What change? It's the economy, stupid...

For tre-fire måneder siden trodde de fleste forståsegpåere og kommentatorer at nominasjonsprosessen i det demokratiske parti i USA ikke ville bli så mye mer enn en kroningsferd for Hillary Rodham Clinton. Kan Hillary stoppes? spurte The Economist 27. september 2007. Og svaret hadde de selv: Det ser mindre sannsynlig ut for hver dag som går.

Enter Barack Obama. Enter CHANGE. Obama lyktes med strategien om å komme inn som en frisk vind, en med nye tanker, som en skilte seg mest fra det bestående, fra Bush-administrasjonen og fra Washington. Han var ung, han var svart og han var veltalende. Plutselig var det Obama alle måtte rette seg etter, og demokrater som republikanere hoppet på change-toget. Change var den siste måneden det ordet som ble benyttet mest av kandidatene under debatter, apeller og intervjuer. Obama vant Iowa, gav amerikanerne håp, og The Economist snudde like lett som alle andre. The triumph of hope over experience? skrev den London-baserte avisen på lederplass denne gangen. Obama hadde satt dagsorden, og selvom alle nå snakket om change var det han som hadde oppfunnet begrepet, han som kunne kalle det "sitt". Hvem kunne slå Obama nå? Han spiste opp forspranget Clinton hadde hatt i månedsvis hadde hatt både i de neste statene på primaries-lista og i landet som helhet.

Enter børsfall. Enter subprime morgage, boligkrakk, ubetalte regninger og banker som går konkurs. Den amerikanske økonomien hadde vært fallende i månedsvis, men nå begynte det virkelig å bli ille. Plutselig handlet det ikke lenger om Irak, som "alle" for et år siden trodde denne valgkampen ville handle om. Folk vil nå ha en kandidat som kan snu økonomien og som kan sikre mat på bordet. Og da er det nok ikke lenger hope og change som betyr så mye, men pondus, kunnskap og experience. Nå vil amerikanerne ha en som har vært ute en vinternatt før. Det har Hillary Rodham Clinton, og nå stiger hun på meningsmålingene igjen. Hun har tatt tilbake ledelsen på de nasjonale målingene, og vant nå sist arbeiderbastionen Nevada, til tross for at den største arbeiderorganisasjonen støttet Obama.

"It's the economy, stupid", var mannen Bill Clintons slagord i 92. Dette ser ut til å være til hjelp for Hillary også, som nå har vind i seilene mot å bli demokratenes presidentkandidat i valget 9. november.

Dessverre, mener jeg. Det er vanskelig å helt vite hva Obama står for, men at det hadde vært et friskt pust å få en ung mann med visjoner inn i Det hvite hus, en mann som har vokst opp i Indonesia og nok ser verden på en litt annen måte enn det etablerte Washington, ser jeg på som en fordel.

Også på republikansk side skjer det noe, og også der er det den mest erfarne kandidaten som nå leder på målingene og som sist vant staten Sør-Carolina. Dersom vi i dag kunne vite at det var Republikanerne som skulle vinne presidentvalget til høsten, ville jeg helt klart foretrukket John McCain. En mann av sitt ord som vet hva menneskerettigheter er, noe som vel har vært som et fremmedord å regne de siste syv årene i Pennsylvania Avenue.

Derfor håper jeg det også snur også hos republikanerne, og at Mitt Romney eller Mike Huckabee vinner til slutt. For i de såkalte head-to-head-polls som har blitt gjort det siste halve året, er det først og fremst McCain som har vist evne til å kunne hamle opp med både Clinton og Obama i et presidentvalg, og jeg foretrekker begge de to sistnevnte foran enhver republikaner.

Men selv en krig som den i Irak kan vise seg å være lettere å snu en amerikansk økonomi, som nå er inne i sin verste krise på lang, lang tid. Dermed stiller jeg spørsmålet:

Can Hillary be stopped?