Kina, OL, protester og boikott

I dag har OL-fakkelen forsøkt å gjøre sin vei gjennom Londons gater, og flere steder har ilden blitt forsøk slukket, stjålet og stoppet av politiske aktivister (se video av det her, her og ikke minst her). Forståelig nok, dersom man tar Kinas forhold til Burma, Tibet og interne menneskerettigheter i betraktning.

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av at Kina skal avholde sommerolympiaden 2008. Men jeg vil ikke definere meg som en motstander av det. Et OL med den oppmerksomheten det medfører kan definitivt ha positive konsekvenser for utviklingen i et land som bryter såpass mange menneskerettigheter. Min teori er at man etter OL i Kina i sommer vil "komme ut i pluss" når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i landet.

I flere land har debatten gått de siste par ukene om boikott, aksjoner og protester under OL. I Frankrike har president Sarkozy singalisert at han vil boikotte åpningen, mens Storbritannias statsminister Gordon Brown har utelukket en slik aksjon fra hans egen side. Polen, Tsjekkia og Tyskland har bekreftet at de vil boikotte åpningsseremonien. Her i Norge var det i forrige uke prat om at Norge skulle boikotte åpningsseremonien, men dette ble søndag avkreftet av statsminister Stoltenberg. Debatten i Norge har først og fremst oppstått etter at idrettspresident Tove Paule har hatt relativt sterke uttalelser i pressen om menneskerettighetssituasjonen i Kina, og har i høy grad gitt norske utøvere frie tøyler til å vise sin motstand mot det kinesiske undertrykkingsregimet.

Jeg er uenig med to personer oppi alt dette: Statsminister Stoltenberg, og ikke minst det norske IOC-medlemmet Gerhard Heiberg. Heiberg, OL-general på Lillehammer i 1994, har kommet flere mindre heldige uttalelser den siste tiden. Blant annet har han påstått at idrett og politikk må holdes adskilt, og at situasjonen i Kina har blitt mye bedre i det siste. Dette er naivt og dumt, men jeg kan godt forstå at Heiberg er i en presset situasjon, og at det er vanskelig for ham å kritisere Kina. Statsminister Stoltenberg slipper ikke like lett unna. Dersom regjeringen skulle ende med konklusjonen at det ikke er riktig å boikotte åpningsseremonien, er dette helt greit for meg. Men å komme til denne konklusjonen i april for et OL som åpner i august, er helt feil. Men å true med boikott og bruke norske og internasjonale medier for alt det er verdt, er mye viktigere. Men når man allerede nå offentliggjør at man ikke skal boikotte, har man kastet kortene og har altfor få pressmidler igjen.

Norge har alene veldig liten påvirkning på Kina gjennom en boikott, men dersom flere land er med og opprettholder presset ved å true med en slik boikott fram til lekene starter, kan man virkelig oppnå resultater. Dette var også litt av poenget til en uvanlig frittalende og hardtslående Bjørn Hansen i en kommentar i helgens "Verden på lørdag" på NRK P2 (alle Bjørn Hansen-fans må høre dette! Ca. 1/5 ut i programmet lørdag 5. april).

Som Bjørn Hansen også påpeker, har boikott sjelden ført til noen stor forandring. Det var ikke boikott av OL i Moskva som gjorde at jernteppet gjennom Europa falt. USAs boikott mot Cuba har ikke felt Castro-regimet, ei heller felte det Saddam Hussein. Men å true med boikott kan opprettholde verdensopinionens oppmerksomhet mot Kinas menneskerettighetsbrudd, og det burde nå være hovedmålet.

Hva idrettsutøvere angår har jeg i år flere venner og kjente som skal delta i OL enn noen gang, både fra Norge og andre land. Jeg håper disse på en eller annen måte viser sin avsky mot menneskerettighetssituasjonen i Kina under lekene, enten ved å holde et Tibet-flagg i hånda under åpningsseremonien, eller ved å bære t-skjorter fra Amnesty eller Reporters Without Borders under TV-intervjuer eller medaljeseremonier. Idrettsforbundene bør la dem få gjøre dette ut fra samvittighetshensyn. Det spørs bare hva sponsorene synes om det... og hvor tøffe idrettsutøverne er......