Hvor dum går det an å være? I - FrP og "Fitna"

I dagens Aftenposten på nett uttaler FrP-formann Siv Jensen at hun gjerne skulle se at "norske filmskapere og kunstnere var tøffe nok til å lage en islam-kritisk film", slik den nederlandske parlamentarikeren Geert Wilders har gjort med "filmen" "Fitna" som ble lansert torsdag, en dag tidligere enn planlagt.

Hvor dum går det an å være?

For det første er dette første gang FrP og Jensen overhodet bryr seg med hva norske kunstnere driver med. At hun skulle være i noen som helst posisjon til å gi dem anbefalinger eller oppfordringer er jo et herlig nytt kapittel i FrPs kulturpolitikk i så måte...

For det andre tviler jeg ikke på at en del norske kunstnere og filmskapere vil være villige til å lage en islam-kritisk film. Men å snakke om islam-kritiske filmer i sammenheng med diskusjonen rundt Wilders' amatørmessige, uopplyste, propagandistiske, fremmedfientlige og hatefulle klipp-og-lim-prosjekt er, for å bruke et uttrykk min kjære venn Kapitalismus bruker både titt og ofte, "heilt på tur".

Selvsagt skal islam kritiseres, som alle religioner bør kritiseres. Selvsagt bør islam kritiseres, fordi mange samfunnssystemer som hevder å være tuftet på islam er svært undertrykkende og ufrie. Men målet med å kritisere noe, må vel være å endre det man er uenig i? Geert Wilders provokasjon kan kun sies å gjøre det motsatte, nemlig å bidra til å øke motsetningene snarere enn å legge opp til en konstruktiv debatt.

Her i Jordan, som i resten av verden, kan filmen sies å ha blitt mottatt med noe "skuffelse". Den var langt ifra så "ille" som man så for seg, en nederlandsk bekjent også sa seg glad for da jeg i går ringte for å "gratulere" ham med filmlanseringen.

Muslimer fra Jordan og andre land i regionen har helt klart lært noe fra karikaturstriden for to år siden. De innser at Wilders' høyeste ønske er å provosere, og at voldelige reaksjoner derfor kun vil være å løpe i hans ærend. I fredagens Jordan Times uttaler en en representant for ministeriet for awqaf og religiøse anliggender at "muslimer og religøst lærde bør ikke gå i fellen til de som forsøker å provosere fram reaksjoner ved å fornærme islam", før han fortsatte "som muslimer bør vi ikke gå i fellen ved å handle emosjonelt”, og at den eneste riktige måten å møte denne typen provokasjoner var å ”klargjøre den sanne betydningen av islam (…) som en moderat, blansert og fredfull religion”.

Uansett hvor enig eller uenig man er i den siste påstanden, kan man i alle fall si at det ved denne typen reaksjoner er verdens muslimer som kommer styrket ut av farsen rundt "Fitna", ikke høyreekstreme og fremmedfientlige klovner som Geert Wilders og Siv Jensen.

PS: Er det noen andre som har lagt merke til at Wilders og Jensen har eksakt samme hårfarge...? Tilfeldig? Neppe...

Jeg er fri!

Det siste jeg gjorde før jeg flyttet til Jordan i januar, var å postlegge et skjema der jeg meldte meg ut av statskirken. Å melde seg ut av noe kan neppe være noen stor anledning, tenker du kanskje, men dette er virkelig et viktig steg for meg å ta. Endelig kan jeg fri meg fra religionen!


For de som kjenner meg godt, er det velkjent at jeg de siste årene har gått fra å være relativt interessert og en ikke så høylytt kritiker av religion, til å ta fundamentalt avstand fra alt som stammer fra religion, dogmer om et liv etter døden, synd og allmengyldig moral.


Jeg har gått fra å respektere religion og religiøse holdninger og handlinger, til å være helt åpen om at jeg ikke har verken respekt eller forståelse for folks religiøse tro. Forstå meg rett, jeg respekterer enhvers rett til å tro på dogmer, men jeg er likefullt helt åpen om at jeg mister respekt for mennesker som ytrer at de har en religiøs overbevisning, da jeg mener at dette er et bevis på svak dømmekraft og ignoranse.


Som filosofen Michel Onfray (sånn circa) sier det, foretrekker jeg å leve her og nå i det virkelige liv fremfor å leve i en infantil fantasiverden der det virkelige liv først starter når dette ender.

