En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!

Grunnlov på tom mage

(Denne kronikken hadde jeg på trykk i Bergens Tidende 14. mai)

10. mai gikk Burmas innbyggere til urnene for å stemme over et forslag til ny grunnlov. Dersom grunnloven blir vedtatt vil den befeste militærets makt og legge hindringer i veien for nobelprisvinner Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy og andre opposisjonsgrupper. Men blant store deler av Burmas syklonrammede befolkning overskygger kampen for å overleve kampen for politiske rettigheter. Dette er resultatet av en klar strategi fra juntaens side. Et folk på randen av sult har annet å tenke på enn demokrati og menneskerettigheter.

Syklonen Nargis herjinger har igjen på en tragisk måte ført Burma tilbake i medias søkelys. Sist gang landet skapte overskrifter var en hel verden vitne til hvordan militærjuntaen var villige til å regelrett slakte sine egne landsmenn for å hindre at deres absolutte makt utfordres. Selv sto jeg dagen før blodbadet startet blant hundre tusen jublende mennesker ved Sule-pagoden midt i Yangon sentrum. Spenningen, og ikke minst optimismen, som lå i luften var til å ta og føle på. Jeg var blant dem som hadde et håp om at den nye medievirkeligheten ville hindre juntaen i å svare med vold, og at general Than Shwe og resten av det undertrykkende regimet ville innse at det var på tide å ta hatten sin og gå.

De kommende dagene skulle knuse dette håpet ettertrykkelig. I de siste ukene før de første forsiktige demonstrasjonene fant sted, ble utdrag fra grunnlovutkastet hyllet på lederplass i propagandaavisen The New Light of Myanmar, og talsmenn for regjeringen kunne love at flerpartivalg og demokrati lå i det burmesiske folks fremtid. Folk flest fnyste av løftene. ”De lager bare en oppskrift på hvordan de kan befeste sin egen makt, bak et dekke av falskt demokrati”, ble jeg fortalt.

Få dager senere tok folket til gatene. Men det var ikke grunnloven, men juntaens feilslåtte økonomiske politikk som tente gnisten. Over natten fjernet de subsidiene på drivstoff, noe som doblet transportkostnadene og sendte matvareprisene i været. De første små demonstrasjonene mot subsidiekutten ble raskt slått ned av myndighetene, og de voldelige arrestasjonene fikk landets munker til å reagere. Snart var gatene i de største byene fylt med rødkledte og glattbarberte elever av Buddha som resiterte Dhammaens budskap om ikke-vold, forsoning og fred.

Den nye grunnloven vil gi burmeserne betraktelig bedre politiske og sivile rettigheter enn hva de har nytt siden unntakstilstand ble erklært i 1974. Men dette forutsetter at juntaen holder seg til spillereglene, noe svært få tror den vil. Selv de mest optmistiske burmesere har forhåpentligvis gått mann av huse og stemt ”nei”. Den nye grunnloven er fundamentalt udemokratisk, og vil mer enn noe annet sørge for at makten til de militære befestes og legge hindringer i veien for National League for Democracy (NLD) og andre opposisjonskrefter.

Blant annet heter det seg at man ikke kan stille til presidentvalg dersom man er gift med en utlending. Denne artikkel er som skreddersydd for å sikre at Aung San Suu Kyi, hvis avdøde ektemann var britisk, ikke kan bli statsoverhode. Man har heller ikke lov til å stille til parlamentsvalg dersom man er medlem av en organisasjon som mottar støtte fra en annen organisasjon eller fra utlandet, noe som kan hindre et hvert medlem av NLD i å stille til valg. Grunnloven gir også utvidet makt til Tatmadaw, de væpnede styrkene. Øverstkommanderende skal utnevne ¼ av representantene i nasjonalforsamlingen, og samme mann kan når som helst sette grunnloven og presidenten til side og styre etter sitt eget forgodtbefinnende dersom han føler at det ”oppstår en situasjon som kan føre til desintegrasjon av Unionen eller av nasjonal solidaritet”. Juntaen har åpenbart hentet inspirasjon hos George Orwell, forfatteren som tjenestegjorde som politimann i Burma før han byttet ut batongen med pennen.

