Hashemittene - en fiffig kongeslekt

Midtøsten er ikke akkurat kjent for å ose av demokratiske regimer. Og dette kan man gjerne gi Vesten skylda for. Da tenker jeg ikke på den stadige klagingen over amerikanerne og deres herjinger i Midtøsten (men jeg tar det gjerne igjen en annen gang). Jeg tenker mer historisk sett, på den tiden da franskmenn og briter var de store kolonimaktene og delte Midtøsten mellom seg. De innsatt gjerne konger som det selv måtte passe dem, og disse familiene har enten blitt sittende eller blitt kastet av en eller annen brutal diktator, hvis familie gjerne fremdeles sitter ved makten (Syria) om han ikke gjør det selv (inntil nylig, Irak. Iran passer også inn her, den britisk- og amerikanskstøttede gale, gale shahen ble styrtet av de nesten like gale preste som i dag styrer landet).


Jordan, der jeg for tiden bor, er et annet fiffig eksempel. Landets offisielle navn er Det hashemittiske kongedømmet Jordan, etter familien Hashemi som styrer (les: eier) landet. Og er det noen denne familien har god trening i, så er det å være konger rundt omkring. Ikke nok med at de hevder å være direkte etterkommere av profeten Muhammad (stamfaren Hashim ibn Abd al-Manaf var profetens bestefar - tenk det, du), men en senere kar på familietreet, Hussein bin Ali, var emir av Hijaz, den vestlige delen av den arabiske halvøy i dagens Saudi-Arabia, der de hellige byene Mekka og Medina ligger. Og allerede her starter historien med Hashemitter som blir innsatt i noen andres tjeneste: bin Ali var nemlig emir i Hijaz på nåde fra den osmanske sultanen (herskeren over alle muslimer), som satt i sitt flotte palass i Istanbul. Etter at osmanerne tapte første verdenskrig, erklærte bin Ali seg like gjerne som konge av et uavhengig Hijaz. Dette med sterk støtte fra... ja, du gjettet riktig, britene.


Det var jo på denne tiden gode gamle T.E. Laurence red rundt og lekte araber, og han ble som kjent gjennom den legendariske filmen Laurence of Arabia god kompis med hashemittene. Men plutselig kom al-Saud familien ridende, annekterte Hijaz, og innlemmet landet senere inn i Det wahhabiske kongeriket Saudi-Arabia. Samme gjeng sitter og koser seg i kongestolen fremdeles, denne gangen med aktiv amerikansk støtte.


Men hva med hashemittene? De hadde jo ikke noe kongedømme lenger!


Vel, det strømmet ikke akkurat på med hashemitter på det lokale NAV-kontoret. Som sagt, så var hashemittene gode venner med britene, og da T.E. Lawrence og Hussein bin Alis sønn, Faisal bin Al Hussein Bin Ali El-Hashemi (kall han gjerne bare Faisal), red inn i Damaskus og kastet osmanerne (tyrkerne) ut av byen en dag i 1918, satt Faisal seg i en stilling som etterhvert skulle lede til den (godt betalte, vil jeg anta) jobben som konge av Stor-Syria (omfatter dagens Israel, Palestina, Jordan, Libanon samt en bitteliten del av Tyrkia). Men franskmennene, de jævlene, lot aldri en sjanse gå fra seg til å stikke kjepper i hjulene for britenes planer i Midtøsten på denne tiden. Og da Frankrike overtok herredømme over Stor-Syria bare fire måneder etter at Faisal hadde satt seg på kongetronen, kastet de ham like gjerne ut av landet. Faisal benyttet sjansen til et lengre opphold i, ja nettopp, Storbritannia.


Stakkar Faisal. Hva skulle han nå finne på? Hashemittene var igjen uten et land å regjere...


Britene hadde på samme tid fått i oppdrag å holde styr på det nylig opprettede (les: oppfunnede) landet Irak. Som historien har vist ved flere anledninger, er ikke dette nødvendigvis verdens enkleste land å regjere. Så den gang som nå fikk britene føle motstand mot sitt nærvær og sin direkte administrasjon. Dermed fikk noen den geniale ideen (det var nok på et relativt fuktig nachspiel) at gode, gamle Faisal skulle få lov til å bli konge av Irak. Dette syntes faktisk irakerne (hvem er det?) var en kjempeidé, og Faisal ble tatt i mot med åpne armer. Til gjengjeld klarte nå kong Faisal I av Irak å ordne det til slik at landet ble selvstendig (nok en nachspielidé). Kjenner jeg britene rett (og det skal jeg ikke påstå at jeg gjør, men allikevel) så tror jeg de syntes det var like greit å overlate denne konfliktfylte delen av landet til noen andre.

