Godt gjort, USA!

OBAMA VINNER!

Klokken er snart tre, og situasjonen er som følger:

CNN har forutsett at Pennsylvania, en svært viktig vippestat, går til Obama.

I Ohio leder Obama opptellingen, selvom flere sterke demokratiske distrikter gjenstår.

I Florida gjør Obama det klart bedre enn Kerry.

I Indiana, en veldig rød stat, gjør McCain det veldig mye dårligere enn Bush gjorde i 2004. Faktisk er det så jevnt at Obama kan ta Indiana.

Obama gjør det sterkt i Virginia, men kanskje ikke så sterkt som mange trodde. Utkantene av Washington DC gjenstår riktignok, og disse forventes å stemme på Obama.

Barack Hussein Obama er USAs neste president! Bra jobba, USA! Dette er et stort øyeblikk! Jeg ser fram til å komme til DC på fredag kveld og drikke øl med disse fornuftige amerikanerne!

God natt!

Et viktig steg for Sør-Afrika

En gruppe under ledelse av tidligere forsvarsminister Mosioua Lekota brøt forrige uke ut av The African National Congress (ANC), Nelson Mandelas frigjøringsparti som har styrt Sør-Afrika siden avskaffelsen av apartheid i 1994, og gjør seg klare til å danne et nytt politisk parti. Det nye partiet støtter den nylig avsatte presidenten Tabo Mbeki, og vil befinne seg noe til høyre for ANC i det politiske spektrum. ANC har nettopp valgt en ny leder, den skandaleomfengte Jacob Zuma, som står svært nær den sørafrikanske fagbevegelsen. Zuma blir etter all sannsynlighet valgt til Sør-Afrikas neste president tidlig i 2009.

På en kveld da de fleste (inkludert meg selv - jeg sitter da her med Obama-caps og ser på CNN...) er mest opptatt av valget i USA, ønsker jeg å rette en gratulasjon til Republikken Sør-Afrika! Dette er et viktig steg i riktig retning for et land der ett parti har hatt alt for stor makt i altfor lang tid, og der den virkelige kampen om posisjoner har foregått innenfor ANC, ikke ute i det virkelige demokratiet. Ja, så stort maktmonopol har ANC hatt at det er usikkert hvorvidt Sør-Afrika kan kvalifisere til å karakteriseres som et ekte demokrati. Det er på høy tid at sørafrikanerne innser at ikke alle innbyggere har samme interesser av at et frigjøringsparti sitter på all makt.

Hvorvidt ANC eller det nye partiet (som vil få statutter og et navn i løpet av desember) vil stå for den politikken som er best for det sørafrikanske folk er umulig å si og i og for seg uinteressant her og nå. For økt politisk pluralisme er i seg selv et gode som sørafrikanerne og verden forøvrig bør hilse velkommen!

Obama drar fra

Demokratenes Barack Obama drar nå fra republikaneren John McCain i kampen om å vinne Det hvite hus i valget om en måneds tid. Mye av årsaken til dette er finanskrisen, noe man kan se tydelige spor etter i kurvene som viser den nasjonale oppslutningen om kandidatene på RealClearPolitics.com. Det er en historisk sammenheng mellom dårlige økonomiske tider og høy velgeroppslutning om Det demokratiske parti, og i tillegg har Obama i følge meningsmålinger større troverdighet blant amerikanerne når det gjelder å få orden på økonomien.

Som tidligere nevnt er det ikke først og fremst de nasjonale gallupene som er interessante foran et amerikansk presidentvalg. Kampen om presidentembetet står først og fremst i et knippe "battleground states" eller såkalte lilla stater. Den aller viktigste, på grunn av det store antalle valgmenn, er Florida. Her har John McCain ledet hele tiden. Fram til nå. Barack Obama har nå tatt over ledelsen og drar fra McCain for hver dag som går. Også i Ohio og Pennsylvania, i tillegg til Michigan og Virginia, har Obama nå et godt forsprang, skal vi tro RCPs sine gjennomsnittsmålinger.

Som jeg skrev i min kommentar 4. august: La oss håpe at vi får høre følgende fra TV-kommentatorene på valgnatten: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Et feilslått kapitalistisk system!

Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.

De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.

På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.

Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.

Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.

Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.

Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?

Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.

Hurtigtog nå!

At Senterpartiet er et reaksjonært og konservativt parti er ingen nyhet. Men jeg blir svært overrasket over dagens oppslag på aftenposten.no der samferdselsminister og nyvalgt leder av Senterpartiet Liv Signe Navarsete uttaler at lyntog ikke vil prioriteres de neste ti årene.

Jeg er faktisk villig til å stemme på ethvert parti (bortsett fra FrP, selvsagt, men det blir nok ikke noe problem) som setter lyntog øverst på listen over prioriteringer i neste stortingsperiode. Ikke bare fordi lyntog i seg selv er en genial sak for både effektivitet i kommunikasjonen i Norge og for miljøet, men fordi det viser at man har evne til å tenke visjonært.

Senterpartiet er åpenbart ikke blant disse partiene, og beviser sin reaksjonære natur nok engang.

Orwelliansk grums fra ytterste høyrefløy!

Debatten om norsk asylpolitikk har tatt helt av, etter at regjeringen for en uke siden presenterte sine innstramminger mot mennesker på flukt som søker asyl i Norge. Jeg var svært skuffet og overrasket over regjeringens kursendring mot en mer inhuman og høyreorientert asylpolitikk, der vi i rike Norge, som i tillegg har behov for mer arbeidskraft, snur ryggen til dem som befinner seg i en desperat situasjon. Ja, denne usolidariske handlingen fra Arbeiderpartiet gjør i tillegg til deres feilslåtte miljøpolitikk at jeg vurderer sterkt å rive partiboka mi i filler og sende den tilbake til Youngstorget.

Noe som de fleste kommentatorer pekte på etter regjeringens pressekonferanse var at dette banet vei for en ytterligere radikalisering av Fremskrittspartiets retorikk frem mot valget. Etter noen år med lite fokus på det ulmende fremmedhatet i FrP, har det igjen heldigvis blitt tydeliggjort hva denne gjengen står for.

For sist fredag uttalte Siv Jensen følgende til TV2 under sitt besøk på Republikanernes landsmøte i USA:

"Norsk asylpolitikk har vært ute av kontroll i altfor mange år. ( . . . ) Vanlige folk i vanlige bygårder rundt omkring i hele Norge merker dette. De ser trygdemisbruk, de ser at ting ikke fungerer og at folk ikke er integrert. De ser at barn blir slått, de ser at barn blir omskåret. Det er ikke en situasjon vi kan ha i et demokratisk land som Norge." (Kilde: Aftenposten)

Klippet har de siste dagene blitt spilt mange ganger på TV, og for å være helt ærlig må jeg holde meg for både øyne og ører for ikke å brekke meg når jeg ser formann Jensen stå og uttale noe slik! Og reaksjonene fra de fleste miljøer lot heller ikke vente på seg. Statsminister Stoltenberg viste til at man opp gjennom historien har mange eksempler på at personer kommer med slike uttalelser for å bygge oppunder fremmedfrykt. Ordene han ikke var tøff nok til å ta i sin munn, kom i dag fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering: FrPs retorikk i denne saken er svært lik den vi så mot jødene i Europa på 30- og 40-tallet. Er ikke dette litt vel drøyt å påstå? tenker du kanskje. Nei, det er det ikke!

Det var nettopp denne måten nazister og fascister jobbet i tiden opp mot andre verdenskrig, da de forsøkte å tillegge en minoritetsgruppe negative og skremmende holdninger og egenskaper som ikke stemmer med virkeligheten, samtidig som de hevder å ha løsningen på problemet, ja faktisk den endelige løsningen!

Ja, jeg synes faktisk at Siv Jensens uttalelse ikke er så langt fra det Vigrid-leder Tore Tvedt uttalte om jødene i VG i 2003:

"Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut."

Dette er ren skremselspropaganda som vi kjenner godt igjen fra George Orwells bok 1984. Produser en fiende, skap en konflikt, og tilby deretter løsningen på problemet for å vinne folkets gunst. Dette er noe storebror gjorde i Orwells oppdiktede verden, dette er noe Hitler gjorde, dette er noe Stalin gjorde, og det er åpenbart noe Fremskrittspartiet driver med den dag i dag! Dette er å villede det norske folk, det er å nøre oppunder fremmedhat og rasistiske holdninger, og det er ikke minst uærlighet, noe som diskvalifiserer Siv Jensen så totalt fra å være skikket til å være statsminister.

Jeg vil ha meg frabedt at mine venner av en annen etnisk opprinnelse enn norsk omtales på denne måten. Jeg vil ha meg frabedt at Siv Jensen noe så grundig stempler flere hundre tusen av mine medborgere som trydgemisbrukere og barnemishandlere. Og jeg vil ha meg frabedt at et parti med slike holdninger skal få være med å styre landet jeg lever i!

