan man slå to fluer i en smekk: Slike undersøkelser er positivt uansett, man kan oppdage sykdommer, kreftfare og komplikasjoner tidlig, og man kan bidra til å spre informasjon til jentene om helse, kropp og sex. Samtidig kan man oppdage menneskerettighetsbrudd der det har blitt gjort, uten at man skiller mellom etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn. Jeg har langt i fra nok medisinsk kunnskap til å være sikker på når slike undersøkelser bør gjennomføres, men et forslag må kunne være å gjøre dette tidlig i barnas liv (2-3 år?) og når de har nådd puberteten.

Når det gjelder ansvar og straff, er det definitivt foreldrene som er ansvarlige for barnas helse fram til disse fyller 18 år. Å frasi seg ansvaret fordi barna har oppholdt seg hos familie i utlandet, er derfor ikke tilstrekkelig. Det er et gyldig argument at mange foreldre er utsatt for sterkt press fra slektninger, men dette skal ikke ha noe å si for hva foreldre som er norske borgere har av ansvar overfor barna sine. Men det må også kunne åpnes for å kunne straffe andre som har ytt press og oppfordret til kjønnslemlestelse, slik som man har i f.eks. drapssaker.

Kjønnslemlestelse er utvilsomt mest skadelig på kvinner, men det er mest utbredt blant menn. Mens inngrep på kvinners kjønnsorganer er mer tradisjonelt forankret og har påståtte praktiske forklaringer som å øke dyden eller sikre at man ikke skal kvitte seg med møydommen for tidlig, er kjønnslemlestelse av menn i utgangspunktet religiøst forankret i jødedommen og islam, men har blitt en motesak i både Sør- og Nord-Amerika og i Sør-Europa. Myter eksisterer om at fjerning av menns forhud bidrar til bedre renslighet.

Rent fysisk er slike inngrep på kvinner mye mer alvorlig enn omskjæring av menn. Men prinisppielt er det like feil med mannlig omskjæring: Man amputerer en helt sunn og frisk del av kroppen (og til og med av forplantningsorganet!) til forsvarsløse barn. Dette er utvilsomt et brudd på menneskerettighetene!

Man bør derfor fortsette og trappe opp kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Men samtidig bør samme inngrep på gutter forbys på prinsippielt grunnlag. Alt annet vil være diskriminering!

Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".

En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!