En syndig langhelg i verdens helligste by.

Jerusalem. Man får det ikke helligere enn dette. Og jeg hadde langhelg og måtte benytte meg av nærhetene til denne sagnomsuste byen. Men for oss som mener det er like sannsynlig at jødene er Guds utvalgte folk og at denne byen tilhører Ham som at finnene er julenissens utvalgte, og at han hører hjemme i Lahti, kan Jerusalem fortone seg som et lite helvete. Jeg reiste til verdens helligste by for å synde. Oppdraget jeg ga meg selv var i utgangspunktet enkelt: Å tilbringe tre dager i Jerusalem uten å besøke et eneste hellig sted eller å gjøre en hellig handling. Ikke besøke åstedene for Jesu påståtte død og oppstandelse, ikke stikke jukselapper inn i Klagemuren, ikke vandre opp Golgata, ikke.... vel, lista kan bli lang på et sted som dette.

Klokken ti på fredag morgen rusler jeg inn på et stilig bakeri i Vest-Jerusalem, den jødiske og moderne delen av byen, i Jaffa Street. Det er tid for frokost. Jeg går frem og tilbake langs glassdisken og nyter synet av alle godsakene. Valget faller på et slags pitabrød som svulmer av stekte grønnsaker. "Har dere denne med kylling?" spør jeg jenta bak disken, og da jeg snakker til henne titter hun forsiktig opp og smiler med lukket munn, før hun ser ned igjen. "Så?" sier jeg, da hun ikke reagerer. Hun løfter blikket igjen, og titter meg over skulderen og ut mot gaten. Jeg snur meg. Alle i bakeriet står oppreist med foldede hender, det er helt stille. Utenfor står busser, biler og scootere bom stille midt i en av sentrums travleste gater. Den gravide damen på utsiden av vinduet hoder seg til magen. Lyden jeg knapt hadde registrert og trodd var en lastebil som rygget eller et bilhorn som hadde hengt seg opp, var tydeligvis noe annet. Et halvt minutt senere stopper lyden, og alt begynner å bevege på seg igjen. Jeg snur meg mot jenta bak disken igjen. "Sorry, det der visste jeg ikke om", sier jeg med et smil. "Dessverre, den finnes ikke med kylling", svarer hun og smiler tilbake.

Jeg hadde altså klart å være den eneste personen i hele Jerusalem som snakket og ruslet rundt på selveste Holocaust Remeberance Day....! :D Dette fikk jeg vite like etterpå av en kanadisk kar som jeg ble sittende og prate med på samme sted de neste to timene. Han bodde på Bermuda, og vi hadde en veldig interessant samtale om den lille øya han bodde på, om Israel og om palestinerne.

Elisabet fortalte meg over sms at dersom jeg følte meg ensom, måtte jeg bare gå på Hotel Jerusalem i den østlige, arabiske delen av byen. Der var det alltid masse pratesjuke utlendinger, og atomtysteren Mordechai Vanunu er også ofte observert på disse trakter. Jeg er såvidt innenfor døra da jeg hører norsk blir snakket ved et bord med to unge damer, og snart sitter jeg og drikker øl og spiser Mezzeh med dem. De er fra Det kongelige norske arbeiderparti, og er i Palestina for å holde politikkurs for kvinnelige politikere i Fatah, partiet til avdøde PLO-formann Yasser Arafat. Opplysning, kvinnekamp, demokrati og pils - noe mindre religiøst finner man neppe, tenkte jeg, og nøt samtalen. Dermed var jeg veldig fornøyd med hvordan jeg hadde tilbragt kvelden.