Vi kan bare håpe på at disse uttalelsene fra Siv Jensen gjør at det norske folk våkner opp og ser hvikle skremmende holdninger FrP virkelig står for, slik at vi kan hindre at disse fremmedfientlige klovnene ikke havner i regjering etter valget i 2009. For folk flest ser nettopp at innvandrere og asylsøkere er som deg og meg - for det aller meste trivelige, flotte og ressurssterke mennesker, som mot sin vilje har måttet flykte fra hjemlandet sitt på grunn av en uholdbar sikkerhetssituasjon.

Jeg har bare én beskjed til Siv Jensen: IKKE MOBB KAMERATEN MIN!

Øya dag 1: Nick Cave er jævlig tøff!

Etter tre uker på roadtrip i Sør-Norge, har jeg nå kommet til hovedstaden og Øyafestivalen. Onsdag var første dagen, og jeg koste meg på festivalområdet fra tidlig ettermiddag til sen kveld.
Her er noen av observasjonene fra første dag:

- Det er jævlig mange hipstere på Øya. Slitsomt mange.
- Det er mange gamlinger på Øya. Det gjør at jeg føler meg ung. Det er bra.
- Folk tar ikke helt av på byfestival.

Når det gjelder musikken, var det mye snacks å ta av. Ballet åpnet med nydelig sang fra Ane Brun, som krydret showet med en minnnesang til St. Thomas som skal gis ut i høst (jeg visste ikke at St. Thomas var død....). Derfra bar det over til Mogwai, som serverte knalltøff instrumental rock - fire kraftige gitarer dundra fra Sjøsiden-scenen. Disse gutta er åpenbart opptatt av lyd og ikke utseende - ingen av dem brydde seg om hva de hadde på seg, og de så litt nerdete ut hele gjengen. Mao, veldig prisverdig i en musikkverden der image har blitt "alt".

Hardcorerockerne i Sigh and Explode var bare en parodi på seg selv, og selvom de hadde mye kul lyd, prøvde de altfor hardt til at det fristet oss til å bli værende lenge. Derfor satt vi kursen opp mot Enga igjen, der waliserne i Los Campesinos forførte publikum med herlig ærlig ungdomsklubbstemning, basert på uskyldige stemmer og lekexylofon. Virkelig en gladkonsert!

Onsdagens største skuffelse var Ida Maria, som rett og slett var gørr kjedelig. Jeg var av den oppfatning at denne jenta var full av energi og eksploderende låter, men så feil kan man ta. Dermed ble det ekstra stas å få med seg Kaizers Orchestra (jeg er ingen stor Kaizers-fan i utgangspunktet) som som alltid leverte noe så grønnjævlig foran et gira publikum.

Jeg hadde virkelig gledet meg til å se Lykke Li, den søte lille go'saken fra Sverige som serverer en merkelig blandingspop med store elektroniske innslag. Og hun skuffet ikke i det hele tatt, men sjarmerte i alle fall meg i senk. Publikum var dessverre noe slappe, noe som ble tydelig da Lykke Li ropte fra scenen "har ni tråkigt?!". For meg kom faktisk onsdagens høydepunkt under denne konserten, da Lykke Li ropte at nå skal alle danse, før gitaristen kjører afrikaintroen til Cape Cod Kwassa Kwassa av mitt for tiden favorittband, Vampire Weekend, mens jenta selv sang "Dance, dance, dance"! GULL!

Kvelden ble avsluttet på majestetisk vis med Nick Caves nye band Grinderman. Jeg har aldri hatt noe stort forhold til Cave, og hadde ikke hørt noe av Grinderman, men så for meg at dette skulle bli saker. Og de over 10.000 som samlet seg foran Enga fikk et show uten sidestykke. Jeg vil faktisk påstå at dette er en av de aller beste konsertene jeg noensinne har vært på, og det er ingen tvil om at Nick Cave er JÆVLIG TØFF! Media har også gitt konserten gode anmeldelser.

Vel, i dag er en ny Øya-dag, og jeg ser fram til go'rock fra The National, Afrikamusikk fra Kenge Kenge, til gamlekara i Sonic Youth og ikke minst til Turboneger som skal spille hele Apocalypse Dudes-albumet. Bare så synd at sistnevnte finner sted samtidig som Sigur Rós.....

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"

Jeg om Vietnam i The Economist

Etter en artikkel om økonomisk vekst i Vietnam som var å lese i The Economist i mai i år, sendte jeg et lite leserbrev til redaksjonen for å rette opp i noe jeg syntes var litt merkelig skrevet. Jeg så aldri leserbrevet igjen, men fant det dag jeg googlet mitt eget navn tidligere i dag (ja, jeg har sommerferie...).

Du kan lese innlegget slik det stod på trykk her, forkortet av redaksjonen i London. Her er den opprinnelige versjonen:

Sir - After justly arguing for more political rights in Vietnam, you finish your leader (Asia's other miracle, April 24th) by claiming that as the Vietnamese are getting used to their broad economic and social freedoms, revolt against the authoritarian one-party rule are bound to appear eventually. Based on the fact that liberal democracies were better-off than countries under authoritarian rule, modernization theory made a similar claim by stipulating that economic growth in an authoritarian state would lead to democratization.

Later it has been proved rather, that economic growth helps to sustain any given regime, be it democratic or authoritarian. People approve of less political rights, simply because they see that the incumbents can provide them with a materialistically more comfortable life. Any much welcomed transition to democracy in Vietnam would therefore not necessarily stem from the country’s recent impressive achievements on the economic front, though we can hope that such academic matters do not stop its people from claiming and achieving their inalienable rights.

Stig Arild Pettersen,
Amman, Jordan

Endelig er Karadzic tatt!

Endelig er den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic fra krigen på Balkan på nittitallet funnet og arrestert!

Dette er viktig av to årsaker:
1. Endelig får ofrene og pårørende fra borgerkrigen i Jugoslavia stilt en av de viktigste massemorderne for retten;
2. Krigsforbryterdomstolen i Haag får bevist at man ikke kan slippe unna med krigsforbrytelser!

Gratulerer til gutta i Haag og Beograd! Dette er en gledens dag!

Les mer her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article2552557.ece
http://www.reuters.com/article/newsOne/idUSL2196241820080722

MORO

I serien "Stig Arild presenterer festlige separatistorganisasjoner" har vi denne uken kommet til en gjeng artige sjeler på Mindanao sør Filippinene. Og er navnet deres moro? Ja! Er det dobbelt moro?! Nei! Det er TRIPPEL MORO!

Moro er nettopp navnet til denne gjengen som prøver å skape sin egen lille islamske stat i øyriket i Sørøst-Asia. Og der stopper litt av oppfinnsomheten. For deretter kommer standardfrasen Islamic Liberation Front.

Vi snakker altså om MORO ISLAMIC LIBERATION FRONT!

Det som gjør dette navnet ekstra moro, er at de da får den interessante forkortelsen MILF. Den oppmerksomme leser vet veldig godt at dette også er et utrykk som benyttes for over gjennomsnitt flotte mødre, eller "Mothers I'd Like to Fuck".

Vi kan bare drømme om hvor moro det blir når MILF får sin egen stat i Filippinene, og ønsker gutta (eller er det bare en gjeng med flotte, middelaldrende mødre?) lykke til videre!

Stopp kjønnslemlestelsen!

I dag kunne norske medier melde om at to foreldre har blitt siktet for å ha gjennomført kjønnslemlestelse (omskjæring) på fem av sine døtre i alderen 5 til 14 år. Kjønnslemlestelse av kvinner ble forbudt ved lov i Norge i 1995, og strafferammen er opptil 3 års fengsel (6-8 år dersom inngrepet fører til skader, sykdom eller død).

Det er kjempeflott at myndighetene har tatt tak i dette. Kjønnslemlestelse, som hos kvinner innebærer hel eller delvis fjerning av klitoris og fjerning av kjønnslepper, er et grusomt brudd på menneskrettighetene, det er tortur på høyt nivå, det medfører varige smerter og helsemessige komplikasjoner, det gjør det umulig å få noen som helst nytelse av sex, og det er et ekstremt brudd på retten til å bestemme over sin egen kropp. Vi må gjøre det helt klart at kjønnslemlestelse ikke tolereres i Norge, og vi må bidra til en internasjonal kamp mot denne tradisjonen. At foreldrene nå siktes i denne saken kan ha en viss preventiv effekt på andre, det beviser at norske myndigheter tar kjønnslemelstelse alvorlig.

Men skal det virkelig ha en effekt, må vi gå grundigere til verks. Foreldre som tilhører kulturer der kjønnslemlestelse er vanlig må vite at de løper en stor risiko ved å la barna sine bli utsatt for et slikt overgrep. Aftenposten melder om at det er vanskelig å bevise tilfeller av kjønnslemlestelse. For at flere tilfeller skal oppdages, må vi gjøre underlivsundersøkelser av jenter obligatorisk i Norge.

