Den amerikanske, og nå verdensomspennende, finanskrisen når nye høyder time for time. Det foreløpige klimakset ble nådd mandag, da representantenes hus i den amerikanske kongressen nedstemte lovforslaget der USD 700 mrd. statlige kroner skulle brukes til å kjøpe ut banker i lånekrise (New York Times om "The Credit Crisis Bailout Plan"). Det var mange årsaker til at loven, som president Bush og kandidatene Obama og McCain, samt flertallsleder Pelosi alle støtter, ble nedstemt. Men de to hovedargumentene finner man på både ytterste venstre- og ytterste høyrefløy i amerikansk politikk.
De mest konservative (les: markedsliberalistiske) republikanerne argumenterer mot redningspakken med henvisning til at staten vil få for stor makt i markedet. Et åpenbart eksempel er representanten Jeb Hensarling fra Texas som før avstemmingen uttalte at han ville stemme nei fordi en slik pakke ville sette USA ut på "the slippery slope to socialism" (sic!), og en annen Texas-representant, John Culberson, mente at dersom pakken ble vedtatt burde man begynne å kalle finansminister Henry M. Paulson jr. for "kong Henry" på bakgrunn av all makten han ville få.
På den andre siden av det politiske spektrum finner man andre argumenter mot redningspakken. Her er man først og fremst negative til at den vanlige borgers skattepenger skal gå til å redde skinnet til store selskaper som har handlet uvettig. Hvorfor skal skattebetalerne bruke 700 mrd. dollar på selskaper og ledere som har lånt over evne, spesielt med tanke på at man har mange andre samfunnsproblemer man kan bruke disse pengene på? Sjefene i disse selskapene har hevet enorme lønninger og mottatt svære fallskjermer, og man er redd for at skattepengene vil forsvinne ned i disse allerede rike dresskledde mennenes lommer.
Dette er også hovedargumentet for at jeg er skeptisk til redningspakken. Bakgrunnen for den amerikanske finanskrisen er først og fremst grådighet, der selskapene har lurt mannen i gata til å ta opp lån som har vært både kompliserte å forstå og vanskelige å betale ned. Den har også vist oss hvor mange inkompetente mennesker som sitter og styrer disse selskapene, fordi de ikke har forstått at en vakker dag vil man møte en lavkonjunktur som fører til at folk flest ikke vil ha råd til å betale rentene på lånene sine, og dermed vil korthuset falle sammen. At de amerikanske borgerne, som allerede sliter med å betale bensin, mat og boliglån, nå skal betale for at disse selskapene ikke skal gå konkurs, virker helt urimelig! De grådige og inkompetente kapitalistene fortjener ikke annet enn å miste jobben og å se de selskapene de har bygd opp ved hjelp av et råttent system forfalle.
Men grådigheten og inkompetansen hadde aldri hatt mulighet til å slå så grundig rot dersom ikke det amerikanske kapitalistiske systemet, der "reguleringer" er et skjellsord, ikke hadde vært som det er. Dette er også hovedårsaken til at man ikke bør bekymre seg for mye for at vi skal få den samme krisen her i Norge. Vi har et strengt system for hva slags lån banker kan tilby og hvilke vilkår disse lånene skal ha. Vi har et kredittilsyn som følger nøye opp og vi har en stat som er aktivt med for å finne balansen mellom finansiell og samfunnsmessig utvikling.
Jeg var derfor svært uenig da president Bush søndag uttalte at redningspakken vil "gjenopprette tilliten til det amerikanske finansielle systemet". Hadde dette systemet vært et godt et, hadde det jo ikke vært behov for at staten spytter inn to norske oljefond i et jafs for at ikke brorparten av de største selskapene skulle gå konkurs. Dersom statlige penger til slutt blir vedtatt brukt vil dette ikke endre noe ved systemet. Nei, det vil heller fortelle amerikanske toppsjefer at det er bare å fortsette som før, for dersom alt går til helvete kommer staten uansett og redder dere. Nettopp dette siste poenget har også vært en del demokraters hovedargument mot redningspakken.
Men hva er alternativet? Det store problemet dersom en redningspakke ikke blir vedtatt er at millioner av amerikanere må flytte fra husene deres, fordi konkursboet etter bankene skal fordeles og disses verdier nå ligger i den jevne amerikaners hjem. Det er derfor et valg mellom to onder man står overfor: Hva er viktigst? Å redde amerikanske hjem, noe som vil føre til at kapitalistene kan fortsette som før? Eller å gi et kraftig spark til de samme kapitalistene for å virkelig bevise at de ikke kan slippe unna med den finansbonanzaen de har stått for de siste årene?