Dagen etter bruker jeg flere timer på Hostel Jaffa i gamlebyen. Jeg bor på dorm med ni andre, men den som jeg har fattet mest interesse for er Robert, en amerikaner på rundt 50 år. Området rundt senga hans er fyllt av klær og ting og kopper og kar, en naturlig konsekvens av at han har bodd på stedet siden 2001. Slike folk finner man bare i Jerusalem. Ja, det heter faktisk Jerusalem-syndromet, og de har et eget mentalsykehus for dem i byen. Robert er nok et mildt tilfelle av Jerusalem-syndromet. Mildt, fordi han (ennå?) ikke tror han er Messias, men fremdeles koko nok til å påstå at han har personlige samtaler med Gud. Ja, Gud bruker faktisk Robert som talerør når Han vil formidle noe til andre mennesker på moder jord. Jeg setter meg tilbake og nyter solnedgangen fra balkongen, mens jeg lar Robert røyke sigarett etter sigarett og fortelle den ene historien etter den andre. Jeg gir til slutt Robert e-postadressen min, og spør ham om han ikke kan spørre denne guden sin (som han nettopp har opplyst om at har en strålende sans for humor) for meg hvorfor jeg er så heldig å ha blitt født inn i verden i bekymringsløse Norge, mens andre blir født uten armer og bein i slummen i Calcutta. Dette viste seg å være et spørsmål Robert ikke hadde tenkt så mye over, men han hadde flere bibelsitater som (for ham) helt klart hadde mye å si om dette. Jeg ble ikke klokere, og etter å ha fortalt Robert om hvor glad jeg var for at jeg var "a total and unapolegetic atheist", ruslet jeg mot Vest-Jerusalem for å finne en god bar å drikke meg full på.

Det klarte jeg. Baren Shoshana hadde plakater av Led Zeppelin, The Beatles, Jimi Hendrix, Ozzy og the Doors på veggene, mens sistnevnte, Muse, AC/DC, Guns'n m.m. runger ut av høytalerne. Men jeg kunne hatt Dimmu Borgir spillende inne i hjernebarken min uten å i det hele tatt ense det, for bak bardisken står verdens nest vakreste kvinne, og mellom hyggelige samtaler (som først og fremst dreide seg om henne, siden jeg selvsagt ikke var den eneste mannen i lokalet som var stupforelsket i bardamen) og allsang, satt jeg og drømte meg bort til en verden der hun og jeg feiret Bar Mitzva eller hva de nå kaller bryllup på hebraisk, og jeg reddet henne ut av denne gale, gale byen. Godt utpå dagen neste dag våkner jeg i dormsenga mi, helt alene, men med en invitasjon til å være med å spille poker samme kveld, siden "the shabbat is so fucking boring, man". Syndig og flott!

Robert var ikke den eneste galingen på rommet. I sengen ved siden av meg ligger en afroamerikaner i 40-årene med et utpreket judeokristent navn (Elias?). Han hadde flydd fra SanFran til Jerusalem for å få bekreftet sin mistanke (overbevisning?) om at dette ikke var det virkelige Jerusalem, men at det historiske jerusalem lå et annet sted i området. Elias (la oss kalle ham Elias for enkelhets skyld) hadde selvsagt klare empiriske beviser for at teorien hans stemte. Blant annet kunne han ikke finne kildevann strømmende ut fra en fjellsprekk like ved Klagemuren, samme hvor mye han lette. Han mente også at Bibelens Mount Zion, som de fleste kaller et fjell som ligger like ved Jerusalem, heller lå lenger sør i landet, for han hadde da bestemt hørt om et Mount Sinai der nede. Han hadde dermed dratt på dagstur helt sør i Israel, til Eilat, for å lete etter Mount Sinai. Jeg ymtet innpå med at Mount Sinai var velkjent for de fleste (også for Moses, som jo skal ha mottatt noen steintavler på toppen av nettopp dette fjellet), at det lå et godt stykke lenger sør, godt ute på Sinai-halvøya, rett nord for badebyen Sharm el-Sheikh, og at Sinai og Zion kanskje ikke var akkurat det samme ordet... Men dette drepte ikke nysgjerrigheten og overbevisningen til denne svært trivelige, positive og smilende (og snorkende) mannen.

