En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!