Faisal fikk lov til å være konge av det selvstendige Irak i tre år, før han døde av slag (i Sveits, av alle steder. Er ikke det ikke en idé å være i Irak når man først har blitt konge der?). Som seg hør og bør i et kongerike, var det eldstesønnen Ghazi som tok over tronen etter far. Ghazi døde under mystiske omstendigheter bare seks år senere, og hans sønn, nå Faisal II (de er svært oppfinnsomme på navnefronten i denne familien) tok over jobben. Faisal fikk i motsetning til sin far virkelig satt seg til rette i kongestolen, og regjerte i to tiår. Til gjengjeld var han så uheldig å bli henrettet ved nakkeskudd i bakgården på palasset sitt, sammen med resten av familien, da Abdul Karim Qassim og hans kamerater begikk kupp, og la veien åpen for Saddam Hussein noen år senere.


Dermed var Hashemittene nok engang uten et kongedømme...

Vel, det er faktisk ikke helt sant. For hva var det egentlig som i mellomtiden skjedde litt lenger vest? I Transjordan, denne sanddynen uten nevneverdige byer eller naturressurser øst for Jordanelven?

Da Faisal I ble kastet ut av Damaskus, ble broren hans, Abdullah, så forbannet at han samlet en her i Hijaz og red nordover for å frigjøre byen fra franskmennene. Men Winston Churchill, som nå ledet den fish'n chips-spisende nasjonen på øyene vest for Det europeiske kontinent, ville det annerledes. Han hadde ikke lyst til å komme i trøbbel med franskmennene, og under et berømt teselskap lovte Churchill Abdullah å fikse ham et kongerike dersom han roet ned krigsgemyttene. Abdullah fulgte kanskje ikke så overraskende sine venners råd, og ble belønnet med tittel som emir og senere konge av det til slutt (25. mai 1923) selvstendige Transjordan.

I 1951, mens han var på besøk i Klippemoskeen i Jerusalem, ble kong Abdullah I drept i et attentat av en skredderlærling/terrorist (ja, allerede da var dette begrepet flittig i bruk). Sønnen hans, Talal, tok dermed over som konge av Jordan. Men Talal var ikke helt frisk i hodet, stakkar, og sønnen hans, prins Hussein, ble raskt erkært konge i en alder av 17 år. Kong Hussein var en ganske så populær konge av Jordan, folket stolte på hans beslutninger og visdom. Mot slutten av det andre årtusen ble han svært syk, og reiste ofte til USA for behandling. Like før sin død i 1999 returnerte han til Jordan for å endre litt på arverekkefølgen. Det var broen til kong Hussein, Hassan, som hadde vært kronprins i flere tiår. Men kongen hadde plutselig endret oppfatning om hvem som skulle ta over tronen når han la selv kronen på hylla.

Kong Hussein hadde hatt en rekke koner, og med dem fått en rekke barn (til en slik grad at jeg ikke gidder å ramse dem opp engang...). Én av disse var briten Antoinette Avril Gardiner, med hvem han bl.a. fikk sønnen Abdullah (svært oppfinnsomt, nok engang). Kong Hussein avsatt like godt Hassan som kronprins, og insatte sin sønn Abdullah, bare dager før han selv døde. Og nå kong Abdullah II har ikke vært dårligere. Da kong Hussein endret arverekkefølgen, ordnet han det også så Abduallahs halvbror, Hamzah, skulle være kronprins under Abdullah. Men i 2004 avsatte Abdullah Hamzah som kronprins, uten å oppnevne en ny (men det antas at det etterhvert vil bli Abdullahs sønn prins Hussein (nok en gang, et svært fantasifullt navnevalg), med følgende beskjed opplest på jordansk TV: "Your holding this symbolic position has restrained your freedom and hindered our entrusting you with certain responsibilities that you are fully qualified to undertake."

Vel, det er kanskje greit at vi ikke har en like "interessant" monarkisk historie i Norge...




PS: Jeg var ute forrige helg og drakk pils og diskuterte homofili med en dame som vissnok skal være en fjern prinsesse i denne familien... Jeg skal etter sigende ikke vite om at hun er prinsesse.


PPS: Det skal sies at om jeg ikke har pyntet på historien om hashemittene, så er den noe upresis. Hashemittene utgjør i teorien så mye som halvparten av etterfølgerne etter profeten Muhammed, og siden den karen levde for så mye som 1400 år siden, er det kanskje litt over the top å betegne dagens hashemitter som "one big happy family"...