Det sykeste stedet i Jerusalem er helt klart Klagemuren på en fredagskveld, starten på shabbat - jødenes helligdag. Større sirkus finnes knapt... Jøder fra alle verdenshjørner (men en overvekt snakket selvsagt enten russisk eller gjennomført amerikansk engelsk) trekker på seg finstasen og tar emd seg bønneboka for å stå og headbange mot en haug med stein stablet oppå hverandre. Jeg forsøker å komme meg bort fra galskapen, og må jobbe mot strømmen tilbake til Jaffaporten. På veien blir jeg gående ved siden av en ung mann med en gamle rifle hengende over skulderen. Han var ansatt av en amerikansk familie for å være sikkerhetsvakt for dem mens de var på ferie i "Det hellige land".

Vel, dette ble mye om Jerusalem, men det var som dere kanskje skjønner et sykt merkelig og interessant sted, mest på grunn av menneskene. Resten av helgen ruslet jeg rundt i gamlebyen, som selvsagt er fantastisk stilig, ble sjokkert over alle våpnene som folk bar rundt omkring, var overrasket over at det var mye mindre sikkerhetstiltak enn jeg trodde det skulle være, og drakk pils på en takterrasse med en svært hyggelig nedelender i søttiårene. Jeg klarte å holde meg vekk fra alle hellige handlinger, selvom kanskje noen kan kalle det hellig å nyte den nydelige solnedgangen over Gamlebyen fra Oljeberget, et sted der det skal ha vært mye action også for 2000 år siden. Ellers la jeg turen utom Holocaustmuseet, bare for å finne ut at det stengte i det jeg ankom. Shabbat, shabbat, shabbat. Kaos. Men arkitekturen på byggene kunne jeg i alle fall se mens jeg ventet på bussen tilbake til sentrum - og det kunne se ut som en slags Snøhetta goes oriental - utrolig stilig!

Lenge leve Norge!

I dag har hele Norge, forfrosset som det har vært, feiret grunnlovsdagen. Også vi nordmenn i utlandet har selvsag feiret 17. mai. Her i Jordan har vi samlet oss i den Skandinaviske skogen utenfor Amman med grilling og hygge, og ikke bare nordmenn deltok, for vi hadde med oss venner fra Island, Sverige, Danmark, Frankrike, USA og Finland. Og Stavanger.

Mange vil ta avstand fra den nasjonalismen vi bevitner på 17. mai, dagen da vi feirer Norge, det norske og rett og slett kan være ganske navlebeskuende. Jeg synes 17. mai er en fantastisk dag, og mener at vi nordmenn har all grunn til å feire grunnlovsdagen og til å rope et "Lenge leve Norge"!

Jeg har tilbragt mye tid de siste årene i utlandet. Da lærer man mye om stedene man besøker, men også om Norge og det å være norsk. Man får mulighet til å se på Norge fra en annen vinkel, og man får større forståelse for hva det vil si å være norsk og hva Norge har å lære av resten av verden. Men ikke minst lærer man mye om hva vi med rette kan være stolte av i Norge!

På 17. mai feirer jeg nemlig ikke at "det er typisk norsk å være god". Men jeg feirer viktige seire vi, det norske folk, har vunnet gjennom 194 år med egen grunnlov. Når man oppholder seg i land med militærdiktaturer, manglende demokrati og respekt for menneskerettigheter, blir man stolt av å være norsk.

Vi har fred i Norge. Det er noe vi kan misunnes av mange folk rundt i verden, i Libanon, i Israel, i Kongo, i Sudan, i Kaukasus og mange andre steder. Vi har et unikt politisk system, som kjennetegnes av kompromisser og fredlig diskusjon, med respekt for demokratiske retter. Når vi gjennomfører valg og de regjerende partier taper, overleveres nøklene til regjeringskontorene til vinneren med et smil om munnen, og et løfte om at de på demokratisk vis skal kjempe om å vinne folkets tillit tilbake.

Vi har presse- og ytringsfrihet! Man kan ytre motstand mot maktpersoner, mot regjeringen, mot kongen og kirken. Dette er noe man kan glemme i land som Iran, Kina, Burma, Cuba, Saudi-Arabia og Zimbabwe.

Alle minoriteter nyter samme rettigheter i Norge. Vi diskriminerer ikke mot homofile, mot samer eller mot handicappede her i landet!