Her møter man raskt en vanskelig balansegang. Hvem skal undersøkes? Kjønnslemlestelse er vanligst i en del land i Afrika (Egypt, Sudan, Somalia, Etiopia, Eritrea, Gambia m.fl.), men skjer over hele verden. Skal vi da satse på å undersøke de som har bakgrunn fra land hvor man har flest tilfeller av kjønnslemlestelse? Nei. For det første fordi dette vil være å mistenke noen personer mer enn andre basert på etnisk bakgrunn, for det andre fordi man da kan tenkes å unngå å oppdage en del tilfeller som ikke kommer fra disse landene. Det bør derfor være obligatorisk for alle jenter, såvel etnisk norske som de med en annen bakgrunn.

Men er det ikke bortkastede penger å undersøke underlivet til etnisk norske jenter bare fordi en liten andel av befolkningen med en helt annen bakgrunn skal sikres mot å bli utsatt for kjønnslemlestelse. Igjen, nei. Her kan man slå to fluer i en smekk: Slike undersøkelser er positivt uansett, man kan oppdage sykdommer, kreftfare og komplikasjoner tidlig, og man kan bidra til å spre informasjon til jentene om helse, kropp og sex. Samtidig kan man oppdage menneskerettighetsbrudd der det har blitt gjort, uten at man skiller mellom etnisk norske og dem med innvandrerbakgrunn. Jeg har langt i fra nok medisinsk kunnskap til å være sikker på når slike undersøkelser bør gjennomføres, men et forslag må kunne være å gjøre dette tidlig i barnas liv (2-3 år?) og når de har nådd puberteten.

Når det gjelder ansvar og straff, er det definitivt foreldrene som er ansvarlige for barnas helse fram til disse fyller 18 år. Å frasi seg ansvaret fordi barna har oppholdt seg hos familie i utlandet, er derfor ikke tilstrekkelig. Det er et gyldig argument at mange foreldre er utsatt for sterkt press fra slektninger, men dette skal ikke ha noe å si for hva foreldre som er norske borgere har av ansvar overfor barna sine. Men det må også kunne åpnes for å kunne straffe andre som har ytt press og oppfordret til kjønnslemlestelse, slik som man har i f.eks. drapssaker.

Kjønnslemlestelse er utvilsomt mest skadelig på kvinner, men det er mest utbredt blant menn. Mens inngrep på kvinners kjønnsorganer er mer tradisjonelt forankret og har påståtte praktiske forklaringer som å øke dyden eller sikre at man ikke skal kvitte seg med møydommen for tidlig, er kjønnslemlestelse av menn i utgangspunktet religiøst forankret i jødedommen og islam, men har blitt en motesak i både Sør- og Nord-Amerika og i Sør-Europa. Myter eksisterer om at fjerning av menns forhud bidrar til bedre renslighet.

Rent fysisk er slike inngrep på kvinner mye mer alvorlig enn omskjæring av menn. Men prinisppielt er det like feil med mannlig omskjæring: Man amputerer en helt sunn og frisk del av kroppen (og til og med av forplantningsorganet!) til forsvarsløse barn. Dette er utvilsomt et brudd på menneskerettighetene!

Man bør derfor fortsette og trappe opp kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse. Men samtidig bør samme inngrep på gutter forbys på prinsippielt grunnlag. Alt annet vil være diskriminering!

Gratulerer, Obama!

Etter en lang valgkamp, i et system som er nesten like uforståelig som det er udemokratisk, har Barack Obama endelig vunnet nok mandater til å kunne kalle seg Demokratenes presidentkandidat.

Jeg har åpent vært en tilhenger av Obamas kandidatur siden i fjor høst. Han er den som har størst mulighet til å få et skakkjørt land på rett kurs, han er den med mest moderate, verdiliberale og pragmatiske holdninger, og han har en bakgrunn som gir ham god ballast til å lede verdens mektigste land. Barack Obama er rett mann til å ta USA inn i framtiden.

For å være helt ærlig har jeg gjennom våren blitt litt lei den amerikanske valgkampen. Jeg startet svært så ivrig. I februar vurderte jeg sågar å reise til USA og delta i valgkampen, dersom Obama skulle bli presidentkandidat. Men etterhvert som valgkampen har dratt ut har jeg fått mer og mer oppfattelsen av at Obama er som alle andre amerikanske politikere - en hykler som må forholde seg til altfor mange rednecker med stemmerett.

Denne oppfattelsen har blitt nyansert i dag, og overraskende nok skjedde det under Obamas tale til AIPAC - American Israel Public Relations Committee.

Når en amerikansk presidentkandidat snakker om Israel og Midtøsten må man høre nøye etter for å finne lyspunkter. Man bør ikke la seg sjokkere over uttalelser som "jeg er en sann venn av Israel" eller "som president vil jeg aldri kompromittere Israels sikkerhet". Det var kun én uttalelse jeg lot meg overraske og skuffe over, nemlig da Obama uttalte at Jerusalem for alltid skal være Israels hovedstad og at byen er udelelig. Jerusalem er utvilsomt en okkupert by, og å innlemme Jerusalem i Israel vil være å bryte folkeretten. Det er unødvendig av Obama å uttale noe som dette, men det er allikevel forståelig, da det er et noe kontroversielt standpunkt som vil "bevise" at han er en god venn av Israel, et faktum mange er uenige i.

Hva så med det positive? Jeg merket meg at Obama uttalte at Israel ikke skal bygge ut nybyggerkoloniene på Vestbredden, et standpunkt som langt ifra er ufarlig å ta i et forum som dette. Videre la han åpenbar vekt på at fred er Israels eneste alternativ dersom det ønsker sikkerhet, og at han skal sette inn kreftene sine på å skape fred fra første dag i Det ovale kontor.

Men viktigst av alt var den tiden han brukte på å snakke om Iran. Barack Obama ønsker å snakke med Iran, å benytte seg av diplomati for å løse floka mellom Vesten og Iran. Dette er kanskje det punktet han skiller seg mest fra John McCain når det gjelder utenrikspolitikk, og er heller ikke et ufarlig standpunkt å sette fram foran amerikanske Israel-tilhengere. Det var utvilsomt mange i salen som kunne tenke seg å bombe Iran så snart som mulig.

Obama har talegaver få forunt. Dette ble enda klarere da Hillary Clinton gikk på scenen et kvarter etter sin tidligere rival. Mens Obama overbeviste med fast retorikk og overbevisende argumenter, virket Clinton som en grå mus som leste fra et dårlig nedskriblet manus. Men først av alt viste Obama i denne talen at han er en mann med forståelse for samtale, kompromiss og diplomati.

Dette er grunnen til at Barack Obama utvilsomt er det rette "leader of the free world".

En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!

Grunnlov på tom mage

(Denne kronikken hadde jeg på trykk i Bergens Tidende 14. mai)

10. mai gikk Burmas innbyggere til urnene for å stemme over et forslag til ny grunnlov. Dersom grunnloven blir vedtatt vil den befeste militærets makt og legge hindringer i veien for nobelprisvinner Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy og andre opposisjonsgrupper. Men blant store deler av Burmas syklonrammede befolkning overskygger kampen for å overleve kampen for politiske rettigheter. Dette er resultatet av en klar strategi fra juntaens side. Et folk på randen av sult har annet å tenke på enn demokrati og menneskerettigheter.

Syklonen Nargis herjinger har igjen på en tragisk måte ført Burma tilbake i medias søkelys. Sist gang landet skapte overskrifter var en hel verden vitne til hvordan militærjuntaen var villige til å regelrett slakte sine egne landsmenn for å hindre at deres absolutte makt utfordres. Selv sto jeg dagen før blodbadet startet blant hundre tusen jublende mennesker ved Sule-pagoden midt i Yangon sentrum. Spenningen, og ikke minst optimismen, som lå i luften var til å ta og føle på. Jeg var blant dem som hadde et håp om at den nye medievirkeligheten ville hindre juntaen i å svare med vold, og at general Than Shwe og resten av det undertrykkende regimet ville innse at det var på tide å ta hatten sin og gå.

De kommende dagene skulle knuse dette håpet ettertrykkelig. I de siste ukene før de første forsiktige demonstrasjonene fant sted, ble utdrag fra grunnlovutkastet hyllet på lederplass i propagandaavisen The New Light of Myanmar, og talsmenn for regjeringen kunne love at flerpartivalg og demokrati lå i det burmesiske folks fremtid. Folk flest fnyste av løftene. ”De lager bare en oppskrift på hvordan de kan befeste sin egen makt, bak et dekke av falskt demokrati”, ble jeg fortalt.

Få dager senere tok folket til gatene. Men det var ikke grunnloven, men juntaens feilslåtte økonomiske politikk som tente gnisten. Over natten fjernet de subsidiene på drivstoff, noe som doblet transportkostnadene og sendte matvareprisene i været. De første små demonstrasjonene mot subsidiekutten ble raskt slått ned av myndighetene, og de voldelige arrestasjonene fikk landets munker til å reagere. Snart var gatene i de største byene fylt med rødkledte og glattbarberte elever av Buddha som resiterte Dhammaens budskap om ikke-vold, forsoning og fred.