I Vesten får vi gjerne inntrykk av at Burma er hermetisk lukket. Men hver dag lytter millioner av burmesere til radiosendinger fra Democratic Voice of Burma sine lokaler i Oslo. Inne i Burma opererer et stort nettverk av journalister og informanter for denne frihetens stemme. Her diskuteres grunnloven fritt, og svært mange er derfor godt opplyst om hva de risikerer ved å stemme ”ja”. Men på landsbygda, der en stor andel av landets befolkning fremdeles er bosatt, er det mange som lite forståelse av grunnlovens betydning. Spesielt i disse områdene benytter myndighetene seg av svært oppfinnsomme tiltak for å vinne stemmer. Noen har fått beskjed at myndighetene har avgitt stemme på deres vegne, og det har blitt lokket med gratis mat og mobiltelefoner for å få folk til å stemme etter juntaens ønsker. Fra byene rapporteres det om arrestasjoner og angrep på NLD-medlemmer. Dette er tydelige tegn på at juntaen vet godt at dersom dette valget gjennomføres på en korrekt måte, vil folkets dom over deres vanstyre være brutal og unison.

At juntaen gjennomførte folkeavstemmingen i de fleste områder som planlagt, til tross for at Burma bare en uke tidligere ble rammet av den verste naturkatastrofen i landets historie, tyder på at den ser kaoset som har oppstått i kjølvannet av syklonen som en gyllen mulighet til å jukse til seg en seier på en enda lettere måte. ”Folket er ivrige på å avlegge sin stemme”, uttalte et regjeringsmedlem et par dager etter syklonen. Men for de fleste er det nok viktigere å skaffe familien mat, rent vann og medisiner, og å få reist et nytt tak på huset før monsunsesongen setter inn for fullt.

Ironisk nok var årsaken bak fjorårets demonstrasjoner også noe av hovedgrunnen til at de ikke lyktes. Folket tok til gatene for å vise sin misnøye med at de ikke lenger hadde råd til mat, transport, husly og klær. Men nettopp den prekære økonomiske situasjonen sørget for at oppslutningen om demonstrasjonene forble moderat. Den jevne burmeser har rett og slett ikke råd til å tape en dagsinntekt på å demonstrere. En dag vekk fra arbeid betyr en dag uten mat på bordet for familien. Etter syklonen stemmer denne situasjonsbeskrivelsen mer enn noen sinne. Juntaens totalt inkompetente og inhumane takling av den rådende situasjonen i landet er tydelige tegn på at dette er en del av en helhetlig, gjennområtten plan fra et gjennområttent regime.

For oss som stod i Sule Pagoda Road i september i fjor kunne folkemassene virke enorme. Men hva er vel hundre tusen i et land med 50 millioner innbyggere? Dersom milioner av burmesere hadde tatt til gatene samtidig, hadde selv juntaen med sine våpen og soldater ikke hatt makt til å stå i mot. Men til tross for et enormt mot ble det raskt tynt i rekkene da soldatene begynte å skyte, og få dager senere måtte demonstrantene innse at slaget var tapt også denne gangen.

Alt dette er del av generalenes nøye planlagte strategi. Hold folket nede, hold folket sultne, hold folket fattige. For da har de andre ting å tenke på enn kampen for demokrati og menneskerettigheter. For juntaen i Burma kom Nargis som en kjærkommen gave.

Norges oljeoverskudd bør betale for verdens matvarekrise

Verden er i matvarekrise. Barn dør av sult og kampen om mat får voldelige konsekvenser over hele verden. Et tegn på hvor ekstremt det begynner å bli er at selv Rema 1000 her hjemme i Norge nå hamstrer 70 % mer ris enn de pleier, fordi de frykter å gå tom. Dette vil selvfølgelig bare hjelpe til å skyte prisene i været, noe som gjør at verdens fattige ikke har råd til å brødfø seg selv, mens vi her på toppen av planeten fortsatt mesker oss i all slags herligheter.

Lederne for FNs forskjellige byråer hadde i dag krisemøte, der de kom fram til at det trengs 1,7 milliarder dollar for å hindre en verdensomspennende hungersnød.

Mye av årsaken bak de høye matvareprisene er oljeprisen. Den norske oljen, som ligger litt lavere i pris enn en del annen olje, f.eks. den fra Midtøsten, ligger nå på godt over 110 dollar fatet, en pris vi ikke har sett siden oljekrisen i 1973 (ja, den gangen kong Olav tok trikken til Holmenkollen...).

Få tjener så mye på den skyhøye oljeprisen som Norge. Derfor bør Norge nå ta ansvar. Enhver krone vi tjener som Norge tjener over 100 dollar fatet burde derfor gå til Verdens Matvarefond, slik at vi kan mette sultne mennesker verden over.

Som verdens rikeste, metteste og beste land å bo i er det vårt moralske ansvar!

