Obamas visjon om en farligere verden

(Jeg hadde følgende kronikk i Bergens Tidende rett før jul)

Kan vi være sikre på at Obamas visjon om avskaffelse av atomvåpen vil skape fredeligere og mer stabil verden?

Sentralt i Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av årets Nobels fredspris til Barack Obama står presidentens visjon om nedrustning og en verden fri for atomvåpen. Kritikken som siden offentliggjøringen har haglet mot Jagland og co. har i første rekke stilt spørsmål ved om Obama får prisen kun for fagre ord, uten å ha rukket å utrette noe nevneverdig i praksis. Men blant alle de kritiske spørsmålene er det ett som mangler: Få – om noen – har har stilt spørsmål ved gyldigheten ved presidentens visjoner. Bak tildelelsen av fredsprisen ligger en uuttalt antakelse om at avskaffelse av atomvåpen vil føre til en fredeligere verden. I forbindelse med årets fredspris er det viktig å ikke la muligheten til å stille kritiske spørsmål ved denne for lengst vedtatte sannheten gå fra oss.

Atomvåpnenes ubegrensede grusomhet
Vitnesbyrd fra overlevende etter to gangene atomvåpen har blitt benyttet i krig er historier om ufattelig grusomhet og lidelse. Forkullede lik, øyne som smeltet ut av hodeskallen og pulveriserte menneskekropper var bare noe av det atombombene som amerikanerne slapp over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 etterlot seg. Atomvåpnene som har blitt utviklet siden, får bombene fra den tid til å framstå som småtteri. En eventuell full atomkrig evner liten tvil om konsekvensene: millioner, for ikke å si milliarder av døde, og i ytterste konsekvens: utslettelse av menneskeheten.

Nettopp atomvåpnenes evne til total ødeleggelse er allikevel den mest sannsylige årsaken til at de ikke har blitt benyttet siden. Frykten for atomkrig kan sees som garantisten for den freden som har hersket mellom verdens stormakter siden annen verdenskrig. Uten atomvåpen ville verden sannsynligvis vært et farligere sted å leve. Kan det derfor tenkes at nedrustningen Obama nå mottar verdens mest prestisjefylte fredspris for ikke vil føre til fred, men snarere til mer krig og lidelse?

Sett med realismens øyne
Det er lett å stille seg kritisk til akademikere som tilkjenner seg den såkalte realismen innenfor internasjonal politisk teori, men når det kommer til atomvåpen er de verdt å lytte til. Grunnleggende i realismen ligger teorien om at staters fremste mål er overlevelse, og for å sikre overlevelse må den være kapabel til å hindre den blir underlagt andre stater ved tvang. Opp gjennom historien har dette først og fremst betydd å enten bygge opp et sterkt nok forsvar som gjør det usannsynlig at et angrep kan lykkes, eller å angripe stater man så som potensielle fiender før de blir sterke nok til å utgjøre en trussel.

Problemet har alltid bestått i å vudere en annen stats evner og intensjoner rett: Ruster den seg kun med tanke på å forsvare seg selv mot et eventuelt angrep, eller har den selv agressive hensikter? Dette ”sikkerhetsdilemmaet”, hvor stater basert på frykt ufrivillig kan bli trukket inn i konflikter, har i all tid dannet grunnlaget for en usikker verden, og våpenkappløpet fram mot første verdenskrig er en god pekepinn på mulige konsekvenser.

Terrorbalansen – den kalde freden
Med unntak av de første årene etter at atomvåpen ble utviklet av USA, har verden i atomalderen vært preget av mindre usikkerhet. Terrorbalansen mellom NATO og Sovjetunionen, en situasjon der det ikke hersket noen tvil om begge siders evne til å utslette den andre, bidro til at partene gjorde alt de kunne for å unngå krig, noe Cuba-krisen i 1962 er et godt eksempel på. Hadde denne vært en krise mellom to konvensjonelle makter, kunne den snarlig ha utviklet seg til en blodig krig. De to landenes atomvåpenarsenaler førte snarere til at full konforntasjon ville bety uunngåelige motangrep og dermed katastrofale konsekvenser for ens eget land og folk. Som det så mange ganger tidligere har blitt påpekt, var ikke perioden mellom andre verdenskrig og murens fall, hvor spent den enn kunne føles, preget av en kald krig, men snarere av en kald fred.