Den nye grunnloven vil gi burmeserne betraktelig bedre politiske og sivile rettigheter enn hva de har nytt siden unntakstilstand ble erklært i 1974. Men dette forutsetter at juntaen holder seg til spillereglene, noe svært få tror den vil. Selv de mest optmistiske burmesere har forhåpentligvis gått mann av huse og stemt ”nei”. Den nye grunnloven er fundamentalt udemokratisk, og vil mer enn noe annet sørge for at makten til de militære befestes og legge hindringer i veien for National League for Democracy (NLD) og andre opposisjonskrefter.

Blant annet heter det seg at man ikke kan stille til presidentvalg dersom man er gift med en utlending. Denne artikkel er som skreddersydd for å sikre at Aung San Suu Kyi, hvis avdøde ektemann var britisk, ikke kan bli statsoverhode. Man har heller ikke lov til å stille til parlamentsvalg dersom man er medlem av en organisasjon som mottar støtte fra en annen organisasjon eller fra utlandet, noe som kan hindre et hvert medlem av NLD i å stille til valg. Grunnloven gir også utvidet makt til Tatmadaw, de væpnede styrkene. Øverstkommanderende skal utnevne ¼ av representantene i nasjonalforsamlingen, og samme mann kan når som helst sette grunnloven og presidenten til side og styre etter sitt eget forgodtbefinnende dersom han føler at det ”oppstår en situasjon som kan føre til desintegrasjon av Unionen eller av nasjonal solidaritet”. Juntaen har åpenbart hentet inspirasjon hos George Orwell, forfatteren som tjenestegjorde som politimann i Burma før han byttet ut batongen med pennen.

I Vesten får vi gjerne inntrykk av at Burma er hermetisk lukket. Men hver dag lytter millioner av burmesere til radiosendinger fra Democratic Voice of Burma sine lokaler i Oslo. Inne i Burma opererer et stort nettverk av journalister og informanter for denne frihetens stemme. Her diskuteres grunnloven fritt, og svært mange er derfor godt opplyst om hva de risikerer ved å stemme ”ja”. Men på landsbygda, der en stor andel av landets befolkning fremdeles er bosatt, er det mange som lite forståelse av grunnlovens betydning. Spesielt i disse områdene benytter myndighetene seg av svært oppfinnsomme tiltak for å vinne stemmer. Noen har fått beskjed at myndighetene har avgitt stemme på deres vegne, og det har blitt lokket med gratis mat og mobiltelefoner for å få folk til å stemme etter juntaens ønsker. Fra byene rapporteres det om arrestasjoner og angrep på NLD-medlemmer. Dette er tydelige tegn på at juntaen vet godt at dersom dette valget gjennomføres på en korrekt måte, vil folkets dom over deres vanstyre være brutal og unison.

At juntaen gjennomførte folkeavstemmingen i de fleste områder som planlagt, til tross for at Burma bare en uke tidligere ble rammet av den verste naturkatastrofen i landets historie, tyder på at den ser kaoset som har oppstått i kjølvannet av syklonen som en gyllen mulighet til å jukse til seg en seier på en enda lettere måte. ”Folket er ivrige på å avlegge sin stemme”, uttalte et regjeringsmedlem et par dager etter syklonen. Men for de fleste er det nok viktigere å skaffe familien mat, rent vann og medisiner, og å få reist et nytt tak på huset før monsunsesongen setter inn for fullt.

Ironisk nok var årsaken bak fjorårets demonstrasjoner også noe av hovedgrunnen til at de ikke lyktes. Folket tok til gatene for å vise sin misnøye med at de ikke lenger hadde råd til mat, transport, husly og klær. Men nettopp den prekære økonomiske situasjonen sørget for at oppslutningen om demonstrasjonene forble moderat. Den jevne burmeser har rett og slett ikke råd til å tape en dagsinntekt på å demonstrere. En dag vekk fra arbeid betyr en dag uten mat på bordet for familien. Etter syklonen stemmer denne situasjonsbeskrivelsen mer enn noen sinne. Juntaens totalt inkompetente og inhumane takling av den rådende situasjonen i landet er tydelige tegn på at dette er en del av en helhetlig, gjennområtten plan fra et gjennområttent regime.

For oss som stod i Sule Pagoda Road i september i fjor kunne folkemassene virke enorme. Men hva er vel hundre tusen i et land med 50 millioner innbyggere? Dersom milioner av burmesere hadde tatt til gatene samtidig, hadde selv juntaen med sine våpen og soldater ikke hatt makt til å stå i mot. Men til tross for et enormt mot ble det raskt tynt i rekkene da soldatene begynte å skyte, og få dager senere måtte demonstrantene innse at slaget var tapt også denne gangen.

Alt dette er del av generalenes nøye planlagte strategi. Hold folket nede, hold folket sultne, hold folket fattige. For da har de andre ting å tenke på enn kampen for demokrati og menneskerettigheter. For juntaen i Burma kom Nargis som en kjærkommen gave.

Norges oljeoverskudd bør betale for verdens matvarekrise

Verden er i matvarekrise. Barn dør av sult og kampen om mat får voldelige konsekvenser over hele verden. Et tegn på hvor ekstremt det begynner å bli er at selv Rema 1000 her hjemme i Norge nå hamstrer 70 % mer ris enn de pleier, fordi de frykter å gå tom. Dette vil selvfølgelig bare hjelpe til å skyte prisene i været, noe som gjør at verdens fattige ikke har råd til å brødfø seg selv, mens vi her på toppen av planeten fortsatt mesker oss i all slags herligheter.

Lederne for FNs forskjellige byråer hadde i dag krisemøte, der de kom fram til at det trengs 1,7 milliarder dollar for å hindre en verdensomspennende hungersnød.

Mye av årsaken bak de høye matvareprisene er oljeprisen. Den norske oljen, som ligger litt lavere i pris enn en del annen olje, f.eks. den fra Midtøsten, ligger nå på godt over 110 dollar fatet, en pris vi ikke har sett siden oljekrisen i 1973 (ja, den gangen kong Olav tok trikken til Holmenkollen...).

Få tjener så mye på den skyhøye oljeprisen som Norge. Derfor bør Norge nå ta ansvar. Enhver krone vi tjener som Norge tjener over 100 dollar fatet burde derfor gå til Verdens Matvarefond, slik at vi kan mette sultne mennesker verden over.

Som verdens rikeste, metteste og beste land å bo i er det vårt moralske ansvar!

Nakenhysteri

Fotografen Jock Sturges skaper igjen overskrifter i Norge. I midten av mars raste fotograf Morten Krogvold mot Trondheim Kino, etter at sistnevnte nektet å vise en reklamefilm for fotofestivalen Nordic Lights i Kristiansund, der Krogvold er kunstnerisk leder, fordi filmen viste bilder av nakne barn som noen i følge kinoen kunne finne støtende (se filmen her).

Nå når festivalen har startet, er det Redd Barna som reagerer. I et intervju med Dagbladet hevder leder av Redd Barnas Norgesavdeling Marianne Borgen at "bildene kan trigge til vold mot barn", og anmoder festivalen om å fjerne bildene fra utstillingen.

Amerikaneren Sturges er kjent for sine fotografier, først og fremst i sort/hvitt, av nakne barn og ungdom. Disse har han tatt mens han i lengre tid har oppholdt seg i "samfunn" der nakenhet er naturlig, i naturistmiljøer i det liberale nord-California og Frankrike. Bildene er til dels svært uttrykksfulle, stemningsfulle og flotte, og ikke minst ærlige.

Borgens frykter at pedofile kan tennes av Sturges' bilder, og dermed begå overgrep mot barn. Overgrep mot barn må selvsagt forhindres med alle mulige virkemidler, men jeg tror å stemple denne utstillingen som pornografisk har motsatt virkning. Borgens holdninger er nakenhysteri, og bygger oppunder nettopp et unaturlig og usunt forhold til nakenhet og til barn og ungdoms kropper. Jeg er sikker på at dersom det hadde vært bilder av 3-åringer utstillingen hadde handlet om, hadde det ikke blitt reagert på samme måte, ei heller, selvsagt, om det var fullt utvokste voksne kvinner det var snakk om. Men når det er ungdom som så tydelig er i en overgangsfase rent kroppslig, blir det reaksjoner. Hvorfor? Hvorfor skal vi ikke kunne forholde oss naturlig til også nakne subjekter i denne perioden av livet? Hvorfor skal vi reagere på det mest naturlige i verden, nemlig nakne mennesker?

Når det er sagt, er det ikke til å stikke under en stol at man kan stusse over noen av Sturges' bilder. Når det uttrykket han ønsker å formidle later til å være naturlighet og det vakre ved det normale, virker en del av bildene litt vel oppstilt og dermed også seksualiserte, uten at bildene blir seksuelle av den grunn, nettopp fordi subjektene i bildet ikke utstråler seksualitet. Dette gjør at bildene får noen unødvendige sensuelle undertoner. Men dette er først og fremst en kunstnerisk innvending, fordi jeg synes dette gjør bildene til dårligere kunstverk, ikke fordi jeg synes at bildene er i nærheten av å grense til pornografi. Det er også noe merkelig at nesten alle bildene er av jenter, noe som jeg godt kan forstå fører til at noen tar slutningen at Sturges har et spesielt forhold til unge jenter.