Hvordan kan man se positivt på livet og leve lykkelig dersom man tror at "dette er alt", at før meg er det kun evighet og etter meg er det kun evighet? er det mange som spør når man diskuterer dette. For meg er det stikk motsatt, og jeg stiller derfor spørsmålet tilbake: Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror at det ikke er det virkelige liv? Hvordan kan man nyte livet dersom ens handlinger kun kretser om å oppnå et evig liv etter døden? Hvordan kan man nyte dette livet dersom man tror alt rundt deg bare er en illusjon? Jeg nyter hvert sekund av livet nettopp fordi jeg vet at dette er alt! Når jeg blir gammel (eller i morgen på vei til jobb, for den saks skyld), og teppet sceneteppet faller for øynene mine, sitter ikke jeg og gleder meg til andre akt, til il grande finale. Nei, den feite dama synger allerede, ikke bare på det siste verset, men også på det første og eneste. Av jord har jeg kommet, til jord skal jeg bli? Nei - av intet har jeg kommet, og til intet skal jeg igjen bli!

En som står meg nær fortalte meg for ikke så lenge siden at hun ikke turte å tenke på tanken om at det ikke fantes noen Gud, at "dette var alt" og at det ikke fantes noe liv etter døden. Da ville hun blitt gal, sa hun. For meg er det totalt uforståelig. Dersom jeg hadde mistet troen på vitenskapen, på det rasjonelle og sikkerheten om at det er det jeg ser rundt meg som virkelig eksisterer - da ville jeg blitt gal. Dersom jeg skulle gått hver dag og levd for et hinsidig liv - da ville jeg blitt gal.

Men hvordan kan jeg nekte for at det eksisterer en gud? Hvordan kan jeg bevise at alt etter døden bare er et stort intet? Selvsagt kan jeg ikke bevise noe slikt! Men jeg har da enda ikke opplevd noe som helst i livet som tyder på noe annet, og det ville da være totalt irrasjonelt å ikke basere min oppfatning på disse erfaringene.

Men hvordan startet alt sammen? kan du kanskje spørre. Et sted må jo tiden, verden og livet ha begynt! Det må jo være en start! Kristne som tror de kan blande evolusjon og religion sier gjerne at de tror på big bang-teorien, men hva startet big bang? Og hva eksisterte før dette? Hvordan var begynnelsen?

Til dette har den britiske 90 år gamle ateisten og forfatteren av boka "Somewhere Towards the End", Diana Athill, et enkelt og genialt svar: "Kanskje den menneskelige fantasi så begrenset at vi bare er i stand til å tenke innenfor et paradigme av en begynnelse og en slutt?" Mennesket har jo ved et utall anledninger opp gjennom historien bevist sin ubegrensede uvitenhet (nei, jorda er ikke flat og den er heller ikke sentrum av universet, noe til og med den katolske kirken innså såpass tidlig som i 1992 (!) da de frikjente Galileo Galilei for kjetteri...), og det er ingen grunn til å tro at dersom vi ikke kan bevise at det ikke finnes noen gud eller ikke kan besvare alle spørsmål om hvordan tingene oppstod, at dette beviser eksistensen av en høyere makts allmektighet og skaperevne.

Religion er en illusjon, og Gud er en løgn. En arveløgn som går i generasjoner, og som stadig lurer, forfører og forleder milliarder av mennesker verden over. Enhver kristen nordmann hadde, dersom han hadde blitt adoptert av en familie i Saudi-Arabia sekunder etter sin fødsel, ikke blitt kristen allikevel, men muslim. Han hadde trodd at profeten Mohammad og boka hans var de riktige kildene til hvordan han skulle leve livet sitt. Og hadde han blitt oppdratt i Burma ville han gått til templene og tilbedt Buddha og forskjellige åndeverder. Men i stedet har han forblitt i Norge, og tror at Jesus for 2000 år siden gikk på vannet, gjorde vann om til vin og vekket døde mennesker til live.

Men det gjør ikke jeg. Jeg har fridd meg fra denne illusjonen, fra denne løgnen, fra denne undertrykkende samfunnsinstitusjonen som kirken og religionen er.

Jeg er fri, og har aldri følt meg mer lykkelig!

De rike sentralbankene gjør verdens matvarekrise verre.