Iran og Nord-Korea som atommakter
Etter de kalde krigens slutt har det først og fremst knyttet seg begymring til spredning av atomvåpen til stater med aggressive regimer. Frykten for gjengjeldelse gjør dog at atommakter flest favoriserer en konservativ, defensiv politikk mot andre stater. Atomvåpen bidrar til å sikre status quo, og dette vil neppe endre seg selv om flere stater skulle skaffe seg dem. Alle stater som har forsøkt å anskaffe atomvåpen de siste tiårene, med eller uten suksess, har gjort dettte av ønske om å skaffe seg sikkerhet mot potensielle fiender, ikke for selv å føre en aggresiv politikk.

Iran og Nord-Korea øsnker ikke å skaffe seg atomvåpen for å kunne angripe andre, men for å sikre sine egne regimer mot angrep utenfra. Mange beskriver lederne i disse landene som gale, men de er neppe gale nok til å be om sin egen utslettelse.

Det er også god grunn til å tro at forholdet mellom India og Pakistan hadde vært mye mer ustabilt og blodig om ikke begge land var atommakter. Hadde Irak vært en atommakt i 2003, ville vi sannsynligvis vært krigen foruten, og dermed spart de om lag hundre tusen sivile menneskelivene som siden har gått tapt.

Atomterrorisme
En annen bekymring er knyttet til om atomvåpen faller i hendene på terrorister. Som det så riktig påpekes, vil ikke frykten for gjengjeldelse ha noen betydning for terrorister, fordi de er vanskelige å finne og ikke har folk eller byer å måtte forsvare. Men om denne frykten ikke kan sies å være ubegrunnet, så er den i alle fall kraftig overdrevet. De fleste atomvåpen i verden, med unntak av noen fra det tidligere Sovjet, er utstyrt med mekanismer som gjør dem umulige å avfyre uten koder og verifisering fra andre personer. Ikke-statlige aktører vil utvilsomt finne det nærmest umulig å anskaffe ressursene det kreves for å stjele, aktivere og avfyre et atomvåpen.

Kostnadene knyttet til utvikling, produksjon og vedlikehold av atomvåpen er enorme, og et av de beste argumentene atomvåpenmotstanderne lenge har kommet med, er at disse pengene heller bør brukes på bedre formål, slik som helse, skole og bekjempelse av fattigdom. Hva dette argumentet imidlertid ikke tar innover seg, er at en avskaffelse av atomvåpen ikke ville ført til en reduksjon i atommaktenes forsvarsbudsjetter, men snarere en drastisk økning. Kostnadene ved å vedlikeholde et begrenset antall atomvåpen, slik som de arsenalene Kina, India og Pakistan besitter i dag, er ingenting i forhold til hva det ville koste å opprettholde den samme avskrekkelsen ved hjelp av våpen og militære styrker av konvensjonell art. Det er derfor tvilsomt at avskaffelse av atomvåpen ville føre til at verdens fattige kunne gått bedre tider i møte.

Obamas verden
Hvis man tar konsekvensen av atomvåpnenes positive effekt på alvor, har dette klare implikasjoner for hvordan man vurderer Obamas visjon om en verden hvor de ikke eksisterer. Hvis atomvåpen har vært sentrale i å sikre verden fred og stabilitet de siste 65 årene, vil avskaffelse av atomvåpen føre en mer ustabil verden, og øke sannsynligheten for flere og mer blodige konvensjonelle kriger på linje med dem vi så i første halvdel av forrige århundre. Terkselen for å gå til konvensjonell krig er lav, men ødeleggelsene kan være store.

Det er vanskelig å unngå de intiutive frysningene en får nedover ryggen av hyllester til atomvåpen slik som i Paul Fussels legendariske essay ”Thank God for the Atom Bomb”. Men atombombens grusomhet må ikke gjøre at vi frigjør oss selv fra å vurdere både dens positive såvel som negative sider – snarere tvert imot. Dersom Obama mot all sannsynlighet får se sin visjon bli til virkelighet, kan det vise seg at konsekvensene blir mer krig – ikke mindre. Nobelkomiteen med sine uutalte antakelser tar ikke denne motsetningen innover seg, og det skulle ikke overraske meg om den sannsynlige sammenhengen mellom atomvåpen og fred blir forbigått i stillhet også under feiringen av årets fredspris.