Den eneste etiske innvendingen jeg kan er at de som er tatt bilde av kanskje ikke setter like stor pris på bildene noen år senere. Denne innvendingen gjelder alle mulige bilder som har et personlig og intimt uttrykk, slik som nettopp pornografi, men blir spesielt sterk i situasjoner der barn er involvert. Men denne innvendingen har ingenting med påstanden om at bildene kan føre til overgrep mot barn å gjøre.

















Jeg er enig med Krogvold når han hevder at holdningene til Trondheim Kino (og sikkert også Borgen) ligner amerikanske tilstander. Jeg vil være overrasket dersom ikke de unge jentene på disse bildene har et mer avslappet og naturlig forhold til sin kropp en hva en gjennomsnittlig tenåring (eller voksen for den del) har. Jeg tror at disse bildene kan bidra til å gjenvinne det naturliges herredømme over det synet vi har på kropp i vårt samfunn. "Alt" skal ikke være naturlig, både fordi vi skal være svært varsomme mot å seksualisere barn, men ikke minst fordi det er trist hvis vi ender opp med å avseksualisere kropp og kroppslige uttrykk helt. Som en venninne av meg en gang sa da vi diskuterte saken om svenske kvinner som ønsket å bade toppløse i offentlige svømmehaller, så er det trist om kvinnebryster mister mystikken, begjæret og det seksuelle som er forbundet med dem.


Men utstilligen på Nordic Lights handler ikke om avseksualisering. Den handler om å forsøke å få bukt med et usunt nakenhysteri.



(Døm selv - Du kan se et utvalg av Sturges' bilder her og her.)

"Ikke-sosialistisk side" - tidenes dummeste uttrykk.

En rolig "lørdags"-morgen her i Amman, og jeg hører på opptak av morgenens Politisk kvarter fra NRK P2, som i dag i sin helhet handlet om Høyres landsmøte, og Erna Solberg var studiogjest.

Det er jo nydelig å høre hvor mye kaos det er på borgerlig side. Men en ting irriterer meg kraftig, og det er det usannsynlig dumme uttrykket "ikke-sosialistisk side". For når var Arbeiderpartiet sosialistisk? Når var de reaksjonære bøndene i Senterpartiet sosialistiske? Og når sist var lekesosialistene i Sosialistisk Vestreparti sosialistiske?

Dét er lenge siden, det.

Så for all del, hold på med kaoset deres på borgerlig side. Men kall det nettopp det - borgerlig - og ikke "ikke-sosialistisk", for det er et uttrykk som ikke gir noen som helst mening i dagens norske politiske virkelighet!

Når det er sagt, tror jeg det beste alternativet for en god norsk regjering (etter det mislykkede forsøket med SV) er Ap, V og H. De kunne nok regjert i lang, lang tid, og hold klovnene i FrP langt unna regjeringsmakt.

Det heter "rom"!

I hele forrige uke reagerte jeg på hvordan norske medier refererte til en del voldelige hendelser som fant sted i hovedstaden som "oppgjør i sigøynermiljøet". VG har til og med introdusert det (for meg) nye uttrykket "sigøyner-bot". Jeg trodde ordet "sigøyner" for lengst var fjernet fra offisiell norsk språkbruk, og at i alle fall NRK holdt seg for gode til å bruke dette navnet på rom-folket. Såvidt jeg kan huske, lærte vi allerede på barneskolen at det var nettopp dette navnet, rom, som skulle brukes om dette landeveiselskende folket. Men dette hadde tydeligvis ikke våre riksdekkende medier fått med seg.

Og i dag kom Jan Jansen, som VG sikkert ville kalt "sigøyner-talsmann", ut og sa at han ville ha seg frabedt å bli omtalt som sigøyner, da han anser dette navnet for å være rasistisk og ha negative konnotasjoner. Og dette ble da selvsagt en sak i norske medier utover dagen, med debatt i NRK P1s "Her og nå".

NRK og Aftenposten har da gjort det eneste fornuftige, nemlig å begynne å omtale rom-folket som nettopp "rom-folket". Mens VG, kanskje ikke så overraskende, i følge sjefsredaktør Bernt Olufsen, skal fortsette å bruke ordet "sigøyner". Han får støtte av språkrådets leder, Sylfest Lomheim.

Jeg regner også med at VG, Olufsen og Lomheim skal fortsette å benytte "neger", "tyskerunge" og "lapp"?

Argumentet til VG og Lomheim er at folk flest ikke forstår hva "rom" betyr. "Jeg tror det er mange lesere, lyttere og seere i Norge som ikke automatisk ville forstå hvilken folkegruppe vi da snakker om," sier Olufsen til NRK.

Dette er kanskje det dummeste argumentet jeg noensinne har hørt. Det i seg selv er jo ikke noe argument i det hele tatt, da det så å si hver dag introduseres nye uttrykk i media som folk ikke "automatisk" forstår hva som menes. Da må folk finne ut av dette på egen hånd. Jeg tror ærlig talt heller ikke at det er så utrolig mange i Norge som ikke ville forstått hvem det hadde blitt skrevet eller snakket om dersom man virkelig omtalte dette folket med det riktige navnet.

For det andre: Hva veier tyngst? At mange lesere, lyttere og seere i Norge som ikke automatisk ville forstå hvilken folkegruppe det er snakk om, eller at en folkegruppe, en etnisk minoritet i samfunnet vårt, føler at det begrepet storsamfunnet benytter for å beskrive dem er feil, nedverdigende og rasistisk? Selvsagt det siste.

Det ville sikkert tatt mindre enn én uke før alle i Norge visste hvem rom-folket var, dersom man skal dømme etter antall medieoppslag de har fått den siste tiden.

Det er i alle fall positivt å se at Målungdommen tar til orde for å kaste betegnelsen "sigøyner" på historiens skraphaug, og at det dermed nok en gang blir tydelig at det er på nettopp dette stedet Sylfest Lomheim også hører hjemme...

Så la det være uten tvil: DET HETER "ROM", VG!

Kina, OL, protester og boikott

I dag har OL-fakkelen forsøkt å gjøre sin vei gjennom Londons gater, og flere steder har ilden blitt forsøk slukket, stjålet og stoppet av politiske aktivister (se video av det her, her og ikke minst her). Forståelig nok, dersom man tar Kinas forhold til Burma, Tibet og interne menneskerettigheter i betraktning.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av at Kina skal avholde sommerolympiaden 2008. Men jeg vil ikke definere meg som en motstander av det. Et OL med den oppmerksomheten det medfører kan definitivt ha positive konsekvenser for utviklingen i et land som bryter såpass mange menneskerettigheter. Min teori er at man etter OL i Kina i sommer vil "komme ut i pluss" når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet.

I flere land har debatten gått de siste par ukene om boikott, aksjoner og protester under OL. I Frankrike har president Sarkozy singalisert at han vil boikotte åpningen, mens Storbritannias statsminister Gordon Brown har utelukket en slik aksjon fra hans egen side. Polen, Tsjekkia og Tyskland har bekreftet at de vil boikotte åpningsseremonien. Her i Norge var det i forrige uke prat om at Norge skulle boikotte åpningsseremonien, men dette ble søndag avkreftet av statsminister Stoltenberg. Debatten i Norge har først og fremst oppstått etter at idrettspresident Tove Paule har hatt relativt sterke uttalelser i pressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og har i høy grad gitt norske utøvere frie tøyler til å vise sin motstand mot det kinesiske undertrykkingsregimet.

Jeg er uenig med to personer oppi alt dette: Statsminister Stoltenberg, og ikke minst det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg. Heiberg, OL-general på Lillehammer i 1994, har kommet flere mindre heldige uttalelser den siste tiden. Blant annet har han påstått at idrett og politikk må holdes adskilt, og at situasjonen i Kina har blitt mye bedre i det siste. Dette er naivt og dumt, men jeg kan godt forstå at Heiberg er i en presset situasjon, og at det er vanskelig for ham å kritisere Kina. Statsminister Stoltenberg slipper ikke like lett unna. Dersom regjeringen skulle ende med konklusjonen at det ikke er riktig å boikotte åpningsseremonien, er dette helt greit for meg. Men å komme til denne konklusjonen i april for et OL som åpner i august, er helt feil. Men å true med boikott og bruke norske og internasjonale medier for alt det er verdt, er mye viktigere. Men når man allerede nå offentliggjør at man ikke skal boikotte, har man kastet kortene og har altfor få pressmidler igjen.

Norge har alene veldig liten påvirkning på Kina gjennom en boikott, men dersom flere land er med og opprettholder presset ved å true med en slik boikott fram til lekene starter, kan man virkelig oppnå resultater. Dette var også litt av poenget til en uvanlig frittalende og hardtslående Bjørn Hansen i en kommentar i helgens "Verden på lørdag" på NRK P2 (alle Bjørn Hansen-fans må høre dette! Ca. 1/5 ut i programmet lørdag 5. april).

