Obamas visjon om en farligere verden

(Jeg hadde følgende kronikk i Bergens Tidende rett før jul)

Kan vi være sikre på at Obamas visjon om avskaffelse av atomvåpen vil skape fredeligere og mer stabil verden?

Sentralt i Nobelkomiteens begrunnelse for tildelingen av årets Nobels fredspris til Barack Obama står presidentens visjon om nedrustning og en verden fri for atomvåpen. Kritikken som siden offentliggjøringen har haglet mot Jagland og co. har i første rekke stilt spørsmål ved om Obama får prisen kun for fagre ord, uten å ha rukket å utrette noe nevneverdig i praksis. Men blant alle de kritiske spørsmålene er det ett som mangler: Få – om noen – har har stilt spørsmål ved gyldigheten ved presidentens visjoner. Bak tildelelsen av fredsprisen ligger en uuttalt antakelse om at avskaffelse av atomvåpen vil føre til en fredeligere verden. I forbindelse med årets fredspris er det viktig å ikke la muligheten til å stille kritiske spørsmål ved denne for lengst vedtatte sannheten gå fra oss.

Atomvåpnenes ubegrensede grusomhet
Vitnesbyrd fra overlevende etter to gangene atomvåpen har blitt benyttet i krig er historier om ufattelig grusomhet og lidelse. Forkullede lik, øyne som smeltet ut av hodeskallen og pulveriserte menneskekropper var bare noe av det atombombene som amerikanerne slapp over Hiroshima og Nagasaki i august 1945 etterlot seg. Atomvåpnene som har blitt utviklet siden, får bombene fra den tid til å framstå som småtteri. En eventuell full atomkrig evner liten tvil om konsekvensene: millioner, for ikke å si milliarder av døde, og i ytterste konsekvens: utslettelse av menneskeheten.

Nettopp atomvåpnenes evne til total ødeleggelse er allikevel den mest sannsylige årsaken til at de ikke har blitt benyttet siden. Frykten for atomkrig kan sees som garantisten for den freden som har hersket mellom verdens stormakter siden annen verdenskrig. Uten atomvåpen ville verden sannsynligvis vært et farligere sted å leve. Kan det derfor tenkes at nedrustningen Obama nå mottar verdens mest prestisjefylte fredspris for ikke vil føre til fred, men snarere til mer krig og lidelse?

Sett med realismens øyne
Det er lett å stille seg kritisk til akademikere som tilkjenner seg den såkalte realismen innenfor internasjonal politisk teori, men når det kommer til atomvåpen er de verdt å lytte til. Grunnleggende i realismen ligger teorien om at staters fremste mål er overlevelse, og for å sikre overlevelse må den være kapabel til å hindre den blir underlagt andre stater ved tvang. Opp gjennom historien har dette først og fremst betydd å enten bygge opp et sterkt nok forsvar som gjør det usannsynlig at et angrep kan lykkes, eller å angripe stater man så som potensielle fiender før de blir sterke nok til å utgjøre en trussel.

Problemet har alltid bestått i å vudere en annen stats evner og intensjoner rett: Ruster den seg kun med tanke på å forsvare seg selv mot et eventuelt angrep, eller har den selv agressive hensikter? Dette ”sikkerhetsdilemmaet”, hvor stater basert på frykt ufrivillig kan bli trukket inn i konflikter, har i all tid dannet grunnlaget for en usikker verden, og våpenkappløpet fram mot første verdenskrig er en god pekepinn på mulige konsekvenser.

Terrorbalansen – den kalde freden
Med unntak av de første årene etter at atomvåpen ble utviklet av USA, har verden i atomalderen vært preget av mindre usikkerhet. Terrorbalansen mellom NATO og Sovjetunionen, en situasjon der det ikke hersket noen tvil om begge siders evne til å utslette den andre, bidro til at partene gjorde alt de kunne for å unngå krig, noe Cuba-krisen i 1962 er et godt eksempel på. Hadde denne vært en krise mellom to konvensjonelle makter, kunne den snarlig ha utviklet seg til en blodig krig. De to landenes atomvåpenarsenaler førte snarere til at full konforntasjon ville bety uunngåelige motangrep og dermed katastrofale konsekvenser for ens eget land og folk. Som det så mange ganger tidligere har blitt påpekt, var ikke perioden mellom andre verdenskrig og murens fall, hvor spent den enn kunne føles, preget av en kald krig, men snarere av en kald fred.

