Øya dag 1: Nick Cave er jævlig tøff!

Etter tre uker på roadtrip i Sør-Norge, har jeg nå kommet til hovedstaden og Øyafestivalen. Onsdag var første dagen, og jeg koste meg på festivalområdet fra tidlig ettermiddag til sen kveld.
Her er noen av observasjonene fra første dag:

- Det er jævlig mange hipstere på Øya. Slitsomt mange.
- Det er mange gamlinger på Øya. Det gjør at jeg føler meg ung. Det er bra.
- Folk tar ikke helt av på byfestival.

Når det gjelder musikken, var det mye snacks å ta av. Ballet åpnet med nydelig sang fra Ane Brun, som krydret showet med en minnnesang til St. Thomas som skal gis ut i høst (jeg visste ikke at St. Thomas var død....). Derfra bar det over til Mogwai, som serverte knalltøff instrumental rock - fire kraftige gitarer dundra fra Sjøsiden-scenen. Disse gutta er åpenbart opptatt av lyd og ikke utseende - ingen av dem brydde seg om hva de hadde på seg, og de så litt nerdete ut hele gjengen. Mao, veldig prisverdig i en musikkverden der image har blitt "alt".

Hardcorerockerne i Sigh and Explode var bare en parodi på seg selv, og selvom de hadde mye kul lyd, prøvde de altfor hardt til at det fristet oss til å bli værende lenge. Derfor satt vi kursen opp mot Enga igjen, der waliserne i Los Campesinos forførte publikum med herlig ærlig ungdomsklubbstemning, basert på uskyldige stemmer og lekexylofon. Virkelig en gladkonsert!

Onsdagens største skuffelse var Ida Maria, som rett og slett var gørr kjedelig. Jeg var av den oppfatning at denne jenta var full av energi og eksploderende låter, men så feil kan man ta. Dermed ble det ekstra stas å få med seg Kaizers Orchestra (jeg er ingen stor Kaizers-fan i utgangspunktet) som som alltid leverte noe så grønnjævlig foran et gira publikum.

Jeg hadde virkelig gledet meg til å se Lykke Li, den søte lille go'saken fra Sverige som serverer en merkelig blandingspop med store elektroniske innslag. Og hun skuffet ikke i det hele tatt, men sjarmerte i alle fall meg i senk. Publikum var dessverre noe slappe, noe som ble tydelig da Lykke Li ropte fra scenen "har ni tråkigt?!". For meg kom faktisk onsdagens høydepunkt under denne konserten, da Lykke Li ropte at nå skal alle danse, før gitaristen kjører afrikaintroen til Cape Cod Kwassa Kwassa av mitt for tiden favorittband, Vampire Weekend, mens jenta selv sang "Dance, dance, dance"! GULL!

Kvelden ble avsluttet på majestetisk vis med Nick Caves nye band Grinderman. Jeg har aldri hatt noe stort forhold til Cave, og hadde ikke hørt noe av Grinderman, men så for meg at dette skulle bli saker. Og de over 10.000 som samlet seg foran Enga fikk et show uten sidestykke. Jeg vil faktisk påstå at dette er en av de aller beste konsertene jeg noensinne har vært på, og det er ingen tvil om at Nick Cave er JÆVLIG TØFF! Media har også gitt konserten gode anmeldelser.

Vel, i dag er en ny Øya-dag, og jeg ser fram til go'rock fra The National, Afrikamusikk fra Kenge Kenge, til gamlekara i Sonic Youth og ikke minst til Turboneger som skal spille hele Apocalypse Dudes-albumet. Bare så synd at sistnevnte finner sted samtidig som Sigur Rós.....

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

Endelig er Karadzic tatt!

Endelig er den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic fra krigen på Balkan på nittitallet funnet og arrestert!

Dette er viktig av to årsaker:
1. Endelig får ofrene og pårørende fra borgerkrigen i Jugoslavia stilt en av de viktigste massemorderne for retten;
2. Krigsforbryterdomstolen i Haag får bevist at man ikke kan slippe unna med krigsforbrytelser!

Gratulerer til gutta i Haag og Beograd! Dette er en gledens dag!

Les mer her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2552557.ece
http://www.reuters.com/article/newsOne/idUSL2196241820080722

MORO

I serien "Stig Arild presenterer festlige separatistorganisasjoner" har vi denne uken kommet til en gjeng artige sjeler på Mindanao sør Filippinene. Og er navnet deres moro? Ja! Er det dobbelt moro?! Nei! Det er TRIPPEL MORO!

Moro er nettopp navnet til denne gjengen som prøver å skape sin egen lille islamske stat i øyriket i Sørøst-Asia. Og der stopper litt av oppfinnsomheten. For deretter kommer standardfrasen Islamic Liberation Front.

Vi snakker altså om MORO ISLAMIC LIBERATION FRONT!

Det som gjør dette navnet ekstra moro, er at de da får den interessante forkortelsen MILF. Den oppmerksomme leser vet veldig godt at dette også er et utrykk som benyttes for over gjennomsnitt flotte mødre, eller "Mothers I'd Like to Fuck".