Nakenhysteri

Fotografen Jock Sturges skaper igjen overskrifter i Norge. I midten av mars raste fotograf Morten Krogvold mot Trondheim Kino, etter at sistnevnte nektet å vise en reklamefilm for fotofestivalen Nordic Lights i Kristiansund, der Krogvold er kunstnerisk leder, fordi filmen viste bilder av nakne barn som noen i følge kinoen kunne finne støtende (se filmen her).

Nå når festivalen har startet, er det Redd Barna som reagerer. I et intervju med Dagbladet hevder leder av Redd Barnas Norgesavdeling Marianne Borgen at "bildene kan trigge til vold mot barn", og anmoder festivalen om å fjerne bildene fra utstillingen.

Amerikaneren Sturges er kjent for sine fotografier, først og fremst i sort/hvitt, av nakne barn og ungdom. Disse har han tatt mens han i lengre tid har oppholdt seg i "samfunn" der nakenhet er naturlig, i naturistmiljøer i det liberale nord-California og Frankrike. Bildene er til dels svært uttrykksfulle, stemningsfulle og flotte, og ikke minst ærlige.

Borgens frykter at pedofile kan tennes av Sturges' bilder, og dermed begå overgrep mot barn. Overgrep mot barn må selvsagt forhindres med alle mulige virkemidler, men jeg tror å stemple denne utstillingen som pornografisk har motsatt virkning. Borgens holdninger er nakenhysteri, og bygger oppunder nettopp et unaturlig og usunt forhold til nakenhet og til barn og ungdoms kropper. Jeg er sikker på at dersom det hadde vært bilder av 3-åringer utstillingen hadde handlet om, hadde det ikke blitt reagert på samme måte, ei heller, selvsagt, om det var fullt utvokste voksne kvinner det var snakk om. Men når det er ungdom som så tydelig er i en overgangsfase rent kroppslig, blir det reaksjoner. Hvorfor? Hvorfor skal vi ikke kunne forholde oss naturlig til også nakne subjekter i denne perioden av livet? Hvorfor skal vi reagere på det mest naturlige i verden, nemlig nakne mennesker?

Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at man kan stusse over noen av Sturges' bilder. Når det uttrykket han ønsker å formidle later til å være naturlighet og det vakre ved det normale, virker en del av bildene litt vel oppstilt og dermed også seksualiserte, uten at bildene blir seksuelle av den grunn, nettopp fordi subjektene i bildet ikke utstråler seksualitet. Dette gjør at bildene får noen unødvendige sensuelle undertoner. Men dette er først og fremst en kunstnerisk innvending, fordi jeg synes dette gjør bildene til dårligere kunstverk, ikke fordi jeg synes at bildene er i nærheten av å grense til pornografi. Det er også noe merkelig at nesten alle bildene er av jenter, noe som jeg godt kan forstå fører til at noen tar slutningen at Sturges har et spesielt forhold til unge jenter.


Den eneste etiske innvendingen jeg kan er at de som er tatt bilde av kanskje ikke setter like stor pris på bildene noen år senere. Denne innvendingen gjelder alle mulige bilder som har et personlig og intimt uttrykk, slik som nettopp pornografi, men blir spesielt sterk i situasjoner der barn er involvert. Men denne innvendingen har ingenting med påstanden om at bildene kan føre til overgrep mot barn å gjøre.

















Jeg er enig med Krogvold når han hevder at holdningene til Trondheim Kino (og sikkert også Borgen) ligner amerikanske tilstander. Jeg vil være overrasket dersom ikke de unge jentene på disse bildene har et mer avslappet og naturlig forhold til sin kropp en hva en gjennomsnittlig tenåring (eller voksen for den del) har. Jeg tror at disse bildene kan bidra til å gjenvinne det naturliges herredømme over det synet vi har på kropp i vårt samfunn. "Alt" skal ikke være naturlig, både fordi vi skal være svært varsomme mot å seksualisere barn, men ikke minst fordi det er trist hvis vi ender opp med å avseksualisere kropp og kroppslige uttrykk helt. Som en venninne av meg en gang sa da vi diskuterte saken om svenske kvinner som ønsket å bade toppløse i offentlige svømmehaller, så er det trist om kvinnebryster mister mystikken, begjæret og det seksuelle som er forbundet med dem.


Men utstilligen på Nordic Lights handler ikke om avseksualisering. Den handler om å forsøke å få bukt med et usunt nakenhysteri.