Som Bjørn Hansen også påpeker, har boikott sjelden ført til noen stor forandring. Det var ikke boikott av OL i Moskva som gjorde at jernteppet gjennom Europa falt. USAs boikott mot Cuba har ikke felt Castro-regimet, ei heller felte det Saddam Hussein. Men å true med boikott kan opprettholde verdensopinionens oppmerksomhet mot Kinas menneskerettighetsbrudd, og det burde nå være hovedmålet.

Hva idrettsutøvere angår har jeg i år flere venner og kjente som skal delta i OL enn noen gang, både fra Norge og andre land. Jeg håper disse på en eller annen måte viser sin avsky mot menneskerettighetssituasjonen i Kina under lekene, enten ved å holde et Tibet-flagg i hånda under åpningsseremonien, eller ved å bære t-skjorter fra Amnesty eller Reporters Without Borders under TV-intervjuer eller medaljeseremonier. Idrettsforbundene bør la dem få gjøre dette ut fra samvittighetshensyn. Det spørs bare hva sponsorene synes om det... og hvor tøffe idrettsutøverne er......

Hvor dum går det an å være? II - FrP og klima.

Det er neppe noen nyhet at Fremskrittspartiet tiltrekker seg hverken de mest intelligente velgerne blant oss eller at de er klimafientlige. Men det er allikevel viktig å belyse hvor langt ute på jordet de egentlig er når det gjelder en av vår tids viktigste utfordringer - global oppvarming.

I slutten av mars avholdt FrP sin "miljø- og klimakonferanse" i Bergen. Dette var nok et eksempel på at slik man roper i skogen får man svar. Partiet har nok lett lenge før de kunne finne noen som ville tale i mot den generelle oppfattelsen blant verdens klimaforskere om at global oppvarming er reell og menneskeskapt, for de endte opp med å invitere en svensk ekspert på sveiseteknologi ved navn Fred Goldberg. Til Aftenposten uttaler Goldberg at det er tragisk at Al Gore "får dupere verden" med sitt klimasyn. I sitt foredrag til en lyttende FrP-forsamling kunne han fortelle at "statistikk beviser at mennesket ikke har noen påvirkning på CO2-utslippene".

Dette har sveiseteknikeren, eller klimaanalytikeren som han selv kaller seg, funnet ut med "utgangspunkt i analyser av statistikk", og han håpet derfor at "Frp kan bidra til å avsløre at mye av klimadebatten er et kynisk spill om penger".

"Det kommer til å bli kaldere", spår han. Hans forklaring på den omtalte temperaturøkningen er "sol og mindre skyer". Goldberg mener at vanndamp er årsak til 95-98 prosent av drivhuseffekten.

FrPs formann Siv Jensen vil ikke svare på om hun tror klimaendringene er menneskeskapt eller ikke. "Jeg vil ikke avvise det. Men jeg er ikke forsker. Jeg må basere meg på de resultater de greier å frembringe. Jeg registrerer at det er delte meninger om det. Jeg ser også at det er store væromslag. Er de naturlige eller farlige? Svarene foreligger ikke", sier formann Siv Jensen.

JO! SVARENE FORELIGGER!!!

2500 forskere i FNs Klimapanel har slått fast at det virkelig er en sammenheng mellom utslipp av CO2 og global oppvarming. Jeg vet ikke hvem jeg stoler på jeg, 2500 klimaforskere eller en svensk sveisetekniker...?

Følgende beviser hvor anti-vitenskapelige FrP er: FrP velger å høre på et par-tre raringer som går mot 2500 forskere, og mange av FrPerne avviser forskernes resultater. Virkelige forskere, derimot, slik som et par fra Lancaster University, går vitenskapelig til verks for å avkrefte hypotesene til sine meningsmotstandere.

"Mere sol og mindre skyer"-hypotesen som Goldberg sikter til, stammer fra dansken Henrik Svensmark. Hans teori går ut på at varierende solaktivitet og solstormer er bakgrunnen for global oppvarming.

Men BBC kan i dag fortelle at denne teorien nå har fått seg et kraftig skudd for baugen, og at det ikke er funnet noen sammenheng mellom varierende solaktivitet, mengden skyer og global oppvarming.

According to Terry Sloan, the message coming from his research is simple:
"We tried to corroborate Svensmark's hypothesis, but we could not; as far as we can see, he has no reason to challenge the IPCC - the IPCC has got it right.

"So we had better carry on trying to cut carbon emissions."

Og slutte å stemme FrP...

Hvor dum går det an å være? I - FrP og "Fitna"

I dagens Aftenposten på nett uttaler FrP-formann Siv Jensen at hun gjerne skulle se at "norske filmskapere og kunstnere var tøffe nok til å lage en islam-kritisk film", slik den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders har gjort med "filmen" "Fitna" som ble lansert torsdag, en dag tidligere enn planlagt.

Hvor dum går det an å være?

For det første er dette første gang FrP og Jensen overhodet bryr seg med hva norske kunstnere driver med. At hun skulle være i noen som helst posisjon til å gi dem anbefalinger eller oppfordringer er jo et herlig nytt kapittel i FrPs kulturpolitikk i så måte...

For det andre tviler jeg ikke på at en del norske kunstnere og filmskapere vil være villige til å lage en islam-kritisk film. Men å snakke om islam-kritiske filmer i sammenheng med diskusjonen rundt Wilders' amatørmessige, uopplyste, propagandistiske, fremmedfientlige og hatefulle klipp-og-lim-prosjekt er, for å bruke et uttrykk min kjære venn Kapitalismus bruker både titt og ofte, "heilt på tur".

Selvsagt skal islam kritiseres, som alle religioner bør kritiseres. Selvsagt bør islam kritiseres, fordi mange samfunnssystemer som hevder å være tuftet på islam er svært undertrykkende og ufrie. Men målet med å kritisere noe, må vel være å endre det man er uenig i? Geert Wilders provokasjon kan kun sies å gjøre det motsatte, nemlig å bidra til å øke motsetningene snarere enn å legge opp til en konstruktiv debatt.

Her i Jordan, som i resten av verden, kan filmen sies å ha blitt mottatt med noe "skuffelse". Den var langt ifra så "ille" som man så for seg, en nederlandsk bekjent også sa seg glad for da jeg i går ringte for å "gratulere" ham med filmlanseringen.

Muslimer fra Jordan og andre land i regionen har helt klart lært noe fra karikaturstriden for to år siden. De innser at Wilders' høyeste ønske er å provosere, og at voldelige reaksjoner derfor kun vil være å løpe i hans ærend. I fredagens Jordan Times uttaler en en representant for ministeriet for awqaf og religiøse anliggender at "muslimer og religøst lærde bør ikke gå i fellen til de som forsøker å provosere fram reaksjoner ved å fornærme islam", før han fortsatte "som muslimer bør vi ikke gå i fellen ved å handle emosjonelt”, og at den eneste riktige måten å møte denne typen provokasjoner var å ”klargjøre den sanne betydningen av islam (…) som en moderat, blansert og fredfull religion”.

Uansett hvor enig eller uenig man er i den siste påstanden, kan man i alle fall si at det ved denne typen reaksjoner er verdens muslimer som kommer styrket ut av farsen rundt "Fitna", ikke høyreekstreme og fremmedfientlige klovner som Geert Wilders og Siv Jensen.

PS: Er det noen andre som har lagt merke til at Wilders og Jensen har eksakt samme hårfarge...? Tilfeldig? Neppe...

Jeg er fri!

Det siste jeg gjorde før jeg flyttet til Jordan i januar, var å postlegge et skjema der jeg meldte meg ut av statskirken. Å melde seg ut av noe kan neppe være noen stor anledning, tenker du kanskje, men dette er virkelig et viktig steg for meg å ta. Endelig kan jeg fri meg fra religionen!


For de som kjenner meg godt, er det velkjent at jeg de siste årene har gått fra å være relativt interessert og en ikke så høylytt kritiker av religion, til å ta fundamentalt avstand fra alt som stammer fra religion, dogmer om et liv etter døden, synd og allmengyldig moral.


Jeg har gått fra å respektere religion og religiøse holdninger og handlinger, til å være helt åpen om at jeg ikke har verken respekt eller forståelse for folks religiøse tro. Forstå meg rett, jeg respekterer enhvers rett til å tro på dogmer, men jeg er likefullt helt åpen om at jeg mister respekt for mennesker som ytrer at de har en religiøs overbevisning, da jeg mener at dette er et bevis på svak dømmekraft og ignoranse.


Som filosofen Michel Onfray (sånn circa) sier det, foretrekker jeg å leve her og nå i det virkelige liv fremfor å leve i en infantil fantasiverden der det virkelige liv først starter når dette ender.