Økt globalisering, økonomisk integrasjon og internasjonale institusjoner bidrar til å begrense krig mellom stater. Men det er langt igjen til et globalt demokrati. Fram til da må vi nok fremdeles støtte oss på atomvåpnenes avskrekkelse som garantist for verdensfred.

Godt gjort, USA!

OBAMA VINNER!

Klokken er snart tre, og situasjonen er som følger:

CNN har forutsett at Pennsylvania, en svært viktig vippestat, går til Obama.

I Ohio leder Obama opptellingen, selvom flere sterke demokratiske distrikter gjenstår.

I Florida gjør Obama det klart bedre enn Kerry.

I Indiana, en veldig rød stat, gjør McCain det veldig mye dårligere enn Bush gjorde i 2004. Faktisk er det så jevnt at Obama kan ta Indiana.

Obama gjør det sterkt i Virginia, men kanskje ikke så sterkt som mange trodde. Utkantene av Washington DC gjenstår riktignok, og disse forventes å stemme på Obama.

Barack Hussein Obama er USAs neste president! Bra jobba, USA! Dette er et stort øyeblikk! Jeg ser fram til å komme til DC på fredag kveld og drikke øl med disse fornuftige amerikanerne!

God natt!

Et viktig steg for Sør-Afrika

En gruppe under ledelse av tidligere forsvarsminister Mosioua Lekota brøt forrige uke ut av The African National Congress (ANC), Nelson Mandelas frigjøringsparti som har styrt Sør-Afrika siden avskaffelsen av apartheid i 1994, og gjør seg klare til å danne et nytt politisk parti. Det nye partiet støtter den nylig avsatte presidenten Tabo Mbeki, og vil befinne seg noe til høyre for ANC i det politiske spektrum. ANC har nettopp valgt en ny leder, den skandaleomfengte Jacob Zuma, som står svært nær den sørafrikanske fagbevegelsen. Zuma blir etter all sannsynlighet valgt til Sør-Afrikas neste president tidlig i 2009.

På en kveld da de fleste (inkludert meg selv - jeg sitter da her med Obama-caps og ser på CNN...) er mest opptatt av valget i USA, ønsker jeg å rette en gratulasjon til Republikken Sør-Afrika! Dette er et viktig steg i riktig retning for et land der ett parti har hatt alt for stor makt i altfor lang tid, og der den virkelige kampen om posisjoner har foregått innenfor ANC, ikke ute i det virkelige demokratiet. Ja, så stort maktmonopol har ANC hatt at det er usikkert hvorvidt Sør-Afrika kan kvalifisere til å karakteriseres som et ekte demokrati. Det er på høy tid at sørafrikanerne innser at ikke alle innbyggere har samme interesser av at et frigjøringsparti sitter på all makt.

Hvorvidt ANC eller det nye partiet (som vil få statutter og et navn i løpet av desember) vil stå for den politikken som er best for det sørafrikanske folk er umulig å si og i og for seg uinteressant her og nå. For økt politisk pluralisme er i seg selv et gode som sørafrikanerne og verden forøvrig bør hilse velkommen!

Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Et feilslått kapitalistisk system!

Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.

De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.

På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.

Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.

Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.

Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.

Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?

Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.

Hurtigtog nå!

At Senterpartiet er et reaksjonært og konservativt parti er ingen nyhet. Men jeg blir svært overrasket over dagens oppslag på aftenposten.no der samferdselsminister og nyvalgt leder av Senterpartiet Liv Signe Navarsete uttaler at lyntog ikke vil prioriteres de neste ti årene.

Jeg er faktisk villig til å stemme på ethvert parti (bortsett fra FrP, selvsagt, men det blir nok ikke noe problem) som setter lyntog øverst på listen over prioriteringer i neste stortingsperiode. Ikke bare fordi lyntog i seg selv er en genial sak for både effektivitet i kommunikasjonen i Norge og for miljøet, men fordi det viser at man har evne til å tenke visjonært.

Senterpartiet er åpenbart ikke blant disse partiene, og beviser sin reaksjonære natur nok engang.

Orwelliansk grums fra ytterste høyrefløy!