Som så ofte nytes middagen på sofaen med nyheter fra BBC World. Kveldens to hovedoppslag er som følger:

1. Verdens fem største sentralbanker sprøyter milliarder inn i økonomien for å demme opp for den økonomiske krisen.
2. Verden er i matvarekrise, og i flere og flere land har ikke folk råd til mat, grunnet økte priser.

Jeg er ikke økonom, og setter derfor stor pris på om noen kan arrestere meg dersom følgende resonnement ikke holder vann:

Verdens fem største sentralbanker (USA, EU, UK, Canada og Sveits) er, sammen med flere andre sentralbanker som allerede har gjort det samme, delvis, eller i høy grad, skyldige i at verdens matvarepriser er der de er, og at den fattige delen av verden ikke har råd til å spise tre måltider om dagen.

Verden, og da først og fremst de vestlige landene, er nå sannsynligvis inne i en resessjon. Denne finner vi først og fremst spor etter på to områder - på aksjemarkedet, der kursene stuper, og innenfor banknæringen, som ikke tør å gi lån verken til hverandre eller til privatkunder og selskaper lenger. Banker som Northern Rock, USB og SEB går til helvete, og staten må inn og hjelpe.

Og det er gjerne bankene som har seg selv å takke. De har lånt bort penger over en lav sko, og ikke tenkt på at det plutselig kunne komme trangere tider med lavere vekst. Dermed står de der med skjegget i postkassa.

Og for at man skal forhindre en stagnasjon i den økonomiske veksten, noe som over tid selvsagt er helt naturlig, spesielt etter den enorme veksten vi har sett siden slutten av nittitallet, sprøyter altså nå sentralbankene hundrevis av milliarder av dollar inn i økonomien for å få mer penger i omløp og dermed øke forbruket og temperaturen i økonomien.

Men dette har også et noe uønsket resultat, og det heter så mye som inflasjon. Jo mer penger som finnes, jo mindre er de selvsagt verdt. Og jo mer penger folk har mellom hendene, jo mer er de villige til å betale for varer og tjenester. Dermed stiger også prisen på disse varene.

Så for at ikke verdens rike - de som har penger i aksjer og svære hus - ikke skal tape på den økonomiske stagnasjonen, som har oppstått på bakgrunn av inkompetanse hos store og små banker rundtomkring i Vesten, men skal fortsette å spise billig biff og drikke billig vin og suse rundt i SUVene sine, så må verdens fattige spise et måltid mindre om dagen, fordi mer penger i omløp fører til dyrere brød.

Verdens matvarepriser steg med 40 % i fjor. Jeg mener at det er dette man må bekjempe, ikke svi av milliarder på å redde verdens rike som var så dumme å tro at aksjemarkedene for alltid ville stige.

Viva Zapatero!

Da er det bare å gratulerere det spanske sosialistpartiet og statsminister José Louis Rodriguez Zapatero med nok en valgseier i det spanske parlamentsvalget!

Spanjolene har gått til urnene og gitt uttrykk for at de sier nei til en stadig mer utdatert katolsk kirke som vil legge seg opp i vanlige, moderne menneskers liv, og til et konservativt og krigshissig Partido Popular som med velgerprofitt som mål kynisk skyldte på ETA da bombene smalt i Madrid bare tre dager før forrige parlamentsvalg for fire år siden. Om enn hvor tragisk disse bombene var, var det en lykke for Spania at PP begikk en slik superblunder som lokket flere velgere ut av de tusen hjem og satt Zapatero til å styre landet, noe spanjolene i dag har bekreftet at de er tilfredse med.

Jeg ser fram til flere år med kjærkommen reform i Spania - røykelov, homoekteskap, samtaler med baskerne og innskrenkelse av kirkens makt er bare en fantastisk begynnelse på noe virkelig stort!

VIVA ESPAÑA! VIVA ZAPATERO!

Hashemittene - en fiffig kongeslekt

Midtøsten er ikke akkurat kjent for å ose av demokratiske regimer. Og dette kan man gjerne gi Vesten skylda for. Da tenker jeg ikke på den stadige klagingen over amerikanerne og deres herjinger i Midtøsten (men jeg tar det gjerne igjen en annen gang). Jeg tenker mer historisk sett, på den tiden da franskmenn og briter var de store kolonimaktene og delte Midtøsten mellom seg. De innsatt gjerne konger som det selv måtte passe dem, og disse familiene har enten blitt sittende eller blitt kastet av en eller annen brutal diktator, hvis familie gjerne fremdeles sitter ved makten (Syria) om han ikke gjør det selv (inntil nylig, Irak. Iran passer også inn her, den britisk- og amerikanskstøttede gale, gale shahen ble styrtet av de nesten like gale preste som i dag styrer landet).