Hvordan kan man se positivt på livet og leve lykkelig dersom man tror at "dette er alt", at før meg er det kun evighet og etter meg er det kun evighet? er det mange som spør når man diskuterer dette. For meg er det stikk motsatt, og jeg stiller derfor spørsmålet tilbake: Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror at det ikke er det virkelige liv? Hvordan kan man nyte livet dersom ens handlinger kun kretser om å oppnå et evig liv etter døden? Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror alt rundt deg bare er en illusjon? Jeg nyter hvert sekund av livet nettopp fordi jeg vet at dette er alt! Når jeg blir gammel (eller i morgen på vei til jobb, for den saks skyld), og teppet sceneteppet faller for øynene mine, sitter ikke jeg og gleder meg til andre akt, til il grande finale. Nei, den feite dama synger allerede, ikke bare på det siste verset, men også på det første og eneste. Av jord har jeg kommet, til jord skal jeg bli? Nei - av intet har jeg kommet, og til intet skal jeg igjen bli!

En som står meg nær fortalte meg for ikke så lenge siden at hun ikke turte å tenke på tanken om at det ikke fantes noen Gud, at "dette var alt" og at det ikke fantes noe liv etter døden. Da ville hun blitt gal, sa hun. For meg er det totalt uforståelig. Dersom jeg hadde mistet troen på vitenskapen, på det rasjonelle og sikkerheten om at det er det jeg ser rundt meg som virkelig eksisterer - da ville jeg blitt gal. Dersom jeg skulle gått hver dag og levd for et hinsidig liv - da ville jeg blitt gal.

Men hvordan kan jeg nekte for at det eksisterer en gud? Hvordan kan jeg bevise at alt etter døden bare er et stort intet? Selvsagt kan jeg ikke bevise noe slikt! Men jeg har da enda ikke opplevd noe som helst i livet som tyder på noe annet, og det ville da være totalt irrasjonelt å ikke basere min oppfatning på disse erfaringene.

Men hvordan startet alt sammen? kan du kanskje spørre. Et sted må jo tiden, verden og livet ha begynt! Det må jo være en start! Kristne som tror de kan blande evolusjon og religion sier gjerne at de tror på big bang-teorien, men hva startet big bang? Og hva eksisterte før dette? Hvordan var begynnelsen?

Til dette har den britiske 90 år gamle ateisten og forfatteren av boka "Somewhere Towards the End", Diana Athill, et enkelt og genialt svar: "Kanskje den menneskelige fantasi så begrenset at vi bare er i stand til å tenke innenfor et paradigme av en begynnelse og en slutt?" Mennesket har jo ved et utall anledninger opp gjennom historien bevist sin ubegrensede uvitenhet (nei, jorda er ikke flat og den er heller ikke sentrum av universet, noe til og med den katolske kirken innså såpass tidlig som i 1992 (!) da de frikjente Galileo Galilei for kjetteri...), og det er ingen grunn til å tro at dersom vi ikke kan bevise at det ikke finnes noen gud eller ikke kan besvare alle spørsmål om hvordan tingene oppstod, at dette beviser eksistensen av en høyere makts allmektighet og skaperevne.

Religion er en illusjon, og Gud er en løgn. En arveløgn som går i generasjoner, og som stadig lurer, forfører og forleder milliarder av mennesker verden over. Enhver kristen nordmann hadde, dersom han hadde blitt adoptert av en familie i Saudi-Arabia sekunder etter sin fødsel, ikke blitt kristen allikevel, men muslim. Han hadde trodd at profeten Mohammad og boka hans var de riktige kildene til hvordan han skulle leve livet sitt. Og hadde han blitt oppdratt i Burma ville han gått til templene og tilbedt Buddha og forskjellige åndeverder. Men i stedet har han forblitt i Norge, og tror at Jesus for 2000 år siden gikk på vannet, gjorde vann om til vin og vekket døde mennesker til live.

Men det gjør ikke jeg. Jeg har fridd meg fra denne illusjonen, fra denne løgnen, fra denne undertrykkende samfunnsinstitusjonen som kirken og religionen er.

Jeg er fri, og har aldri følt meg mer lykkelig!

De rike sentralbankene gjør verdens matvarekrise verre.

Som så ofte nytes middagen på sofaen med nyheter fra BBC World. Kveldens to hovedoppslag er som følger:

1. Verdens fem største sentralbanker sprøyter milliarder inn i økonomien for å demme opp for den økonomiske krisen.
2. Verden er i matvarekrise, og i flere og flere land har ikke folk råd til mat, grunnet økte priser.

Jeg er ikke økonom, og setter derfor stor pris på om noen kan arrestere meg dersom følgende resonnement ikke holder vann:

Verdens fem største sentralbanker (USA, EU, UK, Canada og Sveits) er, sammen med flere andre sentralbanker som allerede har gjort det samme, delvis, eller i høy grad, skyldige i at verdens matvarepriser er der de er, og at den fattige delen av verden ikke har råd til å spise tre måltider om dagen.

Verden, og da først og fremst de vestlige landene, er nå sannsynligvis inne i en resessjon. Denne finner vi først og fremst spor etter på to områder - på aksjemarkedet, der kursene stuper, og innenfor banknæringen, som ikke tør å gi lån verken til hverandre eller til privatkunder og selskaper lenger. Banker som Northern Rock, USB og SEB går til helvete, og staten må inn og hjelpe.

Og det er gjerne bankene som har seg selv å takke. De har lånt bort penger over en lav sko, og ikke tenkt på at det plutselig kunne komme trangere tider med lavere vekst. Dermed står de der med skjegget i postkassa.

Og for at man skal forhindre en stagnasjon i den økonomiske veksten, noe som over tid selvsagt er helt naturlig, spesielt etter den enorme veksten vi har sett siden slutten av nittitallet, sprøyter altså nå sentralbankene hundrevis av milliarder av dollar inn i økonomien for å få mer penger i omløp og dermed øke forbruket og temperaturen i økonomien.

Men dette har også et noe uønsket resultat, og det heter så mye som inflasjon. Jo mer penger som finnes, jo mindre er de selvsagt verdt. Og jo mer penger folk har mellom hendene, jo mer er de villige til å betale for varer og tjenester. Dermed stiger også prisen på disse varene.

Så for at ikke verdens rike - de som har penger i aksjer og svære hus - ikke skal tape på den økonomiske stagnasjonen, som har oppstått på bakgrunn av inkompetanse hos store og små banker rundtomkring i Vesten, men skal fortsette å spise billig biff og drikke billig vin og suse rundt i SUVene sine, så må verdens fattige spise et måltid mindre om dagen, fordi mer penger i omløp fører til dyrere brød.

Verdens matvarepriser steg med 40 % i fjor. Jeg mener at det er dette man må bekjempe, ikke svi av milliarder på å redde verdens rike som var så dumme å tro at aksjemarkedene for alltid ville stige.

Viva Zapatero!

Da er det bare å gratulerere det spanske sosialistpartiet og statsminister José Louis Rodriguez Zapatero med nok en valgseier i det spanske parlamentsvalget!

Spanjolene har gått til urnene og gitt uttrykk for at de sier nei til en stadig mer utdatert katolsk kirke som vil legge seg opp i vanlige, moderne menneskers liv, og til et konservativt og krigshissig Partido Popular som med velgerprofitt som mål kynisk skyldte på ETA da bombene smalt i Madrid bare tre dager før forrige parlamentsvalg for fire år siden. Om enn hvor tragisk disse bombene var, var det en lykke for Spania at PP begikk en slik superblunder som lokket flere velgere ut av de tusen hjem og satt Zapatero til å styre landet, noe spanjolene i dag har bekreftet at de er tilfredse med.

Jeg ser fram til flere år med kjærkommen reform i Spania - røykelov, homoekteskap, samtaler med baskerne og innskrenkelse av kirkens makt er bare en fantastisk begynnelse på noe virkelig stort!

VIVA ESPAÑA! VIVA ZAPATERO!

Hashemittene - en fiffig kongeslekt

Midtøsten er ikke akkurat kjent for å ose av demokratiske regimer. Og dette kan man gjerne gi Vesten skylda for. Da tenker jeg ikke på den stadige klagingen over amerikanerne og deres herjinger i Midtøsten (men jeg tar det gjerne igjen en annen gang). Jeg tenker mer historisk sett, på den tiden da franskmenn og briter var de store kolonimaktene og delte Midtøsten mellom seg. De innsatt gjerne konger som det selv måtte passe dem, og disse familiene har enten blitt sittende eller blitt kastet av en eller annen brutal diktator, hvis familie gjerne fremdeles sitter ved makten (Syria) om han ikke gjør det selv (inntil nylig, Irak. Iran passer også inn her, den britisk- og amerikanskstøttede gale, gale shahen ble styrtet av de nesten like gale preste som i dag styrer landet).