Moralen er uansett hvilket alternativ man velger at det amerikanske kapitalistiske systemet er feilslått og pil råttent, og at lovene må endres slik at man ikke risikerer at historien vil gjenta seg.
Kommer ikke hjem paa en stund. Send mer penger.
for 15 år siden
2 kommentarer:
Årsaken til krisen finnes enda mer i statlige reguleringer, enn mangel på den.
F.eks så har bankene vært pålagt å låne ut penger også til folk som ikke har hatt god kreditt. Selv om repulibanerne ikke er skyldfrie, så er ikke Demokratene skyldfrie heller. Mer enn for lite reguleringer - burde man spørre seg hva slags reguleringer.
Den norske bankkrisen oppsto under et situasjon med sterkere finansielle reguleringer enn hva tilfelle er nå i Norge. Men Norge har et fornuftig regulert kreditt-tilsyn.
Argumentene om at det Demokratene er motstander grunnet hensynet til skattebetalerne er jo delvis riktig. Men det er jo enda større grad tilfelle for Republikanerne. I likhet med argumentet om privatizing profitt - sozializing loss, som også er sterkest blant republikanerne.
Selvfølgelig har lederne et stort ansvar for å ha tatt for store risker (kall det gjerne grådighet), men den største årsaken til krisene er statlig innblandinger i form av å pålegge banker å låne ut til fattige. I tillegg kjørte sentralbanken i USA under Greenspans ledelse (hvilket også er statlig) da "federal reserve" hadde altfor lav rente, noe som førte enorme mengder kreditt inn i et lånevillig marked, resultatet var en boble.
Husk at F i Mac og Mae står for federal. Banknæringen i USA har vært gjenstand for OMFATTENDE reguleringer, iform av priveligier og statlige direktiver, likevel skjer denne krisen, kan da tenkes at årsaken er FOR (betydelig mer enn f.eks norske) mye statlige reguleringer...
Det viktige spørsmålet er HVILKE reguleringer vi skal ha, hvordan ha et transperant, effektivt og bærekraftig finanssystem.
Kan hende en bailout plan kan dempe effekten på realøkonomien (altså varer, tjenester, arb.kraft) ihvertfall kortsiktig, men langsiktig er jeg mer usikkert. Like sannsynlig er det at en bailout plan forlenger en krise hos selskaper som egentlig burde gått konkurs.
Det som er sikkert er at dette ikke er den siste "krisen" vi får oppleve. Risker vil være en naturlig del av en markedsøkonomi hvor folk tillates å ta egne valg.
Jeg vil med Thomas Jefferson sine ord heller leve med riskene av for mye frihet, enn for lite.
Nå er det i dette tilfellet større ting i spill enn noen banker og eiendom. Man skal ikke glemme at det finnes noe som heter bedrifter også, og hva skjer den dagen muligheten til å delfinansiere investeringer med gjeld forsvinner? Da kan man bare stenge ethvert marked verden over, for så å sende hele jordkloden tilbake til steinalderen. Og det er jo også derfor det må litt offentlig blodoverføring til nå i disse dager.
Når det gjelder den såkalte inkompetansen til lederne, vil jeg påstå at den er vanskelig å unngå. Det er tross alt bare mennesker som sitter i styrerommene, og det finnes sikkert få som er dyktigere enn disse.
Jakten på profitt er som alle vet helt avgjørende for om en bedrift vil overleve eller ikke. Om det da vil forårsake en alvorlig krise en gang hvert 50. år, må man bare godta. En ting er sikkert, det å tro noe så dumt som at det skal gå an å regulere seg bort fra fremtidige kriser, vil være det samme som å undervurdere intelligensen til økonomer og finansmenn verden over, for de vil alltid finne snarveier.
Det vil alltid være risiko for fremtidige kriser, både i USA og Norge. Nå skal det jo bli spennende å se hva som skjer når boligprisene og konjunkturene i Norge nå starter ferden nedover, det skulle ikke forundre meg om enkelte banker selv her hjemme går på noen alvorlige smeller.
Et klart JA til offentlig nødhjelp fra meg, alternativet høres mer skremmende ut.
Legg inn en kommentar