Iran og Nord-Korea som atommakter
Etter de kalde krigens slutt har det først og fremst knyttet seg begymring til spredning av atomvåpen til stater med aggressive regimer. Frykten for gjengjeldelse gjør dog at atommakter flest favoriserer en konservativ, defensiv politikk mot andre stater. Atomvåpen bidrar til å sikre status quo, og dette vil neppe endre seg selv om flere stater skulle skaffe seg dem. Alle stater som har forsøkt å anskaffe atomvåpen de siste tiårene, med eller uten suksess, har gjort dettte av ønske om å skaffe seg sikkerhet mot potensielle fiender, ikke for selv å føre en aggresiv politikk.

Iran og Nord-Korea øsnker ikke å skaffe seg atomvåpen for å kunne angripe andre, men for å sikre sine egne regimer mot angrep utenfra. Mange beskriver lederne i disse landene som gale, men de er neppe gale nok til å be om sin egen utslettelse.

Det er også god grunn til å tro at forholdet mellom India og Pakistan hadde vært mye mer ustabilt og blodig om ikke begge land var atommakter. Hadde Irak vært en atommakt i 2003, ville vi sannsynligvis vært krigen foruten, og dermed spart de om lag hundre tusen sivile menneskelivene som siden har gått tapt.

Atomterrorisme
En annen bekymring er knyttet til om atomvåpen faller i hendene på terrorister. Som det så riktig påpekes, vil ikke frykten for gjengjeldelse ha noen betydning for terrorister, fordi de er vanskelige å finne og ikke har folk eller byer å måtte forsvare. Men om denne frykten ikke kan sies å være ubegrunnet, så er den i alle fall kraftig overdrevet. De fleste atomvåpen i verden, med unntak av noen fra det tidligere Sovjet, er utstyrt med mekanismer som gjør dem umulige å avfyre uten koder og verifisering fra andre personer. Ikke-statlige aktører vil utvilsomt finne det nærmest umulig å anskaffe ressursene det kreves for å stjele, aktivere og avfyre et atomvåpen.

Kostnadene knyttet til utvikling, produksjon og vedlikehold av atomvåpen er enorme, og et av de beste argumentene atomvåpenmotstanderne lenge har kommet med, er at disse pengene heller bør brukes på bedre formål, slik som helse, skole og bekjempelse av fattigdom. Hva dette argumentet imidlertid ikke tar innover seg, er at en avskaffelse av atomvåpen ikke ville ført til en reduksjon i atommaktenes forsvarsbudsjetter, men snarere en drastisk økning. Kostnadene ved å vedlikeholde et begrenset antall atomvåpen, slik som de arsenalene Kina, India og Pakistan besitter i dag, er ingenting i forhold til hva det ville koste å opprettholde den samme avskrekkelsen ved hjelp av våpen og militære styrker av konvensjonell art. Det er derfor tvilsomt at avskaffelse av atomvåpen ville føre til at verdens fattige kunne gått bedre tider i møte.

Obamas verden
Hvis man tar konsekvensen av atomvåpnenes positive effekt på alvor, har dette klare implikasjoner for hvordan man vurderer Obamas visjon om en verden hvor de ikke eksisterer. Hvis atomvåpen har vært sentrale i å sikre verden fred og stabilitet de siste 65 årene, vil avskaffelse av atomvåpen føre en mer ustabil verden, og øke sannsynligheten for flere og mer blodige konvensjonelle kriger på linje med dem vi så i første halvdel av forrige århundre. Terkselen for å gå til konvensjonell krig er lav, men ødeleggelsene kan være store.

Det er vanskelig å unngå de intiutive frysningene en får nedover ryggen av hyllester til atomvåpen slik som i Paul Fussels legendariske essay ”Thank God for the Atom Bomb”. Men atombombens grusomhet må ikke gjøre at vi frigjør oss selv fra å vurdere både dens positive såvel som negative sider – snarere tvert imot. Dersom Obama mot all sannsynlighet får se sin visjon bli til virkelighet, kan det vise seg at konsekvensene blir mer krig – ikke mindre. Nobelkomiteen med sine uutalte antakelser tar ikke denne motsetningen innover seg, og det skulle ikke overraske meg om den sannsynlige sammenhengen mellom atomvåpen og fred blir forbigått i stillhet også under feiringen av årets fredspris.

Økt globalisering, økonomisk integrasjon og internasjonale institusjoner bidrar til å begrense krig mellom stater. Men det er langt igjen til et globalt demokrati. Fram til da må vi nok fremdeles støtte oss på atomvåpnenes avskrekkelse som garantist for verdensfred.