Jordan, der jeg for tiden bor, er et annet fiffig eksempel. Landets offisielle navn er Det hashemittiske kongedømmet Jordan, etter familien Hashemi som styrer (les: eier) landet. Og er det noen denne familien har god trening i, så er det å være konger rundt omkring. Ikke nok med at de hevder å være direkte etterkommere av profeten Muhammad (stamfaren Hashim ibn Abd al-Manaf var profetens bestefar - tenk det, du), men en senere kar på familietreet, Hussein bin Ali, var emir av Hijaz, den vestlige delen av den arabiske halvøy i dagens Saudi-Arabia, der de hellige byene Mekka og Medina ligger. Og allerede her starter historien med Hashemitter som blir innsatt i noen andres tjeneste: bin Ali var nemlig emir i Hijaz på nåde fra den osmanske sultanen (herskeren over alle muslimer), som satt i sitt flotte palass i Istanbul. Etter at osmanerne tapte første verdenskrig, erklærte bin Ali seg like gjerne som konge av et uavhengig Hijaz. Dette med sterk støtte fra... ja, du gjettet riktig, britene.


Det var jo på denne tiden gode gamle T.E. Laurence red rundt og lekte araber, og han ble som kjent gjennom den legendariske filmen Laurence of Arabia god kompis med hashemittene. Men plutselig kom al-Saud familien ridende, annekterte Hijaz, og innlemmet landet senere inn i Det wahhabiske kongeriket Saudi-Arabia. Samme gjeng sitter og koser seg i kongestolen fremdeles, denne gangen med aktiv amerikansk støtte.


Men hva med hashemittene? De hadde jo ikke noe kongedømme lenger!


Vel, det strømmet ikke akkurat på med hashemitter på det lokale NAV-kontoret. Som sagt, så var hashemittene gode venner med britene, og da T.E. Lawrence og Hussein bin Alis sønn, Faisal bin Al Hussein Bin Ali El-Hashemi (kall han gjerne bare Faisal), red inn i Damaskus og kastet osmanerne (tyrkerne) ut av byen en dag i 1918, satt Faisal seg i en stilling som etterhvert skulle lede til den (godt betalte, vil jeg anta) jobben som konge av Stor-Syria (omfatter dagens Israel, Palestina, Jordan, Libanon samt en bitteliten del av Tyrkia). Men franskmennene, de jævlene, lot aldri en sjanse gå fra seg til å stikke kjepper i hjulene for britenes planer i Midtøsten på denne tiden. Og da Frankrike overtok herredømme over Stor-Syria bare fire måneder etter at Faisal hadde satt seg på kongetronen, kastet de ham like gjerne ut av landet. Faisal benyttet sjansen til et lengre opphold i, ja nettopp, Storbritannia.


Stakkar Faisal. Hva skulle han nå finne på? Hashemittene var igjen uten et land å regjere...


Britene hadde på samme tid fått i oppdrag å holde styr på det nylig opprettede (les: oppfunnede) landet Irak. Som historien har vist ved flere anledninger, er ikke dette nødvendigvis verdens enkleste land å regjere. Så den gang som nå fikk britene føle motstand mot sitt nærvær og sin direkte administrasjon. Dermed fikk noen den geniale ideen (det var nok på et relativt fuktig nachspiel) at gode, gamle Faisal skulle få lov til å bli konge av Irak. Dette syntes faktisk irakerne (hvem er det?) var en kjempeidé, og Faisal ble tatt i mot med åpne armer. Til gjengjeld klarte nå kong Faisal I av Irak å ordne det til slik at landet ble selvstendig (nok en nachspielidé). Kjenner jeg britene rett (og det skal jeg ikke påstå at jeg gjør, men allikevel) så tror jeg de syntes det var like greit å overlate denne konfliktfylte delen av landet til noen andre.