Jordan, der jeg for tiden bor, er et annet fiffig eksempel. Landets offisielle navn er Det hashemittiske kongedømmet Jordan, etter familien Hashemi som styrer (les: eier) landet. Og er det noen denne familien har god trening i, så er det å være konger rundt omkring. Ikke nok med at de hevder å være direkte etterkommere av profeten Muhammad (stamfaren Hashim ibn Abd al-Manaf var profetens bestefar - tenk det, du), men en senere kar på familietreet, Hussein bin Ali, var emir av Hijaz, den vestlige delen av den arabiske halvøy i dagens Saudi-Arabia, der de hellige byene Mekka og Medina ligger. Og allerede her starter historien med Hashemitter som blir innsatt i noen andres tjeneste: bin Ali var nemlig emir i Hijaz på nåde fra den osmanske sultanen (herskeren over alle muslimer), som satt i sitt flotte palass i Istanbul. Etter at osmanerne tapte første verdenskrig, erklærte bin Ali seg like gjerne som konge av et uavhengig Hijaz. Dette med sterk støtte fra... ja, du gjettet riktig, britene.


Det var jo på denne tiden gode gamle T.E. Laurence red rundt og lekte araber, og han ble som kjent gjennom den legendariske filmen Laurence of Arabia god kompis med hashemittene. Men plutselig kom al-Saud familien ridende, annekterte Hijaz, og innlemmet landet senere inn i Det wahhabiske kongeriket Saudi-Arabia. Samme gjeng sitter og koser seg i kongestolen fremdeles, denne gangen med aktiv amerikansk støtte.


Men hva med hashemittene? De hadde jo ikke noe kongedømme lenger!


Vel, det strømmet ikke akkurat på med hashemitter på det lokale NAV-kontoret. Som sagt, så var hashemittene gode venner med britene, og da T.E. Lawrence og Hussein bin Alis sønn, Faisal bin Al Hussein Bin Ali El-Hashemi (kall han gjerne bare Faisal), red inn i Damaskus og kastet osmanerne (tyrkerne) ut av byen en dag i 1918, satt Faisal seg i en stilling som etterhvert skulle lede til den (godt betalte, vil jeg anta) jobben som konge av Stor-Syria (omfatter dagens Israel, Palestina, Jordan, Libanon samt en bitteliten del av Tyrkia). Men franskmennene, de jævlene, lot aldri en sjanse gå fra seg til å stikke kjepper i hjulene for britenes planer i Midtøsten på denne tiden. Og da Frankrike overtok herredømme over Stor-Syria bare fire måneder etter at Faisal hadde satt seg på kongetronen, kastet de ham like gjerne ut av landet. Faisal benyttet sjansen til et lengre opphold i, ja nettopp, Storbritannia.


Stakkar Faisal. Hva skulle han nå finne på? Hashemittene var igjen uten et land å regjere...


Britene hadde på samme tid fått i oppdrag å holde styr på det nylig opprettede (les: oppfunnede) landet Irak. Som historien har vist ved flere anledninger, er ikke dette nødvendigvis verdens enkleste land å regjere. Så den gang som nå fikk britene føle motstand mot sitt nærvær og sin direkte administrasjon. Dermed fikk noen den geniale ideen (det var nok på et relativt fuktig nachspiel) at gode, gamle Faisal skulle få lov til å bli konge av Irak. Dette syntes faktisk irakerne (hvem er det?) var en kjempeidé, og Faisal ble tatt i mot med åpne armer. Til gjengjeld klarte nå kong Faisal I av Irak å ordne det til slik at landet ble selvstendig (nok en nachspielidé). Kjenner jeg britene rett (og det skal jeg ikke påstå at jeg gjør, men allikevel) så tror jeg de syntes det var like greit å overlate denne konfliktfylte delen av landet til noen andre.

Faisal fikk lov til å være konge av det selvstendige Irak i tre år, før han døde av slag (i Sveits, av alle steder. Er ikke det ikke en idé å være i Irak når man først har blitt konge der?). Som seg hør og bør i et kongerike, var det eldstesønnen Ghazi som tok over tronen etter far. Ghazi døde under mystiske omstendigheter bare seks år senere, og hans sønn, nå Faisal II (de er svært oppfinnsomme på navnefronten i denne familien) tok over jobben. Faisal fikk i motsetning til sin far virkelig satt seg til rette i kongestolen, og regjerte i to tiår. Til gjengjeld var han så uheldig å bli henrettet ved nakkeskudd i bakgården på palasset sitt, sammen med resten av familien, da Abdul Karim Qassim og hans kamerater begikk kupp, og la veien åpen for Saddam Hussein noen år senere.


Dermed var Hashemittene nok engang uten et kongedømme...

Vel, det er faktisk ikke helt sant. For hva var det egentlig som i mellomtiden skjedde litt lenger vest? I Transjordan, denne sanddynen uten nevneverdige byer eller naturressurser øst for Jordanelven?

Da Faisal I ble kastet ut av Damaskus, ble broren hans, Abdullah, så forbannet at han samlet en her i Hijaz og red nordover for å frigjøre byen fra franskmennene. Men Winston Churchill, som nå ledet den fish'n chips-spisende nasjonen på øyene vest for Det europeiske kontinent, ville det annerledes. Han hadde ikke lyst til å komme i trøbbel med franskmennene, og under et berømt teselskap lovte Churchill Abdullah å fikse ham et kongerike dersom han roet ned krigsgemyttene. Abdullah fulgte kanskje ikke så overraskende sine venners råd, og ble belønnet med tittel som emir og senere konge av det til slutt (25. mai 1923) selvstendige Transjordan.

I 1951, mens han var på besøk i Klippemoskeen i Jerusalem, ble kong Abdullah I drept i et attentat av en skredderlærling/terrorist (ja, allerede da var dette begrepet flittig i bruk). Sønnen hans, Talal, tok dermed over som konge av Jordan. Men Talal var ikke helt frisk i hodet, stakkar, og sønnen hans, prins Hussein, ble raskt erkært konge i en alder av 17 år. Kong Hussein var en ganske så populær konge av Jordan, folket stolte på hans beslutninger og visdom. Mot slutten av det andre årtusen ble han svært syk, og reiste ofte til USA for behandling. Like før sin død i 1999 returnerte han til Jordan for å endre litt på arverekkefølgen. Det var broen til kong Hussein, Hassan, som hadde vært kronprins i flere tiår. Men kongen hadde plutselig endret oppfatning om hvem som skulle ta over tronen når han la selv kronen på hylla.

Kong Hussein hadde hatt en rekke koner, og med dem fått en rekke barn (til en slik grad at jeg ikke gidder å ramse dem opp engang...). Én av disse var briten Antoinette Avril Gardiner, med hvem han bl.a. fikk sønnen Abdullah (svært oppfinnsomt, nok engang). Kong Hussein avsatt like godt Hassan som kronprins, og insatte sin sønn Abdullah, bare dager før han selv døde. Og nå kong Abdullah II har ikke vært dårligere. Da kong Hussein endret arverekkefølgen, ordnet han det også så Abduallahs halvbror, Hamzah, skulle være kronprins under Abdullah. Men i 2004 avsatte Abdullah Hamzah som kronprins, uten å oppnevne en ny (men det antas at det etterhvert vil bli Abdullahs sønn prins Hussein (nok en gang, et svært fantasifullt navnevalg), med følgende beskjed opplest på jordansk TV: "Your holding this symbolic position has restrained your freedom and hindered our entrusting you with certain responsibilities that you are fully qualified to undertake."

Vel, det er kanskje greit at vi ikke har en like "interessant" monarkisk historie i Norge...




PS: Jeg var ute forrige helg og drakk pils og diskuterte homofili med en dame som vissnok skal være en fjern prinsesse i denne familien... Jeg skal etter sigende ikke vite om at hun er prinsesse.


PPS: Det skal sies at om jeg ikke har pyntet på historien om hashemittene, så er den noe upresis. Hashemittene utgjør i teorien så mye som halvparten av etterfølgerne etter profeten Muhammed, og siden den karen levde for så mye som 1400 år siden, er det kanskje litt over the top å betegne dagens hashemitter som "one big happy family"...

Trange kår for kjærligheten i Saudi-Arabia

Som en liten oppfølger til innlegget tidligere i uka om det syke, syke regimet i Saudi-Arabia, kommer her et klipp fra avisa Jordan Times/Reuters 14. januar. Nuff said.

No red roses for Saudi sweethearts on Valentine's day

RIYADH (Reuters) - Saudi Arabia's religious police have banned red roses ahead of Valentine's Day, forcing couples in the conservative Muslim nation to think of new ways to show their love.

The Commission for the Promotion of Virtue and Prevention of Vice has ordered florists and gift shop owners in the capital Riyadh to remove any items colored scarlet, which is widely seen as symbolizing love, newspapers said.

"They visited us last night," the Saudi Gazette quoted an unidentified florist as saying.
It is not unusual for the Saudi vice squad to clamp down ahead of Valentine's Day, which it sees as encouraging relations between men and women outside of wedlock, the newspaper said.

Saudi Arabia imposes an austere form of Sunni Islam which prevents unrelated men and women from mixing, bans women from driving and demands that women wear a headscarf and a cloak.

Relations outside marriage are strictly banned and punishable by law.

(Reporting by Souhail Karam; Editing by Giles Elgood)