Debatten om norsk asylpolitikk har tatt helt av, etter at regjeringen for en uke siden presenterte sine innstramminger mot mennesker på flukt som søker asyl i Norge. Jeg var svært skuffet og overrasket over regjeringens kursendring mot en mer inhuman og høyreorientert asylpolitikk, der vi i rike Norge, som i tillegg har behov for mer arbeidskraft, snur ryggen til dem som befinner seg i en desperat situasjon. Ja, denne usolidariske handlingen fra Arbeiderpartiet gjør i tillegg til deres feilslåtte miljøpolitikk at jeg vurderer sterkt å rive partiboka mi i filler og sende den tilbake til Youngstorget.

Noe som de fleste kommentatorer pekte på etter regjeringens pressekonferanse var at dette banet vei for en ytterligere radikalisering av Fremskrittspartiets retorikk frem mot valget. Etter noen år med lite fokus på det ulmende fremmedhatet i FrP, har det igjen heldigvis blitt tydeliggjort hva denne gjengen står for.

For sist fredag uttalte Siv Jensen følgende til TV2 under sitt besøk på Republikanernes landsmøte i USA:

"Norsk asylpolitikk har vært ute av kontroll i altfor mange år. ( . . . ) Vanlige folk i vanlige bygårder rundt omkring i hele Norge merker dette. De ser trygdemisbruk, de ser at ting ikke fungerer og at folk ikke er integrert. De ser at barn blir slått, de ser at barn blir omskåret. Det er ikke en situasjon vi kan ha i et demokratisk land som Norge." (Kilde: Aftenposten)

Klippet har de siste dagene blitt spilt mange ganger på TV, og for å være helt ærlig må jeg holde meg for både øyne og ører for ikke å brekke meg når jeg ser formann Jensen stå og uttale noe slik! Og reaksjonene fra de fleste miljøer lot heller ikke vente på seg. Statsminister Stoltenberg viste til at man opp gjennom historien har mange eksempler på at personer kommer med slike uttalelser for å bygge oppunder fremmedfrykt. Ordene han ikke var tøff nok til å ta i sin munn, kom i dag fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering: FrPs retorikk i denne saken er svært lik den vi så mot jødene i Europa på 30- og 40-tallet. Er ikke dette litt vel drøyt å påstå? tenker du kanskje. Nei, det er det ikke!

Det var nettopp denne måten nazister og fascister jobbet i tiden opp mot andre verdenskrig, da de forsøkte å tillegge en minoritetsgruppe negative og skremmende holdninger og egenskaper som ikke stemmer med virkeligheten, samtidig som de hevder å ha løsningen på problemet, ja faktisk den endelige løsningen!

Ja, jeg synes faktisk at Siv Jensens uttalelse ikke er så langt fra det Vigrid-leder Tore Tvedt uttalte om jødene i VG i 2003:

"Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Dette er ren skremselspropaganda som vi kjenner godt igjen fra George Orwells bok 1984. Produser en fiende, skap en konflikt, og tilby deretter løsningen på problemet for å vinne folkets gunst. Dette er noe storebror gjorde i Orwells oppdiktede verden, dette er noe Hitler gjorde, dette er noe Stalin gjorde, og det er åpenbart noe Fremskrittspartiet driver med den dag i dag! Dette er å villede det norske folk, det er å nøre oppunder fremmedhat og rasistiske holdninger, og det er ikke minst uærlighet, noe som diskvalifiserer Siv Jensen så totalt fra å være skikket til å være statsminister.

Jeg vil ha meg frabedt at mine venner av en annen etnisk opprinnelse enn norsk omtales på denne måten. Jeg vil ha meg frabedt at Siv Jensen noe så grundig stempler flere hundre tusen av mine medborgere som trydgemisbrukere og barnemishandlere. Og jeg vil ha meg frabedt at et parti med slike holdninger skal få være med å styre landet jeg lever i!

Vi kan bare håpe på at disse uttalelsene fra Siv Jensen gjør at det norske folk våkner opp og ser hvikle skremmende holdninger FrP virkelig står for, slik at vi kan hindre at disse fremmedfientlige klovnene ikke havner i regjering etter valget i 2009. For folk flest ser nettopp at innvandrere og asylsøkere er som deg og meg - for det aller meste trivelige, flotte og ressurssterke mennesker, som mot sin vilje har måttet flykte fra hjemlandet sitt på grunn av en uholdbar sikkerhetssituasjon.

Jeg har bare én beskjed til Siv Jensen: IKKE MOBB KAMERATEN MIN!