Faisal fikk lov til å være konge av det selvstendige Irak i tre år, før han døde av slag (i Sveits, av alle steder. Er ikke det ikke en idé å være i Irak når man først har blitt konge der?). Som seg hør og bør i et kongerike, var det eldstesønnen Ghazi som tok over tronen etter far. Ghazi døde under mystiske omstendigheter bare seks år senere, og hans sønn, nå Faisal II (de er svært oppfinnsomme på navnefronten i denne familien) tok over jobben. Faisal fikk i motsetning til sin far virkelig satt seg til rette i kongestolen, og regjerte i to tiår. Til gjengjeld var han så uheldig å bli henrettet ved nakkeskudd i bakgården på palasset sitt, sammen med resten av familien, da Abdul Karim Qassim og hans kamerater begikk kupp, og la veien åpen for Saddam Hussein noen år senere.


Dermed var Hashemittene nok engang uten et kongedømme...

Vel, det er faktisk ikke helt sant. For hva var det egentlig som i mellomtiden skjedde litt lenger vest? I Transjordan, denne sanddynen uten nevneverdige byer eller naturressurser øst for Jordanelven?

Da Faisal I ble kastet ut av Damaskus, ble broren hans, Abdullah, så forbannet at han samlet en her i Hijaz og red nordover for å frigjøre byen fra franskmennene. Men Winston Churchill, som nå ledet den fish'n chips-spisende nasjonen på øyene vest for Det europeiske kontinent, ville det annerledes. Han hadde ikke lyst til å komme i trøbbel med franskmennene, og under et berømt teselskap lovte Churchill Abdullah å fikse ham et kongerike dersom han roet ned krigsgemyttene. Abdullah fulgte kanskje ikke så overraskende sine venners råd, og ble belønnet med tittel som emir og senere konge av det til slutt (25. mai 1923) selvstendige Transjordan.

I 1951, mens han var på besøk i Klippemoskeen i Jerusalem, ble kong Abdullah I drept i et attentat av en skredderlærling/terrorist (ja, allerede da var dette begrepet flittig i bruk). Sønnen hans, Talal, tok dermed over som konge av Jordan. Men Talal var ikke helt frisk i hodet, stakkar, og sønnen hans, prins Hussein, ble raskt erkært konge i en alder av 17 år. Kong Hussein var en ganske så populær konge av Jordan, folket stolte på hans beslutninger og visdom. Mot slutten av det andre årtusen ble han svært syk, og reiste ofte til USA for behandling. Like før sin død i 1999 returnerte han til Jordan for å endre litt på arverekkefølgen. Det var broen til kong Hussein, Hassan, som hadde vært kronprins i flere tiår. Men kongen hadde plutselig endret oppfatning om hvem som skulle ta over tronen når han la selv kronen på hylla.

Kong Hussein hadde hatt en rekke koner, og med dem fått en rekke barn (til en slik grad at jeg ikke gidder å ramse dem opp engang...). Én av disse var briten Antoinette Avril Gardiner, med hvem han bl.a. fikk sønnen Abdullah (svært oppfinnsomt, nok engang). Kong Hussein avsatt like godt Hassan som kronprins, og insatte sin sønn Abdullah, bare dager før han selv døde. Og nå kong Abdullah II har ikke vært dårligere. Da kong Hussein endret arverekkefølgen, ordnet han det også så Abduallahs halvbror, Hamzah, skulle være kronprins under Abdullah. Men i 2004 avsatte Abdullah Hamzah som kronprins, uten å oppnevne en ny (men det antas at det etterhvert vil bli Abdullahs sønn prins Hussein (nok en gang, et svært fantasifullt navnevalg), med følgende beskjed opplest på jordansk TV: "Your holding this symbolic position has restrained your freedom and hindered our entrusting you with certain responsibilities that you are fully qualified to undertake."

Vel, det er kanskje greit at vi ikke har en like "interessant" monarkisk historie i Norge...




PS: Jeg var ute forrige helg og drakk pils og diskuterte homofili med en dame som vissnok skal være en fjern prinsesse i denne familien... Jeg skal etter sigende ikke vite om at hun er prinsesse.


PPS: Det skal sies at om jeg ikke har pyntet på historien om hashemittene, så er den noe upresis. Hashemittene utgjør i teorien så mye som halvparten av etterfølgerne etter profeten Muhammed, og siden den karen levde for så mye som 1400 år siden, er det kanskje litt over the top å betegne dagens hashemitter som "one big happy family"...