Øya dag 1: Nick Cave er jævlig tøff!

Etter tre uker på roadtrip i Sør-Norge, har jeg nå kommet til hovedstaden og Øyafestivalen. Onsdag var første dagen, og jeg koste meg på festivalområdet fra tidlig ettermiddag til sen kveld.
Her er noen av observasjonene fra første dag:

- Det er jævlig mange hipstere på Øya. Slitsomt mange.
- Det er mange gamlinger på Øya. Det gjør at jeg føler meg ung. Det er bra.
- Folk tar ikke helt av på byfestival.

Når det gjelder musikken, var det mye snacks å ta av. Ballet åpnet med nydelig sang fra Ane Brun, som krydret showet med en minnnesang til St. Thomas som skal gis ut i høst (jeg visste ikke at St. Thomas var død....). Derfra bar det over til Mogwai, som serverte knalltøff instrumental rock - fire kraftige gitarer dundra fra Sjøsiden-scenen. Disse gutta er åpenbart opptatt av lyd og ikke utseende - ingen av dem brydde seg om hva de hadde på seg, og de så litt nerdete ut hele gjengen. Mao, veldig prisverdig i en musikkverden der image har blitt "alt".

Hardcorerockerne i Sigh and Explode var bare en parodi på seg selv, og selvom de hadde mye kul lyd, prøvde de altfor hardt til at det fristet oss til å bli værende lenge. Derfor satt vi kursen opp mot Enga igjen, der waliserne i Los Campesinos forførte publikum med herlig ærlig ungdomsklubbstemning, basert på uskyldige stemmer og lekexylofon. Virkelig en gladkonsert!

Onsdagens største skuffelse var Ida Maria, som rett og slett var gørr kjedelig. Jeg var av den oppfatning at denne jenta var full av energi og eksploderende låter, men så feil kan man ta. Dermed ble det ekstra stas å få med seg Kaizers Orchestra (jeg er ingen stor Kaizers-fan i utgangspunktet) som som alltid leverte noe så grønnjævlig foran et gira publikum.

Jeg hadde virkelig gledet meg til å se Lykke Li, den søte lille go'saken fra Sverige som serverer en merkelig blandingspop med store elektroniske innslag. Og hun skuffet ikke i det hele tatt, men sjarmerte i alle fall meg i senk. Publikum var dessverre noe slappe, noe som ble tydelig da Lykke Li ropte fra scenen "har ni tråkigt?!". For meg kom faktisk onsdagens høydepunkt under denne konserten, da Lykke Li ropte at nå skal alle danse, før gitaristen kjører afrikaintroen til Cape Cod Kwassa Kwassa av mitt for tiden favorittband, Vampire Weekend, mens jenta selv sang "Dance, dance, dance"! GULL!

Kvelden ble avsluttet på majestetisk vis med Nick Caves nye band Grinderman. Jeg har aldri hatt noe stort forhold til Cave, og hadde ikke hørt noe av Grinderman, men så for meg at dette skulle bli saker. Og de over 10.000 som samlet seg foran Enga fikk et show uten sidestykke. Jeg vil faktisk påstå at dette er en av de aller beste konsertene jeg noensinne har vært på, og det er ingen tvil om at Nick Cave er JÆVLIG TØFF! Media har også gitt konserten gode anmeldelser.

Vel, i dag er en ny Øya-dag, og jeg ser fram til go'rock fra The National, Afrikamusikk fra Kenge Kenge, til gamlekara i Sonic Youth og ikke minst til Turboneger som skal spille hele Apocalypse Dudes-albumet. Bare så synd at sistnevnte finner sted samtidig som Sigur Rós.....

Dødt løp i presidentkampen?

I dag kunne TV2-nyhetene og Dagbladet melde om at det er dødt løp mellom John McCain og Barack Obama i kampen om å bli USAs neste president. Begge medier viste til den siste meningsmålingen gjennomført av Rasmussen reports som viser at den nasjonale oppslutningen om de to kandidatene nå er 44 % til hver. Jeg vil gjerne stille leke-journalistene i TV2 og Dagbladet ett spørsmål:

SO WHAT?

Svært få land i verden har hele landet som valgkrets. Nederland og Israel er to sjeldne unntak, og i disse landene er det parlamentsseter som fordeles proporsjonalt mellom partiene, man velger ikke president på denne måten (Israels parlament, Knesset, velger landets president, mens Nederland som kjent er et monarki). Hvor stor prosentandel av befolkningen som vil stemme hist eller pist sier derfor svært lite om hva det faktiske utfallet av et gitt valg blir i de fleste land. Selv i Norge er det relativt uinteressant at FrP nå har en viss prosentandel på meningsmålingene, fordi representantene på Stortinget velges på fylkesnivå, ikke med hele landet som valgkrets.

Av alle land i verden med valgkretser er USA kanskje det landet der prosentoppslutningen blant befolkningen er minst interessant, fordi 48 av landets 50 stater har et "winner takes all"-system. Det betyr at dersom du får 49 % av stemmene i en stat, ender du opp med ikke å få en eneste valgmann til å stemme på deg i valgmannskollegiet som til slutt (i teorien i alle fall) bestemmer hvem som skal bli USAs president. Samtidig er det slik at Obama f.eks. kan gå fram med ti prosentpoeng i en gitt stat, uten at det hjelper ham det døyt, fordi denne staten uansett har så mange svorne republikanere at dette er en tapt stat uansett.

Det som imidlertid er interessant å følge med på i den amerikanske valgkampen, er de såkalte svingstatene, eller lilla stater (lilla av blandingen blå og rød, som er de respektive to partienes farger). Det er her kampen om presidentembetet kommer til å stå i november. Dette er stater der befolkningen er mer eller mindre delt på midten mellom demokrater og republikanere, og de to kandidatene bruker så å si all sin tid i valgkampen på disse statene, og spesielt de med flest innbyggere og dermed flest valgmenn å kjempe om.

Florida, Ohio og Pennsylvania er "the battleground states" i november, og det er disse statene vi skal følge med på. Det ypperlige nettstedet RealClearPolitics samler alle meningsmålinger som gjøres om den amerikanske presidentvalgkampen. Her kan man også følge utviklingen i svingstatene.

Man kan f.eks. merke seg at Pennsylvania, som for tre-fire måneder siden svingte mellom de to kandidatene fra måling til måling, nå ligger relativt jevnt på en Obama-ledelse, at Ohio virkelig lever opp til tittelen "vippestat" og leder opp til en svært spennende høst, mens den viktigste av dem alle, Florida, har Obama nå spist opp det tidligere svært så behagelige forspranget til John McCain, noe som har ført til at denne staten nok engang kan være bli den avgjørende.

La oss bare håpe at vi natt til 5. november 2008 får høre TV-kommentatorne utbryte: "Obama has got Florida! Obama has got the presidency!"