Det er stor oppslutning om at vi alle skal bidra til et gratis helsevesen, til gratis utdanning og arbeiderrettigheter. Et samfunn skal dømmes etter hvordan de behandler sine svakeste, og i den sammenheng har mange land mye å lære av Norge.

Vi har en konge som fungerer som et samlingspunkt for nasjonen, men som allikevel er klar over at han regjerer på folkets nåde. Den dagen det norske folk vil ha en republikk, tyder det meste på at Norges konge vil respektere dette, og ta sin hatt og gå. En konge av og for folket!

Vi har masse å være stolte over, og vi skal derfor bruke denne dagen til å feire det som er godt ved Norge!

GRATULERER MED DAGEN!

Grunnlov på tom mage

(Denne kronikken hadde jeg på trykk i Bergens Tidende 14. mai)

10. mai gikk Burmas innbyggere til urnene for å stemme over et forslag til ny grunnlov. Dersom grunnloven blir vedtatt vil den befeste militærets makt og legge hindringer i veien for nobelprisvinner Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy og andre opposisjonsgrupper. Men blant store deler av Burmas syklonrammede befolkning overskygger kampen for å overleve kampen for politiske rettigheter. Dette er resultatet av en klar strategi fra juntaens side. Et folk på randen av sult har annet å tenke på enn demokrati og menneskerettigheter.

Syklonen Nargis herjinger har igjen på en tragisk måte ført Burma tilbake i medias søkelys. Sist gang landet skapte overskrifter var en hel verden vitne til hvordan militærjuntaen var villige til å regelrett slakte sine egne landsmenn for å hindre at deres absolutte makt utfordres. Selv sto jeg dagen før blodbadet startet blant hundre tusen jublende mennesker ved Sule-pagoden midt i Yangon sentrum. Spenningen, og ikke minst optimismen, som lå i luften var til å ta og føle på. Jeg var blant dem som hadde et håp om at den nye medievirkeligheten ville hindre juntaen i å svare med vold, og at general Than Shwe og resten av det undertrykkende regimet ville innse at det var på tide å ta hatten sin og gå.

De kommende dagene skulle knuse dette håpet ettertrykkelig. I de siste ukene før de første forsiktige demonstrasjonene fant sted, ble utdrag fra grunnlovutkastet hyllet på lederplass i propagandaavisen The New Light of Myanmar, og talsmenn for regjeringen kunne love at flerpartivalg og demokrati lå i det burmesiske folks fremtid. Folk flest fnyste av løftene. ”De lager bare en oppskrift på hvordan de kan befeste sin egen makt, bak et dekke av falskt demokrati”, ble jeg fortalt.

Få dager senere tok folket til gatene. Men det var ikke grunnloven, men juntaens feilslåtte økonomiske politikk som tente gnisten. Over natten fjernet de subsidiene på drivstoff, noe som doblet transportkostnadene og sendte matvareprisene i været. De første små demonstrasjonene mot subsidiekutten ble raskt slått ned av myndighetene, og de voldelige arrestasjonene fikk landets munker til å reagere. Snart var gatene i de største byene fylt med rødkledte og glattbarberte elever av Buddha som resiterte Dhammaens budskap om ikke-vold, forsoning og fred.

Den nye grunnloven vil gi burmeserne betraktelig bedre politiske og sivile rettigheter enn hva de har nytt siden unntakstilstand ble erklært i 1974. Men dette forutsetter at juntaen holder seg til spillereglene, noe svært få tror den vil. Selv de mest optmistiske burmesere har forhåpentligvis gått mann av huse og stemt ”nei”. Den nye grunnloven er fundamentalt udemokratisk, og vil mer enn noe annet sørge for at makten til de militære befestes og legge hindringer i veien for National League for Democracy (NLD) og andre opposisjonskrefter.