Vi kan bare drømme om hvor moro det blir når MILF får sin egen stat i Filippinene, og ønsker gutta (eller er det bare en gjeng med flotte, middelaldrende mødre?) lykke til videre!

Stopp kjønnslemlestelsen!

I dag kunne norske medier melde om at to foreldre har blitt siktet for å ha gjennomført kjønnslemlestelse (omskjæring) på fem av sine døtre i alderen 5 til 14 år. Kjønnslemlestelse av kvinner ble forbudt ved lov i Norge i 1995, og strafferammen er opptil 3 års fengsel (6-8 år dersom inngrepet fører til skader, sykdom eller død).

Det er kjempeflott at myndighetene har tatt tak i dette. Kjønnslemlestelse, som hos kvinner innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og fjerning av kjønnslepper, er et grusomt brudd på menneskrettighetene, det er tortur på høyt nivå, det medfører varige smerter og helsemessige komplikasjoner, det gjør det umulig å få noen som helst nytelse av sex, og det er et ekstremt brudd på retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi må gjøre det helt klart at kjønnslemlestelse ikke tolereres i Norge, og vi må bidra til en internasjonal kamp mot denne tradisjonen. At foreldrene nå siktes i denne saken kan ha en viss preventiv effekt på andre, det beviser at norske myndigheter tar kjønnslemelstelse alvorlig.

Men skal det virkelig ha en effekt, må vi gå grundigere til verks. Foreldre som tilhører kulturer der kjønnslemlestelse er vanlig må vite at de løper en stor risiko ved å la barna sine bli utsatt for et slikt overgrep. Aftenposten melder om at det er vanskelig å bevise tilfeller av kjønnslemlestelse. For at flere tilfeller skal oppdages, må vi gjøre underlivsundersøkelser av jenter obligatorisk i Norge.

Her møter man raskt en vanskelig balansegang. Hvem skal undersøkes? Kjønnslemlestelse er vanligst i en del land i Afrika (Egypt, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Gambia m.fl.), men skjer over hele verden. Skal vi da satse på å undersøke de som har bakgrunn fra land hvor man har flest tilfeller av kjønnslemlestelse? Nei. For det første fordi dette vil være å mistenke noen personer mer enn andre basert på etnisk bakgrunn, for det andre fordi man da kan tenkes å unngå å oppdage en del tilfeller som ikke kommer fra disse landene. Det bør derfor være obligatorisk for alle jenter, såvel etnisk norske som de med en annen bakgrunn.

Men er det ikke bortkastede penger å undersøke underlivet til etnisk norske jenter bare fordi en liten andel av befolkningen med en helt annen bakgrunn skal sikres mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Igjen, nei. Her kan man slå to fluer i en smekk: Slike undersøkelser er positivt uansett, man kan oppdage sykdommer, kreftfare og komplikasjoner tidlig, og man kan bidra til å spre informasjon til jentene om helse, kropp og sex. Samtidig kan man oppdage menneskerettighetsbrudd der det har blitt gjort, uten at man skiller mellom etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn. Jeg har langt i fra nok medisinsk kunnskap til å være sikker på når slike undersøkelser bør gjennomføres, men et forslag må kunne være å gjøre dette tidlig i barnas liv (2-3 år?) og når de har nådd puberteten.

Når det gjelder ansvar og straff, er det definitivt foreldrene som er ansvarlige for barnas helse fram til disse fyller 18 år. Å frasi seg ansvaret fordi barna har oppholdt seg hos familie i utlandet, er derfor ikke tilstrekkelig. Det er et gyldig argument at mange foreldre er utsatt for sterkt press fra slektninger, men dette skal ikke ha noe å si for hva foreldre som er norske borgere har av ansvar overfor barna sine. Men det må også kunne åpnes for å kunne straffe andre som har ytt press og oppfordret til kjønnslemlestelse, slik som man har i f.eks. drapssaker.

Kjønnslemlestelse er utvilsomt mest skadelig på kvinner, men det er mest utbredt blant menn. Mens inngrep på kvinners kjønnsorganer er mer tradisjonelt forankret og har påståtte praktiske forklaringer som å øke dyden eller sikre at man ikke skal kvitte seg med møydommen for tidlig, er kjønnslemlestelse av menn i utgangspunktet religiøst forankret i jødedommen og islam, men har blitt en motesak i både Sør- og Nord-Amerika og i Sør-Europa. Myter eksisterer om at fjerning av menns forhud bidrar til bedre renslighet.

Rent fysisk er slike inngrep på kvinner mye mer alvorlig enn omskjæring av menn. Men prinisppielt er det like feil med mannlig omskjæring: Man amputerer en helt sunn og frisk del av kroppen (og til og med av forplantningsorganet!) til forsvarsløse barn. Dette er utvilsomt et brudd på menneskerettighetene!

Man bør derfor fortsette og trappe opp kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Men samtidig bør samme inngrep på gutter forbys på prinsippielt grunnlag. Alt annet vil være diskriminering!

Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".