(Døm selv - Du kan se et utvalg av Sturges' bilder her og her.)

"Ikke-sosialistisk side" - tidenes dummeste uttrykk.

En rolig "lørdags"-morgen her i Amman, og jeg hører på opptak av morgenens Politisk kvarter fra NRK P2, som i dag i sin helhet handlet om Høyres landsmøte, og Erna Solberg var studiogjest.

Det er jo nydelig å høre hvor mye kaos det er på borgerlig side. Men en ting irriterer meg kraftig, og det er det usannsynlig dumme uttrykket "ikke-sosialistisk side". For når var Arbeiderpartiet sosialistisk? Når var de reaksjonære bøndene i Senterpartiet sosialistiske? Og når sist var lekesosialistene i Sosialistisk Vestreparti sosialistiske?

Dét er lenge siden, det.

Så for all del, hold på med kaoset deres på borgerlig side. Men kall det nettopp det - borgerlig - og ikke "ikke-sosialistisk", for det er et uttrykk som ikke gir noen som helst mening i dagens norske politiske virkelighet!

Når det er sagt, tror jeg det beste alternativet for en god norsk regjering (etter det mislykkede forsøket med SV) er Ap, V og H. De kunne nok regjert i lang, lang tid, og hold klovnene i FrP langt unna regjeringsmakt.

Det heter "rom"!

I hele forrige uke reagerte jeg på hvordan norske medier refererte til en del voldelige hendelser som fant sted i hovedstaden som "oppgjør i sigøynermiljøet". VG har til og med introdusert det (for meg) nye uttrykket "sigøyner-bot". Jeg trodde ordet "sigøyner" for lengst var fjernet fra offisiell norsk språkbruk, og at i alle fall NRK holdt seg for gode til å bruke dette navnet på rom-folket. Såvidt jeg kan huske, lærte vi allerede på barneskolen at det var nettopp dette navnet, rom, som skulle brukes om dette landeveiselskende folket. Men dette hadde tydeligvis ikke våre riksdekkende medier fått med seg.

Og i dag kom Jan Jansen, som VG sikkert ville kalt "sigøyner-talsmann", ut og sa at han ville ha seg frabedt å bli omtalt som sigøyner, da han anser dette navnet for å være rasistisk og ha negative konnotasjoner. Og dette ble da selvsagt en sak i norske medier utover dagen, med debatt i NRK P1s "Her og nå".

NRK og Aftenposten har da gjort det eneste fornuftige, nemlig å begynne å omtale rom-folket som nettopp "rom-folket". Mens VG, kanskje ikke så overraskende, i følge sjefsredaktør Bernt Olufsen, skal fortsette å bruke ordet "sigøyner". Han får støtte av språkrådets leder, Sylfest Lomheim.

Jeg regner også med at VG, Olufsen og Lomheim skal fortsette å benytte "neger", "tyskerunge" og "lapp"?

Argumentet til VG og Lomheim er at folk flest ikke forstår hva "rom" betyr. "Jeg tror det er mange lesere, lyttere og seere i Norge som ikke automatisk ville forstå hvilken folkegruppe vi da snakker om," sier Olufsen til NRK.

Dette er kanskje det dummeste argumentet jeg noensinne har hørt. Det i seg selv er jo ikke noe argument i det hele tatt, da det så å si hver dag introduseres nye uttrykk i media som folk ikke "automatisk" forstår hva som menes. Da må folk finne ut av dette på egen hånd. Jeg tror ærlig talt heller ikke at det er så utrolig mange i Norge som ikke ville forstått hvem det hadde blitt skrevet eller snakket om dersom man virkelig omtalte dette folket med det riktige navnet.

For det andre: Hva veier tyngst? At mange lesere, lyttere og seere i Norge som ikke automatisk ville forstå hvilken folkegruppe det er snakk om, eller at en folkegruppe, en etnisk minoritet i samfunnet vårt, føler at det begrepet storsamfunnet benytter for å beskrive dem er feil, nedverdigende og rasistisk? Selvsagt det siste.

Det ville sikkert tatt mindre enn én uke før alle i Norge visste hvem rom-folket var, dersom man skal dømme etter antall medieoppslag de har fått den siste tiden.

Det er i alle fall positivt å se at Målungdommen tar til orde for å kaste betegnelsen "sigøyner" på historiens skraphaug, og at det dermed nok en gang blir tydelig at det er på nettopp dette stedet Sylfest Lomheim også hører hjemme...

Så la det være uten tvil: DET HETER "ROM", VG!