Blant annet heter det seg at man ikke kan stille til presidentvalg dersom man er gift med en utlending. Denne artikkel er som skreddersydd for å sikre at Aung San Suu Kyi, hvis avdøde ektemann var britisk, ikke kan bli statsoverhode. Man har heller ikke lov til å stille til parlamentsvalg dersom man er medlem av en organisasjon som mottar støtte fra en annen organisasjon eller fra utlandet, noe som kan hindre et hvert medlem av NLD i å stille til valg. Grunnloven gir også utvidet makt til Tatmadaw, de væpnede styrkene. Øverstkommanderende skal utnevne ¼ av representantene i nasjonalforsamlingen, og samme mann kan når som helst sette grunnloven og presidenten til side og styre etter sitt eget forgodtbefinnende dersom han føler at det ”oppstår en situasjon som kan føre til desintegrasjon av Unionen eller av nasjonal solidaritet”. Juntaen har åpenbart hentet inspirasjon hos George Orwell, forfatteren som tjenestegjorde som politimann i Burma før han byttet ut batongen med pennen.

I Vesten får vi gjerne inntrykk av at Burma er hermetisk lukket. Men hver dag lytter millioner av burmesere til radiosendinger fra Democratic Voice of Burma sine lokaler i Oslo. Inne i Burma opererer et stort nettverk av journalister og informanter for denne frihetens stemme. Her diskuteres grunnloven fritt, og svært mange er derfor godt opplyst om hva de risikerer ved å stemme ”ja”. Men på landsbygda, der en stor andel av landets befolkning fremdeles er bosatt, er det mange som lite forståelse av grunnlovens betydning. Spesielt i disse områdene benytter myndighetene seg av svært oppfinnsomme tiltak for å vinne stemmer. Noen har fått beskjed at myndighetene har avgitt stemme på deres vegne, og det har blitt lokket med gratis mat og mobiltelefoner for å få folk til å stemme etter juntaens ønsker. Fra byene rapporteres det om arrestasjoner og angrep på NLD-medlemmer. Dette er tydelige tegn på at juntaen vet godt at dersom dette valget gjennomføres på en korrekt måte, vil folkets dom over deres vanstyre være brutal og unison.

At juntaen gjennomførte folkeavstemmingen i de fleste områder som planlagt, til tross for at Burma bare en uke tidligere ble rammet av den verste naturkatastrofen i landets historie, tyder på at den ser kaoset som har oppstått i kjølvannet av syklonen som en gyllen mulighet til å jukse til seg en seier på en enda lettere måte. ”Folket er ivrige på å avlegge sin stemme”, uttalte et regjeringsmedlem et par dager etter syklonen. Men for de fleste er det nok viktigere å skaffe familien mat, rent vann og medisiner, og å få reist et nytt tak på huset før monsunsesongen setter inn for fullt.

Ironisk nok var årsaken bak fjorårets demonstrasjoner også noe av hovedgrunnen til at de ikke lyktes. Folket tok til gatene for å vise sin misnøye med at de ikke lenger hadde råd til mat, transport, husly og klær. Men nettopp den prekære økonomiske situasjonen sørget for at oppslutningen om demonstrasjonene forble moderat. Den jevne burmeser har rett og slett ikke råd til å tape en dagsinntekt på å demonstrere. En dag vekk fra arbeid betyr en dag uten mat på bordet for familien. Etter syklonen stemmer denne situasjonsbeskrivelsen mer enn noen sinne. Juntaens totalt inkompetente og inhumane takling av den rådende situasjonen i landet er tydelige tegn på at dette er en del av en helhetlig, gjennområtten plan fra et gjennområttent regime.

For oss som stod i Sule Pagoda Road i september i fjor kunne folkemassene virke enorme. Men hva er vel hundre tusen i et land med 50 millioner innbyggere? Dersom milioner av burmesere hadde tatt til gatene samtidig, hadde selv juntaen med sine våpen og soldater ikke hatt makt til å stå i mot. Men til tross for et enormt mot ble det raskt tynt i rekkene da soldatene begynte å skyte, og få dager senere måtte demonstrantene innse at slaget var tapt også denne gangen.

Alt dette er del av generalenes nøye planlagte strategi. Hold folket nede, hold folket sultne, hold folket fattige. For da har de andre ting å tenke på enn kampen for demokrati og menneskerettigheter. For juntaen i Burma kom Nargis som en